Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Rus’

For et år siden på denne tiden, var jeg stresset med tanke på julen. Dessuten var jeg sint – fryktelig sint. Jeg gruet meg til jul og kastet meg mer enn gjerne ut i diskusjoner om gratis heroin og behandling av rusmisbrukere. Slik kom også Erfaringsbloggen i stand i begynnelsen av 2009. I ettertid ser jeg at jeg ikke alltid har fremstått like nyansert og heller ikke like hjertevarm som jeg ønsker å være – og vanligvis er.

Argumentasjonen har ved flere anledninger båret preg av et inderlig sinne og følelsen av å ha fått så altfor nok. Jeg hadde (og har fortsatt) behov for at verden åpner øynene og tar innover seg hvor mange vi er som belastes – som følge av den rusavhengiges liv.

Jeg er fortsatt skeptisk til utdeling av gratis heroin, og mener som tidligere at fokuset bør være på utbedring av det totale behandlingstilbudet og helheten – hvor også familien inngår som en viktig del. Men, jeg er ikke like skråsikker når det gjelder hva jeg mener om gratis heroin – og heller ikke like sint.

For første gang på flere år kan jeg møte en rusavhengig på gaten i Oslo og se ham i øynene uten å bli sint. Sinnet, en følge av min egen redsel for hva som ventet av press, nye kriser, trusler, lidelse, løgn og manipulering, er borte. Oppgjøret jeg  tok i forbindelse med  julen i fjor var nødvendig – jeg er ikke lenger forbanna, foraktfull og generaliserende. Oppgjøret og avstanden har gitt meg mulighet til å ta tilbake perspektivene.

For noen uker siden, da jeg skulle ta siste toget hjem fra Nationalteateret stasjon, kom jeg i snakk med en rusavhengig som hadde rigget seg til for natten ved nedgangen til togene. Med stolthet og engasjement fortalte han om hvordan han feier gatene og plukker søppel både her og andre steder i byen, fordi det er viktig at det ser pent ut rundt oss – og at det er det minste han kan gi tilbake til byen sin.  Årsaken til at vi kom i snakk i utgangspunktet, var at jeg skulle til å legge noen mynter i koppen som stod diskret ved siden av gitaren hans. Det slo meg, der jeg hastet ned til toget, at det viktigste for ham ikke var å få de 30 kronene jeg puttet i koppen – men at jeg stoppet, lyttet og smilte.

Mens jeg satt på toget gikk det plutselig opp for meg at han jeg møtte – og så – var en annen enn det jeg ville tenkt han var for ett år siden. Han jeg så den natten – var et menneske som kjempet for å beholde verdigheten og som fortalte meg hvor viktig det er at vi lar ham få lov til å høre til.

Noen dager etter etter møtet på Nationalteateret stasjon, var jeg på lanseringsfesten til boken «Uteliv» av David Ålekjær og Jan Luneborg (utgitt på Humanist Forlag). En vakker og hjerteskjærende bok som tar oss med på en helt spesiell byvandring. En bok som gir oss historiene til mange av dem vi går forbi hver dag – de med knekk i knærne, bøyd hode og skamfulle ansikter. Tekstene, i kombinasjon med ærlige og nakne bilder, forteller om skjøre håp, ønsket om aksept og viktigheten av å få lov til å høre til – til tross for sitt utenforskap og uteliv.

Det er mange måter vi kan utgjøre en forskjell på – vi kan bruke en 50-lapp på = Oslo eller søke blikket til en med bøyd nakke og gi vedkommende et varmt smil. Du kan også bidra ved å kjøpe boken Uteliv – hvor overskuddet av boken går til hjelpetiltak for de som bor ute.

Andre og viktige bidrag er nytenkning på det politisk plan. Vi trenger tiltak som sikrer og styrker rusavhengiges pasientrettigheter og som ivaretar – for ikke å si – gir dem tilbake verdigheten.

Men – store reformer og drastiske tiltak løser ikke alt alene. Vi trenger nytenkning også på det personlige plan. Ved å si hei, ikke vike blikket og la dem fortelle sin historie, blir vi gitt unik innsikt og viktige påminnelser om at det finnes et mennesket bak rusen. Et menneske som ønsker tilhørighet og verdighet – akkurat som deg og meg.

Innlegget er også postet i A Curly Life

Advertisements

Read Full Post »

Har du noen gang ropt så høyt og lenge at du mistet stemmen? Vel, det har jeg – men endelig er den tilbake.

Det har vært stille rundt -og i Erfaringsbloggen de siste ukene. Noe som er et resultat av at jeg, midlertidig riktignok,  mistet stemmen. Etter overveldende uker med oppslag både i dt.no og i Dagsavisen, gikk jeg inn i nye og svært hektiske uker fylt med usikkerhet og spenning rundt tidspunktet for når et VG-intervju skulle komme på trykk og usikkerhet rundt et mulig TV-opptreden. Da historien min omsider kom på trykk – og etter all oppmerksomheten som fulgte i kjølevannet, fikk jeg en mental utladning og jeg ble stemmeløs.

Det å snakke åpent for hele verden, om en stor og sår del av livet, ble en annerledes belastning enn det jeg hadde trodd på forhånd. Det å fortelle åpent om min egen historie, dramatiske valg og på den måten blottstille meg selv og min egen familie var selvsagt belastende i seg selv – men ikke mer enn jeg var forberedt på. Det som derimot overrasket og overveldet meg, var sympatien og alle meldingene med «synes synd på». Som den»ordner og fikser-damen» jeg vanligvis er, møtte jeg plutselig en sliten og sårbar dame i døra. En dame som trengte tid til å dvele ved konsekvensene av det å stå frem, samt tid til å fordøye den siste tidens store avgjørelser.

I løpet av ukene som stemmeløs har jeg gjort flere store oppdagelser. Det har vært en tankevekker å oppdage hvor berørt mine egne barn har vært av å ha en mor som er nær pårørende til en rusmisbruker. Som mange andre har også jeg tenkt at jeg i stor grad har klart å beskytte dem – tross alt. Og at jeg dessuten, i kraft av å jobbe med barn som pårørende, har snakket mye og «riktig» med dem underveis. Allikevel så oppdaget jeg gjennom engasjementet rundt bloggen og kontakt med media, at det ble skapt et nytt og større rom for mine egne barn til å lese om -og sette ord på opplevelser og spørsmål knyttet til rusmisbruk, vår familiehistorie og min egen oppvekst. Det har vært intense og viktige uker til ettertanke.

visjonerGjennom det å stå frem i landets største avis som søsteren til en narkoman – og samtidig selv være ansatt i hjelpeapparatet – har det åpenbart seg en rekke optimistiske fremtidstanker.

Ikke uventet var det mange daværende og tidligere pasienter som leste VG de intense dagene dette pågikk. I den siste saken på VG-nett, ble det også lagt ut en lenke til Erfaringsbloggen. Gjennom Erfaringsbloggen kan man klikke seg videre til min personlige blogg A Curly life. På den måten fikk (får) de også mulighet til å lese om hva som opptar meg i livet mitt utenom jobb. Det har ikke manglet på tilbakemeldinger!

Jeg opplever nå at jeg som miljøterapeut blir menneskeliggjort, og at mine erfaringer som privatperson anerkjennes også i terapeutisk øyemed. Noe som forøvrig er en relativt ny tanke i den lukkede delen av psykiatrien hvor jeg jobber. Tidligere har det, etter min oppfatning, vært et skadelig og misforstått stort fokus på viktigheten av å skille mellom det profesjonelle og personlige/private. Vi skal bekrefte og anerkjenne folks smerter og traumer, men uten å tilkjennegi at mange av oss faktisk har levd et liv og har en stor erfaringskoffert vi henter (det mange oppfatter som) fraser á la – Ja, jeg forstår hvordan du har det. Klart det er vondt, ja det skjønner jeg… Men uten «lov» til å tilkjennegi hvordan vi faktisk vet.

