Skrevet av Kine:
Jeg, som mange andre har fått føle, nært på kroppen hvordan det er å «miste» noen man er utrolig glad i, til stoffmisbruk. Jeg skriver «miste» for på det nivået det er i dag, føler jeg at jeg har mistet en person som jeg stod veldig nære, kunne dele alt med, skulle ofre alt for, og hjelpe på rett vei.
Og være pårørende til en misbruker er en lang vei, hvor man lærer..
Jeg har opptrådt som storesøster, jeg har sett lys i tunnelen, jeg har blåøyd gått inn i hver en slags hjelpe-aksjon med håp om at det blir bedre. Og at min hjelp har gjort en forskjell. Og at min tilstedeværelse har gjort dagen lysere. Helt til man kommer dithen hvor man ser at hjelpen med godt hjerte blir sett på som en selvfølge, en finger blir en arm som aldri går tom, og hvor man helt i slutten av gaten ser at man faktisk må amputere armen for misbrukeren sitt beste, og for å ikke minst, unngå å utslette seg selv.
Mange opplever trussler, hat, sterkt temperament rettet mot deg og dine. En misbruker klarer etterhvert å se så mørkt og være så marinert av sin egen selvopptatthet, at de tilslutt ikke klarer å se hva man egentlig har gjort for de, ønsker for de, og føler for de. De kan kappe av deg armen og all kontakt i lang tid fordi man sa feil ting på feil sted, eller ytret en mening som ikke er lik deres. Det er sårt, vanskelig og man føler seg utrolig sliten og frustrert når man har prøvd alt, og ikke får mennesket «tilbake».
Min måte å takle dette på har endt med:
– Å akseptere at denne personen per i dag ikke er den jeg husker han som.
– Å ikke være en uttømmelig kilde til hjelp som: forståelse, pengemaskin og ikke minst en slags «mamma» fordi jeg synes synd i situasjonen han er i.
Min måte er å «fraskrive» meg det utrolige ansvaret jeg har følt som eldst. Jeg har nå latt meg selv bli utilgjengelig for mere negativitet og drittslenging. Jeg er fortsatt menneske, familien min er viktig og jeg trenger ikke la de bli ‘innsauset’ i mennesker som utelukkende er negative. Det har vært kjempetøft å faktisk få meg selv til å forstå at jeg ikke klarer å tilby det denne personen ønsker jeg kunne gi. Jeg kan på ingen måte sette meg inn i dette menneskets lidelser, tanker, følelser; ingenting! Og det kan han heller ikke kreve av meg at jeg skal forstå.
Jeg føler at jeg nå har måttet tvinge meg selv vekk fra dette mennesket. For mitt og hans beste, for den andre måten har gjort vondt værre samtidig som han har blitt dårligere. Jeg ønsker ingenting mere enn hjelp for han. Men den hjelpen er ikke min bør å bære. Og det trenger jeg virkelig å innse. Det er trist at sannheten er slik at man må kutte kontakten med de. Men akkurat nå føles det pussig nok best.
Jeg håper han med tiden kommer tilbake. For jeg elsker han fortsatt, min bror: en rusmisbruker.
Erfaringsbloggen 