Barn og alkoholisme – Del 2
Gjennom å vokse opp i et alkoholisert hjem, lærer barn seg flere grunnleggende overlevelsestaktikker: Ikke prat om dette med noen. Ikke stol på noen. Ikke føl noe.
Voksne som har vokst opp i et miljø med en alkoholiker tett innpå livet, vil kunne fortsette å oppleve problemer også i voksenlivet. Mange voksne barn fortsetter å praktisere regelen om ikke å snakke, og benekter at det var problemer i deres hjem. Andre innrømmer at de levde i et kaotisk hjem, men påstår at det ikke lengre affiserer dem. Jeg har tilhørt den siste gruppen, men har i den senere tid erkjent at jeg aldri vil slutte å være påvirket av en oppvekst med en periodevis alkoholisert far. 
I innlegget «Et rop om hjelp fra en lukket munn» om barn og alkoholisme, har jeg oppsumert noen vanlige reaksjoner hos barn av alkoholikere. Som voksen hender det at familiens klovn fortsetter å være den som står for underholdningen – men som kanskje blir den uansvarlige som voksen. Bråkmakeren kan fