Jeg er pårørende til en alkoholiker

Et modig og ærlig innlegg fra en kvinne som kaller seg Elna

Jeg er pårørende til en alkoholiker (min far) og har tidligere vært kjæreste med en narkoman og en alkoholiker. Dette er historien de fleste pårørende ikke liker å høre. Dette er ingen romantisk historie, dette er virkeligheten. Det handler om hvor lavt man kan synke som menneske, ikke på grunn av rus, men på grunn av avhengigheten til en rusavhengig person. Det som ofte forveksles med dyp og intens kjærlighet, det som jeg kanskje aldri har kjent siden, den vanvittige følelsen av tilhørighet, av å bety noe for noen, av å kunne få lov til å være viktig i et annet menneskes liv. At noen trengte meg.

Jeg var 18 år første gangen, pen, blondt langt hår, akkurat hjemme etter et studieår i England med masse selvtillitt og gode tanker om fremtiden. Jeg forelsket meg hodestups i en mann fra karibien, ikke var han vakker, definitivt ikke rik, han bodde på blåkorsklinikken i  småbyen jeg bodde i og hans ”drug of choice” var rein hjemmebrent som han styrtet ned i små slurker mens han holdt seg for nesa og drakk vann ved siden av. Han var 11 år eldre enn meg og hadde så godt som ingen fremtid. I løpet av det året vi var sammen holdt jeg nærmest sagt hodet hans over vannet. Jeg holdt han i livet ved å vekke han fra koma, hjelpe han å gå på toalettet når nyrene hans sviktet, kjøpe mat til han og hjelpe han å spise. Gi han penger til mer sprit, som heldigvis var billig. Jeg levde i en boble. Jeg trodde at min godhet skulle frelse han. Jeg levde hans liv. Samtidig var jeg den typiske flinke piken. Jeg fikk flere seksere enn femmere på gymnaset og sverget på at jeg skulle studere psykologi for å kunne hjelpe andre i hans situasjon. Jeg ville så gjerne hjelpe. Ingen makt i denne verden kunne fått meg til å gi opp. Til slutt ble han sendt ut av landet på grunn av manglende oppholdstillatelse og seks måneder senere tok han sitt eget liv. Det var en grusom periode i mitt liv. Det var ingenting nobelt med det jeg gjorde, men det forstod jeg ikke før senere.

Syv år senere fant jeg meg enda en rusavhengig. Narkoman denne gangen og situasjonen gjentok seg. Jeg var den flinke, den straighte, den gode og snille. Jeg elsket det. Plutselig følte jeg meg verdifull igjen. Jeg hadde en oppgave og det var å hjelpe min kjære narkoman. Jeg var viktig for at han skulle overleve. Igjen hadde jeg den følelsen. En barmhjertig samaritan der andre hadde gitt opp. Han innrømmer det selv i ettertid at kanskje han ikke hadde overlevd, eller at det kanskje hadde gått dårligere om jeg ikke hadde vært der. Men sykdommen er progressiv helt uavhengig av meg og leder enten til fengsel, institusjoner eller død. For ham ble det institusjon etter å ha avansert til sprøyter med heroin. Men han var jo ikke sånn plata-narkoman, han var jo intellektuell, spennende, belest, bereist, med et fantastisk nettverk. Alle likte han. Og alle elsket å ha ham med på fest. Folk betalte til og med dopet hans for at han skulle komme. Når han var der ble festen alltid morsom. Og jeg fortvilet.

Dette var krefter sterkere enn meg, igjen, men jeg nektet å gi opp. Da han endelig og mot alle odds kom seg til behandling inviterte han meg til familieuka på klinikken. Da var jeg allerede et vrak, en skygge av meg selv. Og jeg tenkte akkurat det som moren min sa, jammen det er jo ikke jeg som er narkoman. Jeg har jo ikke noe problem, jeg er jo flink og gjør det jeg skal. Jeg går jo alltid på jobb og studerer og er bare snill og flink. Jeg var jo en engel. Det var så vanvittig at noen skulle tørre å påstå noe annet om meg. Fy faan, jeg var så sint. Men det la seg. Nysgjerrigheten tok overhånd og jeg kom meg på den familieuka. Og jeg må kunne si at det forandra livet mitt.

Der lærte jeg mye rart. Jeg lærte at jeg også hadde et problem, det var jo ikke tvil om det, men jeg var så skamfull! Det var så flaut å skulle ha et problem på grunn av et annet menneskes problem. Det var alle typer pårørende i familiehuset vi bodde i. Det var samboere, mødre, fedre, søstre og brødre, kjærester og ektefeller. Vi var 12 personer og hadde gruppesamtaler og individuelle samtaler. Jeg tenkte at jeg bare var der for nysgjerrighetens skyld, men sprakk med en gang terapeuten sa til meg at han forstod at jeg var sliten. Wow, det åpnet øynene mine. Jeg var jo sliten. Jeg var jo helt ferdig. Jeg som hadde vært så sterk. Jeg var helt kake. Og jeg hadde ikke sett hva som skjedde med meg. Jeg hadde ikke sett at jeg hadde satt hele livet mitt på hold og ikke en eneste gang kjent etter hvordan jeg hadde det selv. Det ble veldig mye konstruktiv grining den uka. Vi brukte opp flere pakker kleenex og kalte oss kleenex-klubben. Vi hadde også masse selvironi og lo minst like mye av oss selv.

Plutselig hadde bobla sprekt. Jeg kunne senke skuldrene for nå var spillet over. Jeg kunne ikke lure noen der. Og det var deilig. Etter dette fulgte flere år med tilfriskning. For meg! Jeg ble kjent med meg selv. Jeg kunne nøste tilbake i tid og kjenne hvor jeg hadde de vonde følelsene fra. Jeg hadde fornektet eller ”glemt” at min egen far jo var alkoholiker og at jeg virkelig kunne oppgaven med å leve med en rusavhengig. Jeg hadde skikkelig peiling. Jeg visste hvordan man dekte over og passet på og var lojal innad i familien og liste meg på tå og ta hensyn og ikke minst å være sterk. Og min styrke ble min egen verste fiende. Hvis ingen hadde stoppet meg kunne jeg blitt med helt ned på bunnen. Det er ingen som tror disse tingene om meg. Det er ingen som tror at jeg har prøvd forskjellige typer narkotika for å være mest mulig nær min kjære narkoman. At jeg har vandret gatelangs gråtende i Oslonatta for å lete etter min kjære narkoman, at jeg har tatt opp lån for å hjelpe, at jeg har kastet bort flere år av livet mitt på grunn av et annet menneske. Jeg er jo ikke sånn. Jeg er jo så selvstendig, tøff, sterk osv. Det stemmer liksom ikke med bildet. Men nå vet jeg at jeg er i stand til å nesten utslette meg selv.