En tidligere pasient ringte meg på jobb for å si at hun hadde lest VG – og at både hun og mannen nå virkelig forstod hvorfor jeg forstod så mye. En annen pasient, med en oppvekst nokså lik min egen, sa ved en anledning – I alle mine år i hjelpeapparatet, har jeg aldri opplevd å møte noen som deg – en som er som meg, og som har klart seg bra. Jeg har jo tenkt at det må finnes flere, men ingen har sagt noe om sine egne erfaringer. Det å kunne snakke med deg om hvordan du opplevde de samme tingene som jeg går igjennom, er med på å gi meg håp om at jeg også kan få et godt liv en gang.

Intervjuet i VG og opprettelsen av Erfaringsbloggen har på ingen måte revolusjonert måten jeg jobber på. Forskjellen er  at jeg med større legitimitet – fordi mine erfaringer nå uansett er offentlige – kan snakke høyt om dem. Nå kan ordene sies høyt uten redsel for å bli uglesett av kollegaer som mener jeg ved å tilkjennegi dem, krysser grensene mellom profesjonell og personlig/privat. For tenk, i 2009 er vi fortsatt opptatt av å opprettholde tydelige skiller mellom pasient og hjelper…

Jeg har i mange år vært overbevist om at mitt viktigste redskap i møte med mennesker i krise, er den tidvis overfylte kofferten jeg har med meg overalt. En erfaringskoffert fylt med opplevelser som gjør meg menneskelig, og som skaper troverdighet når bærekraftige- og livsviktige allianser skal bygges.

Selv om det på ingen måte var intensjonen da jeg opprettet Erfaringsbloggen, så håper jeg bloggen også kan bidra til å skape større legitimitet rundt det å bruke egne erfaringer også i kraft av å være «profesjonell» hjelper. Og at vi gjennom det å tørre og bruke egne erfaringer, klarer å hviske ut de misforståtte skillene mellom pasient/klient og hjelper. Men viktigst av alt; bloggen skal være med å skape arenaer som gjør at flere stemmer blir hørt. Stemmer som blant annet Stoltenbergs rusutvalg trenger å høre for å kunne ta kvalifiserte beslutninger når den tid kommer.

Jeg har endelig fått tilbake stemmen. Jeg takker for tålmodigheten dere som har sendt meg meldinger, både på epost og gjennom Erfaringsbloggen på Facebook, har utvist. Jeg lover å publisere innlegg fortløpende de nærmeste dagene og håper flere føler seg kallet til å bidra med egne innlegg.

Read Full Post »

Har du noen gang tenkt på hvordan man svært ofte tar hensyn til hvordan omgivelsene vil ta i mot et budskap – hvordan man tilpasser historier og utelater detaljer? Og hvordan man derfor – om det er et ubehagelig budskap, ofte lar være å formidle det av hensyn til den andres følelser, selv om man egentlig har behov for å dele det?

I dag er det nærliggende å tenke seg at den andres følelser handler om juleglede. Det er tross alt natt til 1.juledag når dette skrives. Derfor er jeg også ambivalent til om jeg skal poste dette lille notatet om min julekveld. Om jeg virkelig skal formidle at jeg har hatt mitt livs verste julaften – på en dag hvor alle skal vise kjærlighet, glede og oppleve samhold?

For de fleste av oss er julen forbundet nettopp med disse følelsene. Ja, tenk – til og med for meg! Og kan hende er det også derfor det gjør ekstra vondt, når ikke julekvelden ble slik jeg ønsket og er vant til – men omtrent som forutsett, bare enda litt verre.

