Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Om rusavhengighet’ Category

I dag leste jeg en artikkel om ensomheten rusavhengige skrives ut til etter endt behandling. Artikkelen omhandlet manglende oppfølging og behandling etter utskrivelse. Jeg skulle ønske den også handlet om ensomheten og tomheten mange må leve med resten av livet fordi de aldri blir bra nok for dem rundt seg. Og at det fulgte med en liste over ting som kan gjøre ensomheten litt mindre. Et slags «ensomhetens quick fix».

Som mange kanskje vet, har jeg en bror som har slitt med rusproblemer store deler av livet. Jeg har tidligere vært nokså åpen om hvilke utfordringer jeg opplevde som pårørende. Jeg har vært en av dem som har ropt om å inkludere oss i behandlingen, og om ikke å gi heroin på resept. Jeg har også lang erfaring som ansatt i psykiatrien, og har jobbet mye med det mange ynder å kalle dobbeltdiagnoser – som om de ikke er hele mennesker, og/eller er dobbelt så vanskelige som andre. Ropene mine står fortsatt ved lag – selv om jeg hverken er såret eller sint lenger.

Men, lei meg og redd, det er jeg. For ensomheten.

Broren min har nå vært rusfri over en lengre periode, og sjelden har jeg sett et menneske ta større grep om eget liv, enn ham. Sjelden har jeg sett noen investere så mye i å gjøre opp for seg – for å kunne være både far, sønn og bror. For å kunne studere, jobbe og betale regninger – akkurat som oss andre. Sjelden har jeg sett en mer ydmyk og reflektert mann enn min bror. Men sjelden har jeg også sett en med mer skam i blikket, og med et sterkere ønske om bekreftelse, enn ham.

Jeg har alltid tenkt om min bror at han ikke passet til å være rusavhengig. Han var (og er) rett og slett for klok og anstendig til å leve det livet han gjorde i noen år. Jeg vet at han alltid har hatt de samme ønskene for livet sitt som meg, men vi har hatt ulike forutsetninger når det gjelder å kunne leve dem ut.  Nå har han omsider kommet dit at også han tilsynelatende kan leve det livet han ønsker. For endelig innfrir han den uendelig lange listen av forventninger og krav, som sett gjennom samfunnets øyne, definere oss som gode mennesker – men som i praksis viser seg ikke å være nok allikevel.

Resultatet av et liv med rus innebærer for mange et utall brutte relasjoner og en økonomi det kan ta et liv å rette opp.  Det innebærer alltid å være forsvarsposisjon – men samtidig være svært ydmyk. Det er et liv hvor mange rundt en aldri klarer å glemme det som har vært, og hvor nye mennesker som kommer inn i livet, aldri vil bli klare til å vite alt. Det er et liv som i praksis betyr å bære på mange hemmeligheter – vel vitende om at samfunnets dom over levd liv aldri opphører. Det er en tung bør å bære for en som kun har tre ønsker: å bli inkludert, få være likeverdig og slippe å være ensom resten av livet.

Fra å være en som benyttet alle rundt seg mye, ser jeg nå et menneske som bruker mange av sine krefter på å skåne andre. En som hele tiden forsøker å være oppmuntrende og positiv. Som er den første til skrive anerkjennende kommentarer til andre på Facebook. En som ser andre. Og en som gir av seg selv, men som aldri opplever at det han gir er bra nok eller mye nok. Jeg ser en som får lite eller ingenting tilbake.

Samtidig krever vi – samfunnet – rusfrihet og utholdenhet. At han skal velge det livet vi mener er godt og riktig. Alt uten å løfte en finger for å gjøre ensomheten litt mindre.

Merknad: Et sted i teksten skriver jeg at jeg alltid har tenkt om min bror at han ikke passer til å være rusavhengig. Det betyr ikke at jeg mener andre passer til det. Setningen beskriver en følelse og tanke jeg tror (og vet) mange pårørende har. En tanke som bunner i at man hverken kan se for seg- eller ønsker et slikt liv for noen man er glad i.