Nå vet jeg også bedre. Jeg vet at det er ok å stenge døra for en narkoman, jeg vet at det å praktisere ”tøff kjærlighet” ofte er den eneste utvei. Jeg vet hva som er mitt ansvar og hva som ikke er det og et annet voksent menneske er aldri mitt ansvar. Jeg vet nå at det ikke er kjærlighet. Kjærlighet er å la andre mennesker få oppleve konsekvensene av sine egne handlinger. Den personen som barn av alkoholikere ofte er mest sint på og bærer mest nag til er ofte den personen som ikke ruset seg. Den som var et bittert offer, alltid klaget over situasjonen, men som likevel ble der, ved sin partners side. Den som gjemte eller helte ut spriten i vasken, vel vitende om at slike tiltak ikke hjelper. Den som var med på å lage de ulogiske reglene om å holde på familiehemmeligheten, opprettholde skammen og vise en falsk fasade utad.  Så lenge alt så bra ut på overflaten så var det greit. Men jeg vet også hvordan jeg kan sko meg på andres lidelse. Hvordan jeg føler meg betydningsfull når jeg ikke har et snev av egenverd eller selvfølelse å bygge på. Da kan en rusavhengig eller et menneske med problemer være den helt store herlige flukten.

Mylian skrev sin rørende og fine historie her. Hun snakker om de glimtene som gjør alt verd strevet. Jeg vil advare mot et sånt syn. For det første, var det kun glimt av den gode og fantastiske personen man ville ha når man først valgte å dele sin kjærlighet med noen? Noen ganger er glimtene nok til at vi orker å fortsette skriver hun. Jeg vet det, alle som er følelsesmessig tilknyttet en rusavhengig ser mennesket bak. Det er ikke det som mangler. Det er muligheten til å se den andres sykdom som noe man ikke kan gjøre noe med.

Jeg vet at mange ikke liker å høre dette, men vi som pårørende kan ikke få et annet menneske til å slutte og ruse seg. Vi kan hjelpe, ja. Men ofte er vår velmenende hjelp bare til skade. Det finnes pårørende som betaler regningen, dekker over, kjøper dop eller alkohol, pleier, steller, ringer arbeidsgiver med unnskyldninger, rett og slett er bufferen den rusavhengige trenger for å kunne fortsette misbruket. Dette virker veldig ulogisk på mange pårørende, men det er det som er å være en muliggjører.

La oss snu på det, da! Er det de pårørendes feil om en narkoman ikke klarer seg? Om vedkomne dør, er det på grunn av manglende omsorg fra familie og venner? Det er like lite en pårørendes skyld som det er den pårørendes skyld at en narkoman klarer seg og blir nykter og skaper seg et nytt liv. Dette handler også om den rusavhengiges verdighet. En rusavhengig skaper seg sitt eget liv og sliter som oftest også med dårlig samvittighet ovenfor velmenende familie og venner. Det å stenge en dør eller flere kan vise seg å være det den avhengige trenger for å forstå konsekvensene av egne handlinger. Det er det som handler om vekst. Som pårørende har jeg aktivt hindret andre menneskers vekst gjennom å ta på meg ansvar som ikke var mitt. Det er en hard dom, men jeg vet jo også at jeg også hadde et problem, jeg trengte også hjelp og jeg klandrer ikke meg selv for dette. Veien til helvete er som kjent brolagt med de beste intensjoner og mine gode intensjoner var ikke alltid de beste for den rusavhengige jeg så gjerne ville hjelpe.

Jeg gir ikke råd, og mener at andre også burde avstå fra å gi råd, så lenge man ikke blir spurt, men jeg svarer gjerne på spørsmål og er gjerne med på å diskutere. Jeg mener ingenting om hva andre velger for seg og sine, men jeg ønsker å dele mine erfaringer som også har blitt min styrke. Jeg ville ikke vært min livserfaring foruten. Jeg vet også at det finnes muligheter til å lykkes, jeg unngår bruk av ordet håp, mange lever hele livet i et håp som hindrer dem i å aktivt se etter løsninger. Men det er absolutt mulig å bli frisk av sykdommen avhengighet, men vi som er pårørende må stå for vår del av jobben, og det handler om å ta oss selv på alvor og se hvor vi slutter og andre mennesker begynner. Vi må ta vare på oss selv og rette pekefingeren innover. Det begynner med meg.

Den vanskelige åpenheten

Det har vært lite aktivitet i Erfaringsbloggen den siste tiden – dels fordi tiden min ikke har strukket til, men også fordi jeg har hatt rystende møter med konsekvensene av min egen åpenhet rundt det å være pårørende til en rusmisbruker.

Fra Erfaringsbloggen åpnet for ca. et halvt år siden, har jeg mottatt mange eposter og kommentarer om hvor flott det er at jeg tør snakke åpent om noe som for mange er svært tabubelagt. Et tabu jeg mener er sammensatt og komplekst – og som handler om mer enn skam. Flere har skrevet at det er godt å lese det jeg skriver, men at de selv synes det er vanskelig å stå frem – noe jeg saktens kan forstå. Jeg har selv vært, og er fortsatt redd.

Jeg har mottatt svært kritiske og dels truende kommentarer etter å ha stått frem som det enkelte har valgt å tolke som et “offer”. Med den begrunnelse at det er misbrukeren som er det virkelige offeret, og med spørsmål om hvem jeg tror jeg er – som kan skrive med slik åpenhet og outte nær familie. Jeg har også fått høre at jeg er selvopptatt og ikke skjønner hvordan andre har det.

Med tanke på omfanget og konskevensene et familiemedlems rusmisbruk har – for betydelig flere enn misbrukeren selv – mener jeg fortsatt det er på tide at også disse dimensjonene belyses når tiltak og behandling skal initieres – enten det er av behandlere eller på politisk nivå. For meg handler åpenhet om å skape anledning for andre til å kjenne seg igjen, støtte seg til andres erfaringer og selv komme frem med sin stemme. I tillegg har jeg en sterk politisk agenda når det gjelder min  åpenhet som pårørende.

