Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Vennskap’

Sterk personlig historie fra en innsender som ønsker å være anonym:

( Historien er ikke nødvendigvis HELT riktig med hensyn på tid og kronologi, men det er sånn jeg husker det..)

Det som i starten var veldig hyggelig, skulle vise seg å bli ett mareritt. Ett mareritt for flere enn meg.

Det var vår og jeg ble kjent med en alle tiders kar.  Vi ønsket ikke noe mer enn vennskap begge to, men det ble ett godt vennskap.  Ett vennskap der man delte alt, alt fra armkrok til intime detaljer.

Det tok litt tid før jeg fikk vite hvor store problemene var. Utad var nemlig denne herren superglad, og hadde ingen problemer.  Men plutselig en dag fikk jeg meldingen. Jeg satt på jobb og det tikket inn at han hadde slått seg og nå tømte seg selv for blod. Han orket ikke mer. Jeg ringte, og jeg hørte raskt at dette var ordentlige greier.  Han ombestemte seg til slutt, fordi han tenkte over hva jeg sa og på meg.  Han stoppet blodstrømmen og la seg. Dagen etter skjelte jeg han ut etter noter. Han angret tydelig som en hund og jeg reiste inn til han på ettermiddagen.  Når jeg kom inn var alt som ”normalt” bare litt roligere.

Etter å ha snakket om dette, fått vite mer om fortiden hans så roet det seg ned en lang stund. Jeg visste fra før av om hans brokete fortid med dop. Sakte men sikkert så jeg dette ta seg opp igjen. Det ble mer og mer synlig. Jeg tror på han når han sier det var borte en stund, men noe utløste dette igjen. I løpet av sommeren så kunne man se en stigende faktor av dop. Han fikk kontakt med  de gamle vennene sine igjen, og det ramlet sammen. I slutten av september var det verst. Jeg reiste innover igjen, uten å ha planer om å få tak i han. Siden han nå hadde isolert seg fra alt og alle utenom dop og alkohol. Han satt bare inne, kun ute for å kjøpe dop. Mat var for lengst blitt en ting han ikke spiste, og drakk han satt han på en bar ett sted han ikke kjente noen.  Uten noe spesielt håp sender jeg han en lett melding om at jeg  er på vei til Oslo, og har tid om han vil møtes. 

Svaret er negativt som forventet, men noe får han til å ombestemme seg. Vi tar en tur på byen og har det kjempekoselig. I en langhelg møtes vi flere ganger og koser oss ute på byen. Jeg kan se at han ikke tar noe dop, og han virker i grunn ganske tilfreds.

Når jeg trodde bunnen var nådd ble det enda verre. Han fikk problemer med en eks og nå havnet han virkelig på kjøret. De neste 14 dagene går han ned 20 kg. Mannen som allerede var blitt altfor tynn veide nå 43 kg. Jeg fikk bilder når jeg stod hjemme på vei hjem fra byen.  Han sendte meg bildene og fortalte at nå var han på vei. Vi var nå i midten av desember og ting var ille. Sist jeg så han fikk jeg beskjed om at det var ikke sikkert jeg kom til å se han om jeg ikke kom tilbake før nyttårsaften.  Når jeg fikk bildene, så visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg brakk meg, magen vrei seg og jeg holdt på å ha ett nytt sammenbrudd. HVORFOR måtte dette fantastiske menneske gjøre noe slikt mot seg selv? Hvorfor stod ønske om å dø så høyt?

Underveis så lærte jeg utrolig mye. Jeg endret mange holdninger og væremåter. Jeg gikk fra å kjefte på han, til å heller sitte i bakgrunn og fortelle mine meninger og heller støtte. Midt oppi elendigheten så ropte han nemlig om hjelp, og når han ikke var på bunnen så ville han opp. Han ville slutte og han ville bli frisk. Jeg sier frisk, fordi med misbruket hans så fulgte det også med en manisk depresjon. Som i perioder i tillegg var suicidal.  Riktignok er dette en byrde han har båret hele livet. En depresjon som fulgte han hele hans voksne liv.  Om den ikke var like fremtredende hele tiden, så var den der. Luskende rundt hjørnet, klar til å overfalle han hver gang han hadde ett svakt øyeblikk.  Mot slutten gikk fra ikke fra å være svake øyeblikk, men sterke øyeblikk og generelt svak.  Minnene fra barndommen og mobbingen ble sterke og han så ikke sin egen verdi. Han kunne ikke se hva for ett fantastisk menneske han var.  Han så ikke verdien i hva han hadde oppnådd i livet. I ung alder hadde han oppnådd mer enn hva de fleste oppnå i løpet av hele sitt liv!

Fra september til januar sluttet jeg nesten å sove.  Om ikke jeg sluttet å sove hele tiden, så sluttet jeg å sove veldig mye av tiden. Jeg fikk ikke sove om jeg ikke hørte fra han omtrent hver dag. Jeg trengte livstegn.  Å gå langt unna bestevennen din, som er i store problemer er utrolig smertefullt.  Jeg  sov når jeg var helt fysisk og psykisk utmattet. Jeg orket ikke bruke energi på noe som helst annet enn han. Hjemme gikk ting rett vest fordi jeg ikke klarte være hyggelig eller en del av fellesskapet. Jeg jobbet, og jobben var mitt fristed og sov.  