Kristin Oudmayer

(Innlegget er postet med samtykke fra min bror)

Advertisements

Read Full Post »

For et år siden på denne tiden, var jeg stresset med tanke på julen. Dessuten var jeg sint – fryktelig sint. Jeg gruet meg til jul og kastet meg mer enn gjerne ut i diskusjoner om gratis heroin og behandling av rusmisbrukere. Slik kom også Erfaringsbloggen i stand i begynnelsen av 2009. I ettertid ser jeg at jeg ikke alltid har fremstått like nyansert og heller ikke like hjertevarm som jeg ønsker å være – og vanligvis er.

Argumentasjonen har ved flere anledninger båret preg av et inderlig sinne og følelsen av å ha fått så altfor nok. Jeg hadde (og har fortsatt) behov for at verden åpner øynene og tar innover seg hvor mange vi er som belastes – som følge av den rusavhengiges liv.

Jeg er fortsatt skeptisk til utdeling av gratis heroin, og mener som tidligere at fokuset bør være på utbedring av det totale behandlingstilbudet og helheten – hvor også familien inngår som en viktig del. Men, jeg er ikke like skråsikker når det gjelder hva jeg mener om gratis heroin – og heller ikke like sint.

For første gang på flere år kan jeg møte en rusavhengig på gaten i Oslo og se ham i øynene uten å bli sint. Sinnet, en følge av min egen redsel for hva som ventet av press, nye kriser, trusler, lidelse, løgn og manipulering, er borte. Oppgjøret jeg  tok i forbindelse med  julen i fjor var nødvendig – jeg er ikke lenger forbanna, foraktfull og generaliserende. Oppgjøret og avstanden har gitt meg mulighet til å ta tilbake perspektivene.

For noen uker siden, da jeg skulle ta siste toget hjem fra Nationalteateret stasjon, kom jeg i snakk med en rusavhengig som hadde rigget seg til for natten ved nedgangen til togene. Med stolthet og engasjement fortalte han om hvordan han feier gatene og plukker søppel både her og andre steder i byen, fordi det er viktig at det ser pent ut rundt oss – og at det er det minste han kan gi tilbake til byen sin.  Årsaken til at vi kom i snakk i utgangspunktet, var at jeg skulle til å legge noen mynter i koppen som stod diskret ved siden av gitaren hans. Det slo meg, der jeg hastet ned til toget, at det viktigste for ham ikke var å få de 30 kronene jeg puttet i koppen – men at jeg stoppet, lyttet og smilte.

Mens jeg satt på toget gikk det plutselig opp for meg at han jeg møtte – og så – var en annen enn det jeg ville tenkt han var for ett år siden. Han jeg så den natten – var et menneske som kjempet for å beholde verdigheten og som fortalte meg hvor viktig det er at vi lar ham få lov til å høre til.

Noen dager etter etter møtet på Nationalteateret stasjon, var jeg på lanseringsfesten til boken «Uteliv» av David Ålekjær og Jan Luneborg (utgitt på Humanist Forlag). En vakker og hjerteskjærende bok som tar oss med på en helt spesiell byvandring. En bok som gir oss historiene til mange av dem vi går forbi hver dag – de med knekk i knærne, bøyd hode og skamfulle ansikter. Tekstene, i kombinasjon med ærlige og nakne bilder, forteller om skjøre håp, ønsket om aksept og viktigheten av å få lov til å høre til – til tross for sitt utenforskap og uteliv.

Det er mange måter vi kan utgjøre en forskjell på – vi kan bruke en 50-lapp på = Oslo eller søke blikket til en med bøyd nakke og gi vedkommende et varmt smil. Du kan også bidra ved å kjøpe boken Uteliv – hvor overskuddet av boken går til hjelpetiltak for de som bor ute.

Andre og viktige bidrag er nytenkning på det politisk plan. Vi trenger tiltak som sikrer og styrker rusavhengiges pasientrettigheter og som ivaretar – for ikke å si – gir dem tilbake verdigheten.

Men – store reformer og drastiske tiltak løser ikke alt alene. Vi trenger nytenkning også på det personlige plan. Ved å si hei, ikke vike blikket og la dem fortelle sin historie, blir vi gitt unik innsikt og viktige påminnelser om at det finnes et mennesket bak rusen. Et menneske som ønsker tilhørighet og verdighet – akkurat som deg og meg.