Åpenhet krever en stemme som virker – og åpenheten, ja den kan oppleves ubehagelig for noen og enhver. Til tross for insinuasjoner om det motsatte, er min åpenhet minst av alt fundert i et ønske om å konkurre om hvem som har det verst, hvem som er det største offeret og hvem som i det hele tatt har rett til å være offer i en slik sammenheng.

For hvem besitter egentlig retten til å definere hva som oppleves å være en urimelig belastning for en annen? Er det riktig at pårørende skal “trues” til taushet, fordi hensynet til misbrukerens vanskeligheter alltid skal komme først – vel vitende om at diskusjoner om hva det gjør med andre – at hun/han ruser seg – fører til dårlig samvittighet hos misbrukeren, økt følelse av utilstrekkelighet og på den måten kanskje er med på å “legitimere” en ny sprekk? Dessuten – kanskje er det akkurat den dosen som gir en dødelig utgang, har du tenkt på hva for et ansvar vi sitter med? Risene bak speilet er mange, og nettopp derfor velger mange å tie…

Personlig er jeg opptatt av at rusmisbrukere skal få et godt og helhetlig behandlingstilbud, og mener dette først kan skje når politikere, såvel som behandlingsapparatet, tør å utforske de samfunnsmessige kostnadene rusavhengighet har – også sett i et pårørendeperspektiv. Vår stemme må høres, selv om vi ofte må hviske lavt.

Rusutvalgets mandat

Blant personer med rusmiddelavhengighet er det noen vi ikke har klart å hjelpe til bedre helse og økt sosial inkludering. Fellestrekk ved disse personene er langvarig rusmiddelavhengighet, ofte blandingsmisbruk, psykiske og somatiske lidelser, flere rehabiliteringsforsøk, mangelfulle eller brutte familierelasjoner og sosiale nettverk, ustabile boforhold, dårlige erfaringer og manglende ferdigheter i å fungere i egen bolig, mangelfull allmennutdanning og arbeidserfaring. Mange har en hverdag preget av kriminalitet og prostitusjon.

I arbeidet med å tilrettelegge tjenestene og bedre livskvaliteten til disse personene må vi søke nye løsninger. Vi må ta stilling til vanskelige etiske, moralske og ideologiske dilemmaer som preger debatten. Det kan være dilemmaer som skadereduksjon versus rusfrihet og kontroll versus hjelp, samt spørsmål knyttet til behovet for å redusere den offentlige sjenansen og omfanget av kriminaliteten knyttet til finansiering av rusavhengigheten

Rusmiddelavhengige forholder seg til en rekke offentlige, private og ideelle tjenesteytere. Omsorgs- og rehabiliteringstiltak tilbys i regi av helse- og sosialtjenesten i kommunene, av spesialisthelsetjenesten, av kriminalomsorgen og av NAV. Ulike kontrollfunksjoner skjer i regi av politiet og vekterbransjen. Det er behov for bedre samhandling og tydeligere ansvarsfordeling mellom alle disse aktørene.

Mange brukere oppfatter seg som stigmatiserte og ekskluderte, at de ikke får den hjelpen de opplever å ha behov for og at de møtes med manglende respekt og verdighet av hjelpeapparatet eller når de blir utsatt for kontroll.

Det er behov for en nærmere beskrivelse av hva som kjennetegner disse personene, hvor mange personer det gjelder, hvilke behov de har og hva slags tilbud de kan ha nytte av. Det er behov for å revurdere tilbudene til denne gruppen, verdiene de er basert på, definere realistiske målsetninger og funksjonsnivå og avklare hvordan vi kan tilrettelegge for at gruppen kan nyttiggjøre seg tiltakene.

Det nedsettes et utvalg for å utrede disse spørsmålene.

Mandat

Formålet med utredningen er å komme fram til forslag som kan bidra til økt sosial inkludering, bedre helse, økt livsmestring og opplevelse av menneskeverd for de mest hjelpetrengende rusmiddelavhengige, samt til å redusere kriminalitet og prostitusjon.

Utvalgets hovedoppgave er – på et etisk og verdimessig grunnlag – å gi anbefalinger og forslag til hvordan hjelpetilbudene bedre kan innrettes, tilrettelegges og tilpasses den aktuelle målgruppen.

Bakgrunn

Blant personer med rusmiddelavhengighet  finnes det mange hjelpeapparatet ikke har klart å hjelpe til bedre helse og økt sosial inkludering. Fellestrekk ved disse personene er langvarig rusmiddelavhengighet, ofte blandingsmisbruk, psykiske og somatiske lidelser, flere rehabiliteringsforsøk, mangelfulle eller brutte familierelasjoner og sosiale nettverk, ustabile boforhold, dårlige erfaringer og manglende ferdigheter i å fungere i egen bolig, mangelfull allmennutdanning og arbeidserfaring. Mange har en hverdag preget av kriminalitet og prostitusjon.

I arbeidet med å tilrettelegge tjenestene og bedre livskvaliteten til disse personene må vi søke nye løsninger. Vi må ta stilling til vanskelige etiske, moralske og ideologiske dilemmaer som preger debatten. Det kan være dilemmaer som skadereduksjon versus rusfrihet og kontroll versus hjelp, samt spørsmål knyttet til behovet for å redusere den offentlige sjenansen og omfanget av kriminaliteten knyttet til finansiering av rusavhengigheten.

Rusmiddelavhengige forholder seg til en rekke offentlige, private og ideelle tjenesteytere. Omsorgs- og rehabiliteringstiltak tilbys i regi av helse- og sosialtjenesten i kommunene, av spesialisthelsetjenesten, av kriminalomsorgen og av NAV. Ulike kontrollfunksjoner skjer i regi av politiet og vekterbransjen. Det er behov for bedre samhandling og tydeligere ansvarsfordeling mellom alle disse aktørene.

Mange brukere oppfatter seg som stigmatiserte og ekskluderte, at de ikke får den hjelpen de opplever å ha behov for og at de møtes med manglende respekt og verdighet av hjelpeapparatet eller når de blir utsatt for kontroll.

