Dersom du ønsker å komme med kommentarer eller meningsytringer som ikke åpenbart passer inn andre steder, kan dette gjøres her. Her er det rom for debatt og hjertesukk. Men husk, ufine kommentarer eller sjikane har ikke sin plass her.
«Snakk i det hele tatt ikke mer om hvordan en god mann bør være, men vær god.»
(Marcus Aurelius)
Erfaringsbloggen 
Fikk så lyst å kommentere dette innleggt men vet ikke helt hvor jeg skal begynne.
Som mor til en narkoman har jeg gått gjennom alle de spekter av følelser,frustrasjoner og skam som er knyttet til det å være pårørende til en narkoman.
Jeg syns det er vanskelig å ta stilling til hva som er riktig ang.gratis heroin til de narkomane.Til å begynne med var jeg sterkt imot det.Som du nevner blir det ofte bare et tillegg til de andre stoffer de tar.Det har jeg selv sett med min sønn når han får tabeletter hos sin lege.Han selger de eller bruker tabelettene som betalingsmiddel for gjeld og andre,sterkere narkotiske middler.
Men etter å ha sett «Camping i helvete» en mors kamp for sin narkomane datter,fikk jeg et litt annet syn på saken.
Det er jo flere stadier av det å være narkoman også.Og når jeg så denne svært syke jentas kamp for å overleve,kunne jeg ikke la være å tenke ,at det hadde vært bedre om hun fikk sin daglige dose med heroin.
Det er vanskelig og føles tabu å si at det ikke er håp for noen.Men enkelte ganger gjør en seg slike tanker.Da hadde det vel vert bedre for den narkomane og deres pårørende,å få en nogen lunde verdig hverdag den tiden en har igjen.
Kjære Mona
Min mor har i dag lagt ut et innlegg i bloggen her. Jeg håper du leser det også. Dere har nok stått i mange av de samme dilemmaene gjennom tidene.
Jeg er enig i at det finnes forskjellige stadier av det å være narkoman også. Og er det snakk om immobilserte narkomane, som sitter værfaste på et pleiehjem eller i leiligheten sin og er på slutten av livet, så skal selvsagt de også kunne motta palliativ behandling. Men så lenge det er slik at sidemisbruket hos de aller fleste er stort, så kan jeg ikke se hvordan samfunnet er spart ved å dele ut gratis heroin. For ikke å snakke om de fortsatte belastningene vi som pårørende fortsatt vil måtte leve med.
En annen side av dette, er om man skal begynne å legalisere alt man ikke kan bekjempe….
ett svar som skle litt ut til de usynlige barna:)
ett viktig spørsmål her! det er helt sikkert…
noen av mine bekymringer omgås det om jeg skal la min bror gjennomgå det samme som det jeg har gjort.. eller skal jeg si i fra? jeg vet jeg burde, men jeg tror også i det lange løp at det nødvendigvis ikke var foreldrene mine som var gale, men hvordan jeg påvirkes?
jeg vet ikke, men jeg synes at mine foreldre kan gjøre mange ting riktig, men selv endte jeg opp som min mors fortrolige venninne i ung alder.
det ble konfrontert og forsøkt ordnet opp i.
i senere tid fikk jeg også høre av min mor at det var min far sin feil at jeg hadde de sammenbruddene jeg hadde, men i ettertid innsett at det var min mors feil. i den forstand at hun dyttet ting inn i hodet mitt..
skilte voksne er i så utrolig mange tilfeller eksperter på å snakke dritt om hverandre. Selv er jeg sterk nok til å si i fra at jeg ikke ønsker å høre om min mors privatliv. det tok ett stort sammebrudd og ett livslangt og kranglete liv.
Noe som også forundrer meg er at det er kun min mor som snakker dritt, min far holder seg somregel i skinnet med mindre jeg spør om noe jeg har problemer med ang. henne. Han har tross alt levd med henne i 20 år, han vet best. for han var «voksen» når de flytta sammen…
Min barndom var forsåvidt fin den, men det var værre med sen ungdom. jeg var 15-16 år og hadde igrunn mer enn nok problemer med å bare være tenåring. mye skjedde i hodet mitt , som om ikke dte var nok.
Foreldrene mine gikk fra hverandre, jeg flytta inn til pappa og var lykkelig. min mor ville ikke se meg med mindre hun måtte, fordi jeg kostet penger. hun fikk jo ikke penger for å ha meg på besøk så da ble jeg automatisk en ny utgift..
hos far var jeg lykkelig, og glad for å være. jeg følte at jeg var der fordi min far likte det og han trengte meg. Vi har alltid hatt ett nært forhold( med unntak av tre fire år pga en kjæreste som ikke likte han) og det er jeg glad for.
skilsmissen var tøff nok i seg selv, jeg bodde hos pappa og ble «voksen». jeg var plutselig med på å bestemme det meste, noe jeg stortrivdes med. de periodene jeg var hos mor var rare. for jeg ble brukt som støtte kontakt og fortrolighets personell. noe som satte sine spor.
to år senere så hadde jeg ett mega sammenbrudd, men jeg klarte meg fint i ettertid. om ting ikke er perfekt i hodet mitt så er det bedre… stablet meg på beina igjen sakte men sikkert.
dette er jeg redd for at broren min skal måtte gjennomgå. han er nå tolv år, og godt inne i puberteten( han har kommet seg til stemmeskiftet og hår på kroppen er dukket opp for lengst)
min mor duller og daller med han sånn som jeg ble og planter ideer i hodet hans. noe som forøvrig ikke bare gjelder pappa men også øvrig familie.
jeg er 21 og jeg ser meg helt nødt til å bli kjent med mye av min familie på nytt.
jeg vil ikke at noen andre skal oppleve det samme..