Før jeg skriver videre, vil jeg formidle én viktig ting: Dette er ikke skrevet i selvmedlidenhet og heller ikke skrevet med et ønske om å bli synes synd på. Jeg kan strengt tatt ikke tenke meg noe verre og mindre nyttig akkurat nå. Derimot vil jeg at du som leser dette, bare tåler at min julaften ikke har vært århundrets høydare – helt uten å komme med bedrevitende løsninger, og helt uten å synes veeeldig synd på meg. Jeg vil helt enkelt bare at du tåler at jeg er tankefull og trist.

Jeg vet at mange har fått med seg at jeg har hatt en noe vekslende oppladning til denne julefeiringen. Mange vet også at jeg for noen uker siden tok en viktig avgjørelse i forhold til hvordan denne julen skulle feires – og med hvem. En del færre har nok fått med seg at jeg måtte gjøre om denne avgjørelsen nærmest i siste liten – og hvorfor.

Men, altså; min julaften handlet om kompliserte familieforhold. Om min bror – som sovnet – både under middagen, etter middagen, under pakkeutdelingen og under kaffen. Som sølte ut glasset sitt minst to ganger og som veltet et telys uten å ense det. En bror som tidvis snakket usammenhengende, men samtidig – i våkne øyeblikk, som en «stor kar» med urealistiske lovnader om blant annet merkeklær til barna.  En stor mann som gråt av savn etter sitt eget barn, og som lukket øynene og forsvant inn i en egen indre verden når gleden og de oppstemte diskusjonene ble for høylydte rundt ham.  En mann som ikke eier skrupler og som ikke husker eller vedkjenner seg de siste måneders (manipulative og truende) turbulens, som var årsaken til at han for noen dager siden ikke var velkommen til feiring. Den handlet om en onkel til to prinsesser som ikke fant ham igjen – selv om de kjente igjen skallet hans – og som på sitt barnlige vis forsøkte å gjøre ham glad og forvisse seg om at han hadde en fin julaften som fikk være her sammen med oss som er glad i ham. Min julekveld handlet om min mor som er utslitt og syk av bekymring, mine idealistiske og kloke stebrødre, om sorg, uro og vantro over hva vi har vært vitne til i kveld. Det siste vel vitende om at det var siste gang – hvertfall for mitt vedkommende.

Dessuten handlet min julekveld om å måtte snakke med mine gråtende barn på sengekanten, og forklare at: Ja, det er vondt å se ham slik. Jeg forstår at dere ble både triste og redde. Det ble jeg også. Det er ikke barns ansvar å sørge for at voksne har det bra og tar kloke valg. Han hadde nok tatt for mye medisiner – men nei,  jeg tror ikke han hadde tatt narkotika. Ja, man kan huske litt dårlig av enkelte medisiner. Ja, jeg håper lykkekatten du gav ham i julegave, og som har brakt deg lykke; også bringer lykke for onkel. Nei, vi kan ikke slette minnene vi har etter å ha sett ham slik, men vi kan finne gode måter å leve med dem på – selv om det er vondt nå. Vi må huske på at det at vi lot ham få komme hit i dag, var å gjøre noe veldig fint både for ham, men også for flere andre. Jeg er stolt av dere, og vi skal være stolte av å ha ønsket ham velkommen. Ja, han hadde veldig triste øyne i dag. Det er lov å glede seg over alt man har fått og opplevd ellers i dag, selv om han har det vondt. Det er lov å gråte og være sint for at det ble slik akkurat på julaften. Det er ikke hemmelig for andre at vår julaften ble slik. Ikke si mer til andre enn dere orker – men jeg tror det er lurt at pappa får vite litt.

Og nei, dere skal aldrialdrialdri ALDRI måtte oppleve dette én eneste gang til, jentene mine…

Heldigvis bestod kvelden også av deilig mat, fine samtaler, barneglede og overraskende pakker. Allikevel, vår julekveld handlet mest av alt om at det ikke fantes noe annet alternativ akkurat denne kvelden.

 

Innlegget er postet i A Curly life  25/12-08



Read Full Post »