Det er behov for en nærmere beskrivelse av hva som kjennetegner disse personene, hvor mange personer det gjelder, hvilke behov de har og hva slags tilbud de kan ha nytte av. Det er behov for å revurdere tilbudene til denne gruppen, verdiene de er basert på, definere realistiske målsetninger og funksjonsnivå og avklare hvordan vi kan tilrettelegge for at gruppen kan nyttiggjøre seg tiltakene.

Det nedsettes et utvalg for å utrede disse spørsmålene.

Mandat

Formålet med utredningen er å komme fram til forslag som kan bidra til økt sosial inkludering, bedre helse, økt livsmestring og opplevelse av menneskeverd for de mest hjelpetrengende rusmiddelavhengige, samt til å redusere kriminalitet og prostitusjon.

Utvalgets hovedoppgave er – på et etisk og verdimessig grunnlag – å gi anbefalinger og forslag til hvordan hjelpetilbudene bedre kan innrettes, tilrettelegges og tilpasses den aktuelle målgruppen.

Forslag til tiltak

Utvalget skal vurdere om det er behov for nye tiltak for denne gruppen eller om løsningen helt eller delvis ligger i bedret samhandling, fjerning av organisatoriske hindre mv. Utvalget skal identifisere eventuelle nye tiltak, herunder skal utvalget vurdere hvorvidt heroinassistert behandling bør være et tilbud for denne eksplisitte gruppen. Utvalget skal vurdere dimensjoneringsbehov for de foreslåtte tiltakene. Utvalget skal peke på forutsetninger for bedre samordning og samhandling mellom ulike instanser. Utvalget skal anbefale hvordan de foreslåtte tiltakene kan iverksettes på best mulig måte. Utvalget bes om å følge Helse- og omsorgsdepartementets arbeid med en pasient- og samhandlingsreform, herunder peke på i hvilken grad forslagene i reformen vil understøtte forslagene, evt. hvilke ytterligere samhandlingstiltak som er nødvendige.

Avgrensing

Utvalget skal konsentrere arbeidet om den gruppen rusmiddelavhengige som utvalget selv definerer som de mest hjelpetrengende. Bare i den grad utvalget mener forslagene får følger utover denne gruppen og/eller for rusmiddelpolitikken som sådan, skal dette

berøres. Utvalget bes likevel om å vurdere om forslagene kan ha følger for andre grupper av rusmiddelavhengige, og forholdet mellom medikamentfri og medikamentassistert behandling. Videre bes utvalget om å vurdere i hvilken grad tiltakene vil redusere begått kriminalitet.

Min Aron

Om rus og evig kjærlighet, innsendt av Mylian:

Klokken er godt over 04.00. Jeg har akkurat klart å komme meg inn døra hjemme etter endt arbeidsdag. Jeg jobber som servitør og bartender, så stort sett brukes mine våkne timer på å jobbe. Ikke fordi jeg har så utrolig lyst, men fordi du tvinger meg til det. Du er samboeren som aldri bidrar økonomisk, du er pengesluket. Men jeg elsker deg, derfor jobber jeg gjerne 80 % av mine våkne timer. De restrerende timene, de bruker jeg oftest på å undre på hvor du er. Du vet hvordan turnusen min fungerer, jeg henger den alltid opp på kjøleskapet for deg, når ny turnusrunde begynner. Jeg vet hvor mye det skremmer deg å ikke ane hvor jeg er. Akkurat det, er hva som fortsatt sier meg at du elsker meg. For du og jeg, vi er så utrolig ulike. Vi er motpoler, men motpoler som er skapt for hverandre. Jeg har aldri rørt stoff, jeg drikker meg heller full på vodka en kveld. Du er stoffmisbruker. Jeg er nordisk, lys. Du er noe større enn meg, og cubansk. Jeg er ordinær i mine øyne, mens du derimot er den vakreste mannen jeg har lagt øynene mine på.

Vannet i vannkokeren er enda varmt. Du må ha gått ut, rett før jeg kom hjem. Jeg så deg ikke da jeg kjørte hjem, enda jeg kikket etter deg. Hvor er du, skatten min? Skal du gjemme deg i mørket i hele natt, eller kommer du hjem til meg? Jeg sukker, og lager meg en kopp te. Jeg aner ikke når du kommer hjem. OM du kommer hjem. Du har alltid full kontroll på hvor jeg er, og hva jeg gjør. Jeg misunner deg ikke det, men noen ganger skulle jeg bare ønske å vite om du er trygg. Jeg trenger ikke vite hva du gjør, jeg vil bare så gjerne vite om du er trygg. Om du ikke kommer deg hjem, har du en plass å sove? Min største skrekk er å finne deg utendørs, på en benk. Livløs, uten puls. Hele min verden kommer til å rase sammen da. Jeg ser mot rundtbordet mellom sofaen og veggen. Det ligger et brev der? Det er ikke første gang jeg kommer hjem til brev fra deg, og jeg blir like redd hver gang.

“Kjæreste Mylian. Når du kommer hjem, kan du trygt legge deg til å sove. Jeg kommer hjem ikke lenge etter deg, må bare ut en liten tur. Jeg lover, imorgen skal jeg stå opp sammen med deg, og lage deg frokost. Jeg elsker deg, Mylian. Ha tro på meg, en liten stund til. Det er alt jeg ber om.
Din Aron”

Jeg blir sint. Du vet bedre enn å be meg om noe som helst. Jeg ofrer nesten all min våkne tid på deg, og resten av tiden okkuperer du drømmene mine. Desverre våkner jeg alltid, alltid til den samme narkomanen som har lovet meg forandringer lenge. Jeg slukker alt av lys, og legger meg. Du kommer ikke hjem i natt. Du er ute en plass, og ruser deg. Jeg vil ikke ha deg hjem ruset, og det vet du godt. Du respekterer meg enda i den grad at du ikke kommer hjem i den tilstanden. Enn så lenge. Vi er i ferd med å miste hverandre, motpoler gjør som regel det.

Jeg våkner av at du kommer krypende inntil meg. Varmen din kjennes god ut mot huden min. Dette er hva som gjør at jeg fortsatt elsker deg, uansett hva du gjør. Skatten min, ikke tro noe annet. Du blåser meg i nakken, og stryker meg over maven. – Vennen, du vet jeg elsker deg. Mylian, du er alt jeg har. Jeg snur meg mot deg. Hva jeg kan vente meg, aner jeg ikke. Du er stort sett ruset for tiden, men av og til lar du meg få se mannen min. Derfor er du fortsatt min, på grunn av disse glimtene om at du enda finnes der inne. Gjemt, bak all rusen, jaget og grusomhetene rusen skaper. For jeg vet nemlig at det ikke er deg jeg møter når du kommer hjem ruset. Det er rusen jeg møter, ikke min Aron.