Innlegget er også postet i A Curly Life

Read Full Post »

Blant personer med rusmiddelavhengighet er det noen vi ikke har klart å hjelpe til bedre helse og økt sosial inkludering. Fellestrekk ved disse personene er langvarig rusmiddelavhengighet, ofte blandingsmisbruk, psykiske og somatiske lidelser, flere rehabiliteringsforsøk, mangelfulle eller brutte familierelasjoner og sosiale nettverk, ustabile boforhold, dårlige erfaringer og manglende ferdigheter i å fungere i egen bolig, mangelfull allmennutdanning og arbeidserfaring. Mange har en hverdag preget av kriminalitet og prostitusjon.
I arbeidet med å tilrettelegge tjenestene og bedre livskvaliteten til disse personene må vi søke nye løsninger. Vi må ta stilling til vanskelige etiske, moralske og ideologiske dilemmaer som preger debatten. Det kan være dilemmaer som skadereduksjon versus rusfrihet og kontroll versus hjelp, samt spørsmål knyttet til behovet for å redusere den offentlige sjenansen og omfanget av kriminaliteten knyttet til finansiering av rusavhengigheten
Rusmiddelavhengige forholder seg til en rekke offentlige, private og ideelle tjenesteytere. Omsorgs- og rehabiliteringstiltak tilbys i regi av helse- og sosialtjenesten i kommunene, av spesialisthelsetjenesten, av kriminalomsorgen og av NAV. Ulike kontrollfunksjoner skjer i regi av politiet og vekterbransjen. Det er behov for bedre samhandling og tydeligere ansvarsfordeling mellom alle disse aktørene.
Mange brukere oppfatter seg som stigmatiserte og ekskluderte, at de ikke får den hjelpen de opplever å ha behov for og at de møtes med manglende respekt og verdighet av hjelpeapparatet eller når de blir utsatt for kontroll.
Det er behov for en nærmere beskrivelse av hva som kjennetegner disse personene, hvor mange personer det gjelder, hvilke behov de har og hva slags tilbud de kan ha nytte av. Det er behov for å revurdere tilbudene til denne gruppen, verdiene de er basert på, definere realistiske målsetninger og funksjonsnivå og avklare hvordan vi kan tilrettelegge for at gruppen kan nyttiggjøre seg tiltakene.
Det nedsettes et utvalg for å utrede disse spørsmålene.
Mandat
Formålet med utredningen er å komme fram til forslag som kan bidra til økt sosial inkludering, bedre helse, økt livsmestring og opplevelse av menneskeverd for de mest hjelpetrengende rusmiddelavhengige, samt til å redusere kriminalitet og prostitusjon.
Utvalgets hovedoppgave er – på et etisk og verdimessig grunnlag – å gi anbefalinger og forslag til hvordan hjelpetilbudene bedre kan innrettes, tilrettelegges og tilpasses den aktuelle målgruppen.
Bakgrunn
Blant personer med rusmiddelavhengighet  finnes det mange hjelpeapparatet ikke har klart å hjelpe til bedre helse og økt sosial inkludering. Fellestrekk ved disse personene er langvarig rusmiddelavhengighet, ofte blandingsmisbruk, psykiske og somatiske lidelser, flere rehabiliteringsforsøk, mangelfulle eller brutte familierelasjoner og sosiale nettverk, ustabile boforhold, dårlige erfaringer og manglende ferdigheter i å fungere i egen bolig, mangelfull allmennutdanning og arbeidserfaring. Mange har en hverdag preget av kriminalitet og prostitusjon.
I arbeidet med å tilrettelegge tjenestene og bedre livskvaliteten til disse personene må vi søke nye løsninger. Vi må ta stilling til vanskelige etiske, moralske og ideologiske dilemmaer som preger debatten. Det kan være dilemmaer som skadereduksjon versus rusfrihet og kontroll versus hjelp, samt spørsmål knyttet til behovet for å redusere den offentlige sjenansen og omfanget av kriminaliteten knyttet til finansiering av rusavhengigheten.
Rusmiddelavhengige forholder seg til en rekke offentlige, private og ideelle tjenesteytere. Omsorgs- og rehabiliteringstiltak tilbys i regi av helse- og sosialtjenesten i kommunene, av spesialisthelsetjenesten, av kriminalomsorgen og av NAV. Ulike kontrollfunksjoner skjer i regi av politiet og vekterbransjen. Det er behov for bedre samhandling og tydeligere ansvarsfordeling mellom alle disse aktørene.
Mange brukere oppfatter seg som stigmatiserte og ekskluderte, at de ikke får den hjelpen de opplever å ha behov for og at de møtes med manglende respekt og verdighet av hjelpeapparatet eller når de blir utsatt for kontroll.
Det er behov for en nærmere beskrivelse av hva som kjennetegner disse personene, hvor mange personer det gjelder, hvilke behov de har og hva slags tilbud de kan ha nytte av. Det er behov for å revurdere tilbudene til denne gruppen, verdiene de er basert på, definere realistiske målsetninger og funksjonsnivå og avklare hvordan vi kan tilrettelegge for at gruppen kan nyttiggjøre seg tiltakene.
Det nedsettes et utvalg for å utrede disse spørsmålene.
Mandat
Formålet med utredningen er å komme fram til forslag som kan bidra til økt sosial inkludering, bedre helse, økt livsmestring og opplevelse av menneskeverd for de mest hjelpetrengende rusmiddelavhengige, samt til å redusere kriminalitet og prostitusjon.
Utvalgets hovedoppgave er – på et etisk og verdimessig grunnlag – å gi anbefalinger og forslag til hvordan hjelpetilbudene bedre kan innrettes, tilrettelegges og tilpasses den aktuelle målgruppen.
Forslag til tiltak
Utvalget skal vurdere om det er behov for nye tiltak for denne gruppen eller om løsningen helt eller delvis ligger i bedret samhandling, fjerning av organisatoriske hindre mv. Utvalget skal identifisere eventuelle nye tiltak, herunder skal utvalget vurdere hvorvidt heroinassistert behandling bør være et tilbud for denne eksplisitte gruppen. Utvalget skal vurdere dimensjoneringsbehov for de foreslåtte tiltakene. Utvalget skal peke på forutsetninger for bedre samordning og samhandling mellom ulike instanser. Utvalget skal anbefale hvordan de foreslåtte tiltakene kan iverksettes på best mulig måte. Utvalget bes om å følge Helse- og omsorgsdepartementets arbeid med en pasient- og samhandlingsreform, herunder peke på i hvilken grad forslagene i reformen vil understøtte forslagene, evt. hvilke ytterligere samhandlingstiltak som er nødvendige.
Avgrensing
Utvalget skal konsentrere arbeidet om den gruppen rusmiddelavhengige som utvalget selv definerer som de mest hjelpetrengende. Bare i den grad utvalget mener forslagene får følger utover denne gruppen og/eller for rusmiddelpolitikken som sådan, skal dette
berøres. Utvalget bes likevel om å vurdere om forslagene kan ha følger for andre grupper av rusmiddelavhengige, og forholdet mellom medikamentfri og medikamentassistert behandling. Videre bes utvalget om å vurdere i hvilken grad tiltakene vil redusere begått kriminalitet.