I slutten av desember kan jeg tenke meg at han møtte ei ny jente. Ei FANTASTISK jente. I motsetning til forrige jenta så likte jeg henne, veldig godt. Problemet var at når han ikke var med henne så var ikke dopen borte. Han skjulte det for henne, og når jeg tok det opp fikk jeg enda en fortids historie. Hadde han klart å skjule dette for den forrige eksen, når han styra med det sist, i så mange år kunne han klare det nå. En kveld han var på byen ble han tatt, og dama fikk vite. Det ble stor ståhei og ett par dager senere fikk jeg en minnerik natt.

Sent på natten, igrunn på morgenkvisten, kom han online. Han ville ringe meg, jeg var skeptisk. Etter alle ”svikene” og all smerten var jeg ikke sikker på om jeg kunne klare å snakke med han. Han ble sint på meg og spurte om jeg avviste han fordi han var rusa. Men det var ikke grunnen, og vi inngikk en kompromiss. Han kunne snakke i telefonen, og jeg skrive svarene på msn om ikke jeg klarte å snakke.

Til min overraskelse så gikk det veldig fint å snakke. Selv om jeg gjentok meg selv en milliard ganger da han ikke fikk med seg noe. Men dette var noe spesielt, han fortalte meg at han hadde to valg.  Enten måtte han velge dama eller dopen. Han ville velge dama og han ville jeg skulle se han dopet seg en siste gang. samtalen var lang, den varte i seks timer. Tror ikke det bare hjalp han å snakke og vise, men også meg. For den natta sov jeg nemlig veldig godt.  Lite tanker, og gode drømmer. Min bestevenn var nå på bedringens vei.  Før han snakket med meg den natta, hadde han vært hos legen sin og fått hjelp. Dette holder han på med enda. Han klarer å holde seg unna, og det går fremover.

I ettertid har jeg sittet med masse tanker, litt av og på. Jeg klarer nemlig ikke helt å slippe det som skjedde. Midt oppi det aller, aller verste kontaktet jeg  nemlig familien hans.  Jeg visste at hans foreldre visste, men ikke søsken. Jeg snakket med søsknene og lurte på hvorfor de ikke gjorde noe med det. Personlig så satt jeg på nok informasjon som kunne fått helsevesenet til å skjelve. Det ville om ikke hatt avgjørende faktor, men i det minste noe å si.  Svaret jeg fikk var utrolig trist. Hele familien var nemlig klar over hele situasjonen, men gjorde ikke noe fordi han ikke ville. Ærlig talt, dette var snakk om ett menneske som ikke var i noe stand til å ta vare på seg selv. Jo da, han tjente penger og han er voksen. Men når ett menneske er så oppspist av depresjon at det spiser opp familie og det lille nettverket som vet om det blir spist opp fra innsiden og ut så gjør man noe for å stoppe det.

Selvmordsforsøk med piller, er vanligvis ikke noe reelt ønske om å dø, men gjerne ett rop om hjelp.  Ja da ønske om å dø står først, men du skal ta en stor og ekkel pille cocktail for at det skal virke.  Vil du dø av piller legger du deg heller ikke ut der du VET du blir funnet av vaktene heller.  Heldigvis så møtte han jo noen som han endret seg for.

Og da dukker det ett nytt spørsmål opp: hva skjer når dette tar slutt? Blir det like ille neste gang? blir det en neste gang?

Jeg er utrolig glad i han, det er jeg, men jeg blir redd. Redd for hva som kommer til å skje han om noe skjer med kjærligheten. Noen ganger virker det som om det er det eneste som holder han oppe.  Det var jo aldri noe problem når jeg var der i flere dager heller, kun når jeg var borte.  Da det virket som om han slapp å sitte alene med tankene, slippe at tankene tok helt overhånd. Når han hadde noe å gjøre var det helt greit.  Jeg kommer heller ikke til å droppe han for dette, men jeg har begynt å distansere meg fra problemene på den måten at jeg må slutte å la dem påvirke meg.

Det er en lang vei å gå for meg også. Nettopp fordi han betyr så mye er det utrolig vanskelig å ikke la seg påvirke innerst inne i hjerterota. Likevel er ikke hjerterota verst, det er tankene og frykten. Frykten for å ikke få møte han igjen, få omgås den utrolige energien som han gir fra seg når han har det bra. Alle de gode stundene vi har når vi møtes.

I ettertid har jeg sovet mye, mye bedre, men det hender fremdeles den dag i dag at jeg bekymrer meg. Når det går flere dager uten noe som helst livstegn. Og jeg kommer nok alltid til å bekymre meg.  Personlig er jeg også blitt ett mye sterkere menneske, jeg vet hvor langt jeg kan gå før jeg strekker strikken. Denne gangen ble strikken strukket langt, lengre enn jeg noen gang har opplevd.  Kanskje nettopp fordi jeg tillot det, men jeg måtte. Jeg satt igjen uten noe valg, uansett hva jeg ville valgt ville det gjort meg vondt.  Det er vondt å miste en venn, og vondt å sitte der. Hadde jeg reist ville det nok  vært dumt.

Elsk meg mest når jeg fortjener det minst var det en gang noen som sa. Og det er sant, man burde kanskje distansere seg litt, men ikke gå din vei.  Folk sier til meg at jeg aldri verden burde ha gjort det jeg gjorde, men jeg angrer ikke. Han fortjente noen som var der om det var noe.  Noen han kunne støtte seg på uten at de forlot han når han hadde det som verst.

 Jeg er glad jeg bare var venninne og ikke familie.  

 

 
Advertisements

Read Full Post »