Du er nykter denne natten. Jeg takker min skaper for at det var mannen min jeg fikk hjem, ikke rusen. – Jeg har vært nykter i tre dager. Jeg ville ikke at du skulle møte meg langs den veien. Du kysser meg på nesen. – Aron, jeg elsker deg. Du er min verden. Rusen derimot, klarer jeg ikke stort mer av. Du nikker, og holder hardt rundt meg. – Jeg trenger hjelp. Nå. Jeg nikker. Natten ble vår, og den ble intens. Vi hadde en lang, og god samtale, der jeg fikk et større innblikk i deg, fordi du valgte å slippe meg innpå igjen. Det er lenge siden siste du gjorde det. Takk, Aron. Det er godt å få sovne i armene dine igjen, helt rolig og avslappet. Jeg er kun avslappet og balansert når jeg får være i armene dine, skatt.

Jeg våkner av lukten av frokost. Stekte egg og bacon. Yndlingsfrokosten min, som jeg aldri orker å lage. Det står kaffe på nattbordet til meg. Jeg lurer på om jeg finner bare frokost, eller om jeg finner mannen min og en avis i tillegg. Jeg hører nynning og plystring fra kjøkkenet. Du er hjemme, og forhåpentligvis nykter. Jeg vet ikke om jeg tåler enda et nederlag igjen. Først en fantastisk natt, for å så våkne til ødelagt magi? For magi er hva du er for meg. Du er han som holder meg i live, han som gjør dagen min verdt å kave seg igjennom. Ikke ødelegg meg enda mer. Du har gjort nok skade nå, skatt.

Etter et år med stadige tilbakefall, fikk jeg mannen min tilbake. Jeg fikk en nykter og god samboer, som igjen har vist meg magien ved tosomheten. Den i utgangspunktet han lærte meg å like. Vi hadde et turbulent og vanskelig år, der det var flere nedturer enn oppturer. Han var i ferd med å ødelegge meg totalt, men noe fikk ham til å bli nykter. Og jeg takker min skaper for det. Jeg fikk alt jeg kunne ønske meg, etter et år i helvette. Rusen hans gikk ikke bare ut over ham. Den gikk ut over meg som samboer, og øvrig familie. Jeg fikk kjenne på kroppen hvordan det var å bo sammen med en narkoman. Han var lite til stede, jeg var konstant blakk et år på grunn av ham, og jeg satt med en konstant frykt for å få beskjed om at skatten min var død.

Jeg fikk fire år med min Aron, før han gikk bort nå i vinter på grunn av kreft. Et av de årene var preget av stoffmisbruk, mens restrerende tre år var nydelige. Og innimellom all faenskapet han utsatte meg for det året, husker jeg enda glimt av ubeskrivelige gode stunder. Jeg lærte meg på grunn av stoffmisbruket å sette enorm pris på den mannen han var. Misbruket lærte meg å elske de gode sidene hans, og å fokusere på de.

Vi hadde nok klart oss mye bedre uten stoffmisbruket. Det er tungt å skulle ha et samliv med en narkoman, og som oftest lar det seg ikke gjøre på noen god måte. Men vi klarte det, og jeg er umåtelig glad for det. Så min oppfordring til alle pårørende til narkomane. Gi dem en sjanse, vær der. Når de først klarer å komme seg ut av helvette, er man glad for at man orket å lide seg gjennom det. Og det stemmer ikke at om man en gang er narkis, så er man det for alltid. Noen kommer seg helt ut av det, og er oppegående og nydelige mennesker i etterkant. Men vi må være villige til å gi dem den sjansen.

Jeg og Aron valgte å flytte fra hjembyen vår, for å få en ny start. Vi slapp endel ekle blikk og reaksjoner, og det hjalp Aron veldig å komme seg bort ifra byen. Vi fikk nedbetalt siste rest av gjeld, og flyttet. Det ble vår redning.

 Så min oppfordring til alle pårørende er å ikke gi opp. Når dine nære og kjære klarer seg, er det så godt å se. Og det gjør alt verdt det.

Min medavhengige mor

Erfaringsbloggen har mottatt en mail fra en kvinne som ønsker å skrive noe som kan forklare hvordan det er å leve med en mor som er medavhengig/muliggjører for sin far som er alkoholiker. Hun har sendt dette:
 
 Dette er hentet fra boken “Mot til å forandre” ( AL-Anon)
 
MEDAVHENGIG
 
…Den som hadde overvåket forholdet mellom meg og alkoholikeren, hadde sansynligvis trodd at det var jeg som var gal! Det er jeg som leter fra bar til bar, lager oppstyr på offentlige steder og blir hysterisk over små detaljer. Det er jeg som kommer med unnskyldninger og som avskyr alt jeg gjør!!
Det er ikke riktig klokt!!

Jeg tenker ikke over hva jeg gjør for alkoholikeren. Jeg innser ikke at jeg hindrer ham fra å ta konsekvensene for sine egne handlinger når jeg betaler regningene hans som er forallt, eller kommer med unnskyldninger for ham. Egentlig er jeg et hinder for hans forandring- men ser det ikke..!
 
Ingenting er enkelt lenger! Jobben er stressende! Omgivelsene krevende! Jeg har alltid liten tid- og hele min oppmerksomhet er fokusert på alkoholikeren, men jeg forstår ikke at jeg er under press! Jeg er utmattet- men ser det ikke.

Jeg benekter – men ser det ikke.
 
Jeg er medavhengig - men ser det ikke……..
 
Hilsen en sliten datter

Rusutvalgets arbeid

Jeg har i dag hatt en lang og konstruktiv prat med forskningssjef Inger Lise Skog Hansen, som er medlem av det omtalte Rusutvalget, nedsatt av Bjarne Håkon Hanssen. Hun forteller at utvalget har kommet godt i gang med innledende møter og at de begynner å nærme seg en enighet om hva slags tilnærming og fremgangsmåte utvalget skal ha, med utgangspunkt i dets brede mandat (jeg skal oppsumere utvalgets mandat i et senere innlegg).