Read Full Post »

Det er ingen lett oppgave å komme seg ut av et misbruk, ikke minst fordi en ofte har forsaket rusfrie venner til fordel for dem som ruser seg og kan ende opp på bar bakke når en skal ut av et rusmiljø. Jeg har selv opplevd at jeg som eksmisbruker ble oppfattet av ”gjengen” som en sviker fordi jeg vendte dem ryggen da jeg ble far og tok et oppgjør med min (relativt korte) fartstid som misbruker. nikkoblogg

Nå skal det sies at jeg ikke var den som brukte de hardeste stoffene, jeg brukte hasj daglig og tidvis marihuana og LSD, og tok av og til piller sammen med alkohol. Folk jeg kjente brukte hardere stoffer enn meg og det var et konstant mas fra enkelte av dem om å prøve for eksempel amfetamin. Et par av dem jeg kjente ble heroinister.

En kamerat av meg druknet en sommer, han hadde forsøkt å svømme til et rave på en festival da han var så ruset på ecstasy og fleinsopp at han ble nektet adgang. Jeg møtte meg selv i døren da folk, på gravølet hans, påsto at han måtte ha hatt en ”fet trip” da han døde. Det trodde jeg ikke noe på. Mest sannsynligvis var det de verste minuttene av hans liv, hjelpeløs med ansiktet ned i vannet.

Jeg besluttet meg for å kutte kontakten fullstendig med flere av dem jeg hadde hengt med de siste årene etter dette. Jeg vendte dem rett og slett ryggen, for å redde meg selv og mitt barn.