Lille Trille,
det ser ut som du kommer til en konklusjon mens du skriver og at du har funnet svaret selv… Følg hjertet ditt 🙂
hehe
det er ikke alltid så lett det heller..
*sukk*
jeg har lest zinnas dikt/fortellinger.
og det jeg egentlig ønsker å si er takk.
Takk for alle dere som deler erfaringer, og slipper oss inn i andre sin hverdag.
veldig mye av det som skrives her rører meg ut av milde. i kveld har jeg tørket opp tåre på tåre av mitt kinn. av veldig mange grunner.
Takk, for å få innsikt!
Hei 😉
Jeg har ingen innlegg å kommentere men måtte bare finne en side jeg følte tilhørighet med.
Da jeg leste noe av det mennesker med ekte følelser hadde skrevet så følte jeg meg «hjemme her»
Jeg har elsket dette menneske i 4 år snart 5, kjærligheten for han er så intens at jeg føler noen ganger jeg mister helt kontrollen over meg selv.
Vi har vært sammen kanskje 1 og et halv år tilsammen i de 4 årene.
Han er ikke ett menneske som ikke finnes egoistisk i det hele tatt, tvert imot. Han har skånet meg for seg selv flere ganger, men kjærligheten mellom oss har vært tent alle disse årene og vi finner tilbake til hverandre når han har fine perioder.
Når jeg ser inn i de vakre øynene hans så brenner de i begges:8
Jeg mister han like lett som at jeg føler jeg «vinner» han tilbake.
Jeg vet at det bare er meg for han og han vet det bare er han for meg, men det går ikke ann å holde sammen for Rusen er den som ødelegger. HAN ER UTRO mot meg med den!
Han har såret meg så mange ganger som jeg aldri skulle tro ett menneske kunne gjøre i mitt liv.Jeg har hatt flere år uten han nå men når vi treffes er det en intes nærhet og ett vennskap som er så nært som jeg aldri har følt i mitt liv.
Moren hans er død nå og jeg har vært sammen med han og støttet han, han har drevet med amfetamin i korte perioder og vært veldig «utpå», men nå så har det tydligvis gått over til sterkere saker. Heroin…..
Føler meg så hjelpesløs og trist er det virkelig sant.?
hva kan man gjøre.? jeg vet det ikke er noe å få gjort, men faen ——
Jeg orker ikke heller og vet han ikke vil ha hjelp heller…. åhhhhhh …han har ALDRI rusa seg foran meg for jeg er helt nykter og har ALDRI drevet med noen ting….Nå ville han sette ett «skudd» foran meg… jeg skalv i hele kroppen og prøvde å si fra men det hjelper jo ikke… Kommer alt til å gå til helvete nå?
hva skjer med han fremover? mange tanker som strømmere på—–
trenger råd fra noen…—-
Jeg elsker han virkelig<3 som en venn og vil han alt godt i livet. Han hadde fortjent så mye mere enn dette —
Vet hva alle kommer til å si også at jeg bare må gi faen ,,,mne det sitter som en stein i brystet mitt… tårene mine stopper ikke å stømme på–Jeg elsker han… jeg elsker han ikke for at jeg vil hjelpe han, men fordi jeg har fått oppleve han når han var " seg selv" jeg vet hva han har i seg ,… jaaa…
Jeg dør innvendig…. ——-VET jo at jeg selv ikke vil ha ett forhold med en " sånn " person men følelsene i mitt bryst sørger over han:(
Hei Solstrålen
– og takk for tilliten!
Om du leser innlegget jeg nettopp har lagt ut – fra en dame som kaller seg Elna, så tror jeg du kan finne en del svar og råd der.
Personlig har jeg gjort smertefulle erfaringer når det gjelder å forsøke og hjelpe noen som ikke vil ha hjelp. Jeg tror ikke det nytter – det må være en livskraft i vedkommende som tilsier at de er villig til å kjempe. Våre gode intensjoner og ønske om å hjelpe er dessverre ikke nok i seg selv.
Det betyr ikke at jeg mener at du uten videre skal kutte kontakten, eller gi opp. Men du kan sette noen premisser for hvordan kontakten deres skal være – blant annet at han ikke setter seg skudd foran øynene dine. Etter min mening er det respektløst og viser at grensene er i ferd med å viskes ut. Det er faktisk grenser for hva man må tåle og det er lov å si det høyt.
Jeg håper du finner en levelig løsning på situasjonen.
Klem og lykke til 🙂