Da jeg påpekte at det hadde vært stille rundt utvalgets arbeid så langt, kunne hun fortelle at det er vanlig kotyme at slike utvalg jobber i det stille. Det stilles svært strenge krav til konfidensialitet og utvalget uttaler seg utelukkende samlet om saker de jobber med.

Jeg har de siste ukene mottatt mange henvendelser både på epost og på Facebook. Gjennomgående er pårørende opptatt av ettervernet og barneperspektivet i behandlingen av rusmisbrukere. Mange er også svært opptatt av- og bekymret for hvordan pårørende og brukere, sikres å bli hørt under utvalgets arbeid med tanke på dets sammensetning. Skog Hansen forteller at de kommer til å bruke høringer aktivt under arbeidet, og at det jobbes med å legge strategier for dette arbeidet. Jeg påpekte at vi er mange som velger ikke å være organiserte i ulike pårørendeorganisjoner, men at også vi må sikres å bli hørt. Jeg opplevde at Skog Hansen tok denne problemstillingen alvorlig  og lovet å bringe den inn for utvalget.

Skog Hansen har ved flere anledninger vært inne og kikket på Erfaringsbloggen og skal nå også gjøre den kjent for utvalget. Det betyr at gjennom å legge ut tekster i Erfaringsbloggen, så vil vi både direkte og indirekte, kunne påvirke utvalgets arbeid.

Jeg håper derfor at flere nå vil sende inn historier, betrakninger og spørsmål i innleggsform. Ønsker du å være anonym på bloggen, så er det ok.

Inger Lise Skog Hansen og undertegnede er fortsatt enige om å holde kontakten fremover.

Calvin Klein og et ønske om tilhørighet

Møkkete fingre, trusler, Calvin Klein boxershorts, knekk i knærne, håp, Air Jordan sko, avmagret kropp, store planer, knappenålspupiller, Tommy Hilfiger jakke, bønn, uverdighet, tre mobiltelefoner, brutte avtaler, Nixon klokke, desperate rop, løgner, Armani parfyme, oppløsning, tyveri, og baggy Levis.

Triste, dype øyne. En kamp for verdighet og et inderlig ønske om tilhørighet.

Jeg ser det triste og søkende blikket ditt i mørket hver kveld. Jeg lurer på hvor du er – og om du er? Så snur jeg meg rundt og sovner. Jeg må leve selv om du ikke klarer det. Det er snakk om tid. Den som har vært og den som aldri kommer.

Jeg har fortsatt kloremerker etter hånda di som ikke ville slippe.

Zinna-Den vackraste av vackra…

Så vacker, så skör, lider med alla men glömmer dig själv…

Den vackraste av vackra…

Så underbar vacker

Så mjuk

och skör

Ett sinn så stort

empatin enormt

En gåva till låns

jag sa…

En kärleks gåva från gud

Vi sa…

Att vårda

forma

älska

och hjälpa på dess väg.

Livets väg…

 

Livets väg blev både lång och krånglig

Empatin för djup

skönheten för skör

och smärtan i ditt sinn växte sig för stort…

 

Vårda…

*

Älska

*

och leda dig rätt…

*

Jag finnes alltid vid din sida…

men besluten

och val av väg

måste du ta själv.

 

Livets gråt

födande smärta

av det vackraste av vackra

 

En knopp så bländande vacker

så skör för blåst och regn

till slut måste du knäcka

och sakta du vissnar henn…

 

Snälla du

- Sluta inte kämpa

-ge inte upp

låt drömana leva

och kärleken med den

 

Du den vackraste av vackra

dömd att gå genom smärta

tårar i det oändliga

i nattens ångest fulla värld

 

Låt mig nu få vårda

leda

och älska

låt mig föda dig livet igenn…

 

Ubehagelige rusfakta

Rusmidler – Del 2

Som nevnt i innlegget “Kan man forstå?” , så leses ikke Erfaringsbloggen bare av oss som har erfaring som pårørende til rusavhengige. Bloggen leses av misbrukere og tidligere misbrukere. I tillegg er det mange uten direkte personlige erfaringer, men som selv har barn og ungdom i huset som kanskje en dag vil komme til å eksperimentere – eller allerede har gjort det. Det vil si at de fleste av oss trenger å kunne en del om ulike rusmidler, symptomer og risikoer. Enkelte av faktaene kan oppleves som provoserende og ubehagelige - men vil forhåpentligvis gi noen og enhver litt å tenke på.

 

