“Vi kom ikke på noe bedre”, sa Aslaug Haga til Aftenposten 16.juni, etter at Stoltenberg-utvalget hadde lagt frem sin innstilling til helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen, om et forsøksprosjekt med heroinbehandling av tunge rusmisbrukere.
Den norske befolkningen ønsker ikke gatene fulle av heroinmisbrukere med knekk i knærne og møkkete klær. Personlig ønsker jeg dem ikke stuet bort med en flaske Metadon i en campinghytte på vestlandet heller. Tvert i mot ønsker jeg langvarig og helhetlig hjelp til rett tid – omsorg, tålmodighet og struktur med en ikkemoraliserende tilnærming.
For – er det én ting jeg – og flere med meg vet – så er det at utfordringene knyttet til misbruk ikke forsvinner ut av livet bare man ønsker det nok, eller fordi man gir misbrukeren Metadon. Ei heller er det automatikk i at misbrukeren får den mye omtalte verdigheten tilbake. At noen tror at gratis heroin vil endre på det, forblir en gåte for meg.
En gåte virker det derimot ikke å være for Thorvald Stoltenberg, som har ledet et utvalg blottet for brukerrepresentanter. I VG 16.juni, referer han til at hele syv europeiske land bruker heroinbehandling, og at det må være en grunn til at de ikke har lagt ned eller sluttet med det. «En del av landene har jo hatt det i en del år», utdyper Stoltenberg. Uten tanke for at det helt sikkert også finnes grunner til at de resterende 43 ikke bruker slik behandling.
Politisk press på pårørende
I Stoltenberg-utvalgets innstilling kan man lese: “De pårørende må trekkes inn i behandlingen i større grad. Foreldre og andre nærmeste må delta i større grad, og også få mer hjelp til å hjelpe”.
Dessverre er det fortsatt forbundet med stor skam å ha en rusavhengig sønn, bror eller ektefelle. Dette fører til at pårørende sjelden kommer til ordet i viktige samfunnsdebatter om temaet. Til tross for at jeg underveis i utvalgets arbeid har hatt kontakt med ett av dens medlemmer, og således vet at pårørendes stemme har vært brakt inn, er det umulig å komme bort i fra det faktum at pårørende til de tyngste misbrukerne nok en gang ikke har blitt hørt.
Sannheten er at det å være pårørende til en rusavhengig for mange er som å leve i en mangeårig unntakstilstand, hvor alt handler om å hjelpe til og å være tilgjengelig hele døgnet. En tilstand hvor svært lite er “normalt”, og hvor det for mange pårørende til slutt handler om å bruke de siste kreftene på å finne fristeder hvor en kan få balansert seg mot den virkelige verden. Etter å ha gått en lang vei og utkjempet sitt livs kamp, kommer mange til et punkt hvor grensen nåes. Foreldre bryter med sine barn og brødre med sine søstre – for selv å overleve. Alt mens Stoltenberg-utvalgets medlemmer smykker seg med at pårørende ikke er glemt denne gangen. For – i generøsitetens navn – de skal også få hjelp. Så de kan hjelpe til mer.
Heroinrusen vil – selv om den er gratis – være med på å opprettholde rusadferd som sløvhet, likegyldighet, manglende evne til å utsette egne behov eller å forstå andres. Heroinbehandling må ansees som en politisk falitterklæring og sniklegalisering av noe som har ødelagt mange liv og familier. Det er ikke til å unngå at mange pårørende vil oppleve et umenneskelig politisk trykk på de grensene som er satt, og at betydningen av dem underkjennes. For – hvordan skal pårørende kunne si at de ikke under noen omstendigheter vil ha narkotika i sitt hus, når det samtidig deles ut gratis av helsepersonell?
Rett hjelp til rett tid
Rett hjelp til rett tid for alle som trenger det, står fortsatt uprøvd. Det igjen handler om vilje, omsorg og utholdenhet – som riktig nok ikke bare utløser en rekke forpliktelser, det koster også penger.
Forslaget om behandling med gratis heroin kan ikke sees på som annet enn et pinlig, men billig forsøk på å dekke over svikten i behandlingstilbudet, samt å kjøpe samfunnet fri fra dårlig samvittighet.
Til Hagas “forsvar” – de kom jo ikke på noe bedre.
kommentarer i tiden fremover. Som tidligere nevnt er det ikke et krav at du som bidrar har personlig erfaring i kraft av feks å være i familie med noen – og det må ikke heller ikke være snakk om avhengighet i form av narkotika. Jeg håper vi i større grad enn til nå, kan belyse pille- og alkoholmisbruk også. Avhengighet har mange fasetter; det kan oppleves belastende å stå på sidelinjen som kollega, være vitne til- eller ha mistanke om misbruk hos foreldrene til barnas venner, fotballtreneren til sønnen osv.
Erfaringsbloggen 