Har du noen gang ropt så høyt og lenge at du mistet stemmen? Vel, det har jeg – men endelig er den tilbake.
Det har vært stille rundt -og i Erfaringsbloggen de siste ukene. Noe som er et resultat av at jeg, midlertidig riktignok, mistet stemmen. Etter overveldende uker med oppslag både i dt.no og i Dagsavisen, gikk jeg inn i nye og svært hektiske uker fylt med usikkerhet og spenning rundt tidspunktet for når et VG-intervju skulle komme på trykk og usikkerhet rundt et mulig TV-opptreden. Da historien min omsider kom på trykk – og etter all oppmerksomheten som fulgte i kjølevannet, fikk jeg en mental utladning og jeg ble stemmeløs.
Det å snakke åpent for hele verden, om en stor og sår del av livet, ble en annerledes belastning enn det jeg hadde trodd på forhånd. Det å fortelle åpent om min egen historie, dramatiske valg og på den måten blottstille meg selv og min egen familie var selvsagt belastende i seg selv – men ikke mer enn jeg var forberedt på. Det som derimot overrasket og overveldet meg, var sympatien og alle meldingene med «synes synd på». Som den»ordner og fikser-damen» jeg vanligvis er, møtte jeg plutselig en sliten og sårbar dame i døra. En dame som trengte tid til å dvele ved konsekvensene av det å stå frem, samt tid til å fordøye den siste tidens store avgjørelser.
I løpet av ukene som stemmeløs har jeg gjort flere store oppdagelser. Det har vært en tankevekker å oppdage hvor berørt mine egne barn har vært av å ha en mor som er nær pårørende til en rusmisbruker. Som mange andre har også jeg tenkt at jeg i stor grad har klart å beskytte dem – tross alt. Og at jeg dessuten, i kraft av å jobbe med barn som pårørende, har snakket mye og «riktig» med dem underveis. Allikevel så oppdaget jeg gjennom engasjementet rundt bloggen og kontakt med media, at det ble skapt et nytt og større rom for mine egne barn til å lese om -og sette ord på opplevelser og spørsmål knyttet til rusmisbruk, vår familiehistorie og min egen oppvekst. Det har vært intense og viktige uker til ettertanke.
Gjennom det å stå frem i landets største avis som søsteren til en narkoman – og samtidig selv være ansatt i hjelpeapparatet – har det åpenbart seg en rekke optimistiske fremtidstanker.
Ikke uventet var det mange daværende og tidligere pasienter som leste VG de intense dagene dette pågikk. I den siste saken på VG-nett, ble det også lagt ut en lenke til Erfaringsbloggen. Gjennom Erfaringsbloggen kan man klikke seg videre til min personlige blogg A Curly life. På den måten fikk (får) de også mulighet til å lese om hva som opptar meg i livet mitt utenom jobb. Det har ikke manglet på tilbakemeldinger!
Jeg opplever nå at jeg som miljøterapeut blir menneskeliggjort, og at mine erfaringer som privatperson anerkjennes også i terapeutisk øyemed. Noe som forøvrig er en relativt ny tanke i den lukkede delen av psykiatrien hvor jeg jobber. Tidligere har det, etter min oppfatning, vært et skadelig og misforstått stort fokus på viktigheten av å skille mellom det profesjonelle og personlige/private. Vi skal bekrefte og anerkjenne folks smerter og traumer, men uten å tilkjennegi at mange av oss faktisk har levd et liv og har en stor erfaringskoffert vi henter (det mange oppfatter som) fraser á la – Ja, jeg forstår hvordan du har det. Klart det er vondt, ja det skjønner jeg… Men uten «lov» til å tilkjennegi hvordan vi faktisk vet.
En tidligere pasient ringte meg på jobb for å si at hun hadde lest VG – og at både hun og mannen nå virkelig forstod hvorfor jeg forstod så mye. En annen pasient, med en oppvekst nokså lik min egen, sa ved en anledning – I alle mine år i hjelpeapparatet, har jeg aldri opplevd å møte noen som deg – en som er som meg, og som har klart seg bra. Jeg har jo tenkt at det må finnes flere, men ingen har sagt noe om sine egne erfaringer. Det å kunne snakke med deg om hvordan du opplevde de samme tingene som jeg går igjennom, er med på å gi meg håp om at jeg også kan få et godt liv en gang.
Intervjuet i VG og opprettelsen av Erfaringsbloggen har på ingen måte revolusjonert måten jeg jobber på. Forskjellen er at jeg med større legitimitet – fordi mine erfaringer nå uansett er offentlige – kan snakke høyt om dem. Nå kan ordene sies høyt uten redsel for å bli uglesett av kollegaer som mener jeg ved å tilkjennegi dem, krysser grensene mellom profesjonell og personlig/privat. For tenk, i 2009 er vi fortsatt opptatt av å opprettholde tydelige skiller mellom pasient og hjelper…
Jeg har i mange år vært overbevist om at mitt viktigste redskap i møte med mennesker i krise, er den tidvis overfylte kofferten jeg har med meg overalt. En erfaringskoffert fylt med opplevelser som gjør meg menneskelig, og som skaper troverdighet når bærekraftige- og livsviktige allianser skal bygges.
Selv om det på ingen måte var intensjonen da jeg opprettet Erfaringsbloggen, så håper jeg bloggen også kan bidra til å skape større legitimitet rundt det å bruke egne erfaringer også i kraft av å være «profesjonell» hjelper. Og at vi gjennom det å tørre og bruke egne erfaringer, klarer å hviske ut de misforståtte skillene mellom pasient/klient og hjelper. Men viktigst av alt; bloggen skal være med å skape arenaer som gjør at flere stemmer blir hørt. Stemmer som blant annet Stoltenbergs rusutvalg trenger å høre for å kunne ta kvalifiserte beslutninger når den tid kommer.
Jeg har endelig fått tilbake stemmen. Jeg takker for tålmodigheten dere som har sendt meg meldinger, både på epost og gjennom Erfaringsbloggen på Facebook, har utvist. Jeg lover å publisere innlegg fortløpende de nærmeste dagene og håper flere føler seg kallet til å bidra med egne innlegg.
Erfaringsbloggen 