• Tobakk: Når man røyker tobakk, inhalerer man nikotin, karbonmonoksyd samt 200 andre kjente stoffer som finner sin vei ned i lungene. Nikotin er svært vanedannende og virker aggresjonsdempende. Dette er med på å forklare hvorfor mange må forte seg å ta en røyk når de er oppkavet og hvorfor mange opplever abstinenser i form av aggresjon når de slutter å røyke. Akkurat som ved bruk av kokain, marijuana og heroin, øker nikotin nivået av det kjemiske stoffet dopamin, som påvirker den delen av hjernen som kontrollerer følelsen av belønning og nytelse. For mange nikotinavhengige vil forandringer i hjernen som følge av langtidsbruk, gjøre dem svært utsatt for en nærmest tvangsmessig søken etter- og bruk av andre rusmidler. Dette betyr – at om barnet ditt begynner å røyke, så vil det være betydelig mer utsatt for å utvikle annen type avhengighet. Symptomer/risiko: Kortpustet og svimmel. Tørr hud og rynker. Misfargede tenner. Lungesykdommer som kronisk bronkitt, emfysem og kols. Hjertesykdommer som infarkt og angina. Kreft i lunger, munn, hals, blære og nyrer.
• Alkohol: Som de fleste vet, kommer alkohol i flere former. Etanol er den varianten vi ruser oss på når vi drikker øl, vin, sprit osv. Alkohol opptas i blodet, og gjennom blodet påvirker det sentralnervesystemet (hjernen og ryggmargen) som i virkeligheten kontrollerer alle kroppens funksjoner. Alkohol virker slik at den kan blokkere beskjeder som forsøkes sendt til hjernen, noe som da vil kunne påvirke en persons persepsjonsevner, følelser, bevegelser, syn og hørsel. Symptomer/risiko: Sjanglete gange, tåkesyn og snøvlete tale. Nedsatt hukommelse og blackout. Forvirring. Nystagmus – paralysering av nervene som kontrollerer bevegelse av øynene. Alkoholrelatert demens. Leversykdommer som kreft og svikt. Ufrivillige skader som følge av nedsatt muskelkoordinasjon. Alkohol i kombinasjon med feks antidepressiva eller smertestillende, kan føre til dødelig forgiftning, oppkast og migrene. Det er dessuten betydelig høyere risiko for kjønnssykdommer, som følge av nedsatt dømmekraft.
• Kokain: Kokain er et svært vanedannende stoff som sniffes eller injiseres. Crack er kokain i en hard – krystallaktig form – som man smelter og vanligvis røyker. Ordet Crack, kommer fra den gnistrende lyden – “crackling sound” som oppstår når man varmer det. Mange kokainmisbrukere forteller at de aldri gjenopplever den fantastiske rusen de fikk første gangen de forsøkte det. Derfor vil mange raskt øke inntaket i jakten på å forlenge og forsterke rusfølelsen. Dette vil også øke faren for fysiske og psykiske skader. Symptomer/risiko: Oppstemthet og irritabilitet. Store pupiller. Høy puls og høyt blodtrykk. Hodepine, magesmerter og kvalme. Rastløshet, angst og paranoia. Redusert appetitt og risiko for underernæring. Tap av luktesans og kronisk rennende nese. Respirasjonsstans. Voldelig adferd og psykose.
• Marijuana: Er en grå, grønn eller brunaktig blanding av tørkede blader som stammer fra hempplanten. Marijuana inneholder stoffet tetrahydrocannabiol – bedre kjent som THC. Alle former for marijuana påvirker hjernen og blir ofte omtalt som psykoaktive. Sagt med andre ord, så påvirker og forandrer de måten hjernen fungerer på. Det er registrert omlag 400 hundre andre stoffer i marijuana, og ett av dem – carcinogenic, er et sterkt kreftfremkallende stoff  som finnes i flere radioaktive substanser. I USA er det flere tenåringer under behandling for avhengighet av marijuana, enn for alle andre illegale stoffer sammenlagt. Symptomer/risiko: Røde øyne og raskere puls. Plutselig sultfølelse og søthunger. Nedsatt oppmerksomhet, koordinasjon og evne til avstandsbedømming. Innlæringsproblemer og nedsatt dømmekraft. Økt fare for hjerteinnfarkt og utvikling av Schizofreni. Søvnløshet, aggresjon, tilbaketrekningstendenser og depresjon.
• Heroin: Er et stoff som kommer i brunt eller hvitt pulver laget av opiumsplanten. I Norge er det mest kjent at man injiserer heroin, men det kan også sniffes og røykes. Heroin er et beroligende middel som, når det ankommer hjernen, blir gjort om til morfin og fester seg til opioid-reseptorene. Disse reseptorene finnes flere steder i de delene av hjernen som håndterer smerte, blodtrykk og respirasjon. En overdose med heroin fører derfor til respirasjonsstans – og kan være dødelig. Symptomer/risiko: Små pupiller. Munntørrhet, kvalme og oppkast. Tunghetsfølelse i kroppen – derav heroinknekken i bena. Kraftig kløe. Langsom tale. Nedsatt kognitiv funksjon. Fare for venekollaps. Økt fare for HIV og Hepatitt. Utvikling av absesser. Lever- og nyrerelaterte sykdommer. Hjerneskade som følge langvarig respirasjonsstans. Økt fare for blodpropp.
• Reseptbelagte legemidler: Er medisiner utskrevet fra en lege til en pasient for å behandle feks smertetilstander, diabetes, kreft og infeksjoner. Det er særlig tre kategorier av medisiner man skal være svært varsom- og på vakt i forhold til, da det kan utvikles avhengighet og misbruk. Medisinene omsettes også på gata og mange brukes i kombinasjon med andre stoffer. Selv uten å kombineres med andre stoffer, kan de være avhengighetsskapende og starten på et mer omfattende misbruk. Her følger noen eksempler på tilsynelatende uskyldige og aksepterte medisiner som hver og en av oss kan få gjennom fastlegen. Smertestillende: Paralgin Forte, Pinex Forte, Nobligan, Ketorax og Oxycontin. Sovemedisiner: Imovane, Apodorm, Zolpiderm, Zopiclone og Flunipam. Beroligende medisiner mot angst og uro: Sobril/Alopam, Rivotril, Xanor, Vival og Stesolid. I tillegg: Ritalin som brukes mot ADHD. Subutex og Metadon som brukes i substitusjonsbehandling av rusmisbrukere.
• GHB (gamma hydroxybutyrate eller gammahydroxy-butyric acid): Også kalt flytende Ecstasy, er vanligvis et flytende beroligende middel, som hverken lukter eller smaker noe. Det finnes også i tablett- og pulverform. Fordi det i sin flytende form er uten lukt, smak og farge og i betydelig grad nedsetter hukommelsen, er det flere kjente eksempler på at stoffet har blitt tilsatt drinker og mat i den hensikt å utnytte kvinner seksuelt. Symptomer/risiko: Påfallende trøtthet, angst og skjelvinger. Kvalme og respirasjonsproblemer. Svette og søvnløshet. I kombinasjon med spesielt alkohol, er det stor fare for hukommelsestap, forgiftning, koma og død.
• Anabole steroider: Er stoffer produsert med tanke på bygging av muskler og er nært beslektet med det mannlige hormonet Testosteron. I Norge er disse midlene illegale, men er allikevel ofte å oppdrive i spesielle treningsmiljøer. De finnes både i pille- og væskeform (injiseres) Steroider kan forstyrre kroppens naturlige hormonbalanse både hos kvinner og menn og forårsake skader av irreversibel karakter. Symptomer/risiko: Hurtig voksende muskelmasse. Akneutbrudd – kvisete hud i ansikt og på overkropp. Stemningssvingninger, aggresjon, paranoia og ekstrem sjalusi. Hos menn: Skrumpede testikler og kvinnelige bryster. Hos kvinner: Økt hårvekst i ansiktet, dypere stemme og forandringer i menstruasjonssyklus. Hos begge: Hjerteinnfarkt og hjerneblødning.

 

Listen over stoffer og medikamenter er betydelig lengre enn overnevnte. Det finnes for eksempel hallusinogener som LSD og englestøv, inhalasjonsrus som lim, maling og gasser. Vi har heller ikke nevn Ecstasy og Amfetamin. For mer informasjon om disse og flere rusmidler, anbefales det å gå inn på Folkehelseinstituttets nettsider

Ettertanker for fremtiden

Har du noen gang ropt så høyt og lenge at du mistet stemmen? Vel, det har jeg – men endelig er den tilbake.

Det har vært stille rundt -og i Erfaringsbloggen de siste ukene. Noe som er et resultat av at jeg, midlertidig riktignok,  mistet stemmen. Etter overveldende uker med oppslag både i dt.no og i Dagsavisen, gikk jeg inn i nye og svært hektiske uker fylt med usikkerhet og spenning rundt tidspunktet for når et VG-intervju skulle komme på trykk og usikkerhet rundt et mulig TV-opptreden. Da historien min omsider kom på trykk – og etter all oppmerksomheten som fulgte i kjølevannet, fikk jeg en mental utladning og jeg ble stemmeløs.

Det å snakke åpent for hele verden, om en stor og sår del av livet, ble en annerledes belastning enn det jeg hadde trodd på forhånd. Det å fortelle åpent om min egen historie, dramatiske valg og på den måten blottstille meg selv og min egen familie var selvsagt belastende i seg selv – men ikke mer enn jeg var forberedt på. Det som derimot overrasket og overveldet meg, var sympatien og alle meldingene med “synes synd på”. Som den”ordner og fikser-damen” jeg vanligvis er, møtte jeg plutselig en sliten og sårbar dame i døra. En dame som trengte tid til å dvele ved konsekvensene av det å stå frem, samt tid til å fordøye den siste tidens store avgjørelser.

I løpet av ukene som stemmeløs har jeg gjort flere store oppdagelser. Det har vært en tankevekker å oppdage hvor berørt mine egne barn har vært av å ha en mor som er nær pårørende til en rusmisbruker. Som mange andre har også jeg tenkt at jeg i stor grad har klart å beskytte dem – tross alt. Og at jeg dessuten, i kraft av å jobbe med barn som pårørende, har snakket mye og “riktig” med dem underveis. Allikevel så oppdaget jeg gjennom engasjementet rundt bloggen og kontakt med media, at det ble skapt et nytt og større rom for mine egne barn til å lese om -og sette ord på opplevelser og spørsmål knyttet til rusmisbruk, vår familiehistorie og min egen oppvekst. Det har vært intense og viktige uker til ettertanke.

Gjennom det å stå frem i landets største avis som søsteren til en narkoman – og samtidig selv være ansatt i hjelpeapparatet – har det åpenbart seg en rekke optimistiske fremtidstanker.

Ikke uventet var det mange daværende og tidligere pasienter som leste VG de intense dagene dette pågikk. I den siste saken på VG-nett, ble det også lagt ut en lenke til Erfaringsbloggen. Gjennom Erfaringsbloggen kan man klikke seg videre til min personlige blogg A Curly life. På den måten fikk (får) de også mulighet til å lese om hva som opptar meg i livet mitt utenom jobb. Det har ikke manglet på tilbakemeldinger!

Jeg opplever nå at jeg som miljøterapeut blir menneskeliggjort, og at mine erfaringer som privatperson anerkjennes også i terapeutisk øyemed. Noe som forøvrig er en relativt ny tanke i den lukkede delen av psykiatrien hvor jeg jobber. Tidligere har det, etter min oppfatning, vært et skadelig og misforstått stort fokus på viktigheten av å skille mellom det profesjonelle og personlige/private. Vi skal bekrefte og anerkjenne folks smerter og traumer, men uten å tilkjennegi at mange av oss faktisk har levd et liv og har en stor erfaringskoffert vi henter (det mange oppfatter som) fraser á la – Ja, jeg forstår hvordan du har det. Klart det er vondt, ja det skjønner jeg… Men uten “lov” til å tilkjennegi hvordan vi faktisk vet.

En tidligere pasient ringte meg på jobb for å si at hun hadde lest VG – og at både hun og mannen nå virkelig forstod hvorfor jeg forstod så mye. En annen pasient, med en oppvekst nokså lik min egen, sa ved en anledning – I alle mine år i hjelpeapparatet, har jeg aldri opplevd å møte noen som deg – en som er som meg, og som har klart seg bra. Jeg har jo tenkt at det må finnes flere, men ingen har sagt noe om sine egne erfaringer. Det å kunne snakke med deg om hvordan du opplevde de samme tingene som jeg går igjennom, er med på å gi meg håp om at jeg også kan få et godt liv en gang.

Intervjuet i VG og opprettelsen av Erfaringsbloggen har på ingen måte revolusjonert måten jeg jobber på. Forskjellen er  at jeg med større legitimitet – fordi mine erfaringer nå uansett er offentlige – kan snakke høyt om dem. Nå kan ordene sies høyt uten redsel for å bli uglesett av kollegaer som mener jeg ved å tilkjennegi dem, krysser grensene mellom profesjonell og personlig/privat. For tenk, i 2009 er vi fortsatt opptatt av å opprettholde tydelige skiller mellom pasient og hjelper…

Jeg har i mange år vært overbevist om at mitt viktigste redskap i møte med mennesker i krise, er den tidvis overfylte kofferten jeg har med meg overalt. En erfaringskoffert fylt med opplevelser som gjør meg menneskelig, og som skaper troverdighet når bærekraftige- og livsviktige allianser skal bygges.

Selv om det på ingen måte var intensjonen da jeg opprettet Erfaringsbloggen, så håper jeg bloggen også kan bidra til å skape større legitimitet rundt det å bruke egne erfaringer også i kraft av å være “profesjonell” hjelper. Og at vi gjennom det å tørre og bruke egne erfaringer, klarer å hviske ut de misforståtte skillene mellom pasient/klient og hjelper. Men viktigst av alt; bloggen skal være med å skape arenaer som gjør at flere stemmer blir hørt. Stemmer som blant annet Stoltenbergs rusutvalg trenger å høre for å kunne ta kvalifiserte beslutninger når den tid kommer.

Jeg har endelig fått tilbake stemmen. Jeg takker for tålmodigheten dere som har sendt meg meldinger, både på epost og gjennom Erfaringsbloggen på Facebook, har utvist. Jeg lover å publisere innlegg fortløpende de nærmeste dagene og håper flere føler seg kallet til å bidra med egne innlegg.