Det tok meg lang tid å forstå fullt ut at mitt valg var riktig, for selv om jeg aldri så mye ønsket å hjelpe dem ut av rusmisbruket, visste jeg at jeg som venn og dermed pårørende ikke kunne gi dem den kyndige hjelpen de trengte. Til det var jeg for følelsemessig involvert, for nært knyttet til dem og for sårbar, med tanke på barnet jeg skulle være en god far for. Deres veier og mine måtte for all tid skilles. Jeg har truffet et par av dem mange år senere da jeg selv en kort tid jobbet med rusmisbrukere, de kjente meg ikke igjen og jeg tilkjennega ikke hvem jeg var heller. Det ville vært uprofesjonelt og ville også satt meg i en lojalitetskonflikt.

Hva er så poenget mitt med å fortelle dette her i Erfaringsbloggen?

Jeg vil vise at man som tidligere rusmisbruker også opplever en forventning fra venner som ruser seg, en forventning man må fri seg fra. Det er ikke slik at man som pårørende skal ta ansvaret for en misbrukers ve og vel, man er som legperson ikke utstyrt til å ta det helvetet det faktisk er. Forventingen om at ens nærmeste skal hjelpe en ut av rusen er feilslått fordi en som rusmisbruker er mer opptatt av rusen enn av folk rundt seg. Da er familie og venner de siste som skal forsøke å hjelpe. De vil bare oppleve trusler, sinne, frustrasjon og hat fra en misbruker, fordi en misbruker tidvis _er_ rusen sin. Her er det et offentlig støtteapparat som må til, med profesjonelle, fagutdannete folk.

Jeg har selv stukket fra folk i vennegjengen for å ha mest mulig av rusen for meg selv og ikke dele med dem, stjålet fra folk som stolte på meg, løyet for mine nærmeste, alt fordi jeg ville ruse meg. Jeg ville ikke stolt på meg selv da jeg var rusa, ville du?

Read Full Post »

I dag har jeg (Curly) blitt intervjuet av VG (som stadig følger saken om gratis heroin lenke) , og i den anledning vil det i løpet av de neste dagene komme en reportasje om det å være pårørende generelt, men sett opp mot forslaget om gratis heroin spesielt. Erfaringsbloggen ble selvsagt viet plass, og jeg håper VG lenker til bloggen i reportasjen sin.

Jeg benyttet også anledningen til å rette et svært kritisk søkelys på det nye utvalget Hanssen har satt sammen. Intensjonen er god og jeg applauderer initiativet – men jeg opplever sammensetningen som en regelrett hån mot de narkomane og de pårørende. Ingen av gruppene – som faktisk er de mest berørte i denne saken, er representert. Stoltenberg d.e er som kjent pårørende, men med tanke på hans fremtredende posisjon i samfunnet gjennom generasjoner, kan han dog ikke sies å være representativ for det jevne snittet av pårørende.

En av landets største TV-kanaler snuser på å lage en reportasje med denne innfallsvinklen. Det betyr at vi er i ferd med å skape en ny og viktig arena hvor det er mulig å få frem de mer skjulte samfunnsmessige konsekvensene av rusavhengighet.  Jeg håper derfor mange av dere som leser denne bloggen vil bidra med egne innlegg og changekommentarer i tiden fremover. Som tidligere nevnt er det ikke et krav at du som bidrar har personlig erfaring i kraft av feks å være i familie med noen – og det må ikke heller ikke være snakk om avhengighet i form av narkotika. Jeg håper vi i større grad enn til nå, kan belyse pille- og alkoholmisbruk også. Avhengighet har mange fasetter; det kan oppleves belastende å stå på sidelinjen som kollega, være vitne til- eller ha mistanke om misbruk hos foreldrene til barnas venner, fotballtreneren til sønnen osv.

Bloggen har så langt hatt ca 2500 treff (til tross for få innlegg grunnet tekniske- og brukerproblemer som nå er rettet opp). Erfaringsbloggen på Facebook har i skrivende stund 105 medlemmer. Jeg mottar hver dag henvendelser både der og pr mail fra berørte som tenker på å fortelle sin egen historie i bloggen og/eller kommer med heiarop og rørende utsagn om hvor betydningsfylt det er at andre tør heve røsten.

 

Kunnskap man ikke vil anvende er ikke kompetanse

Read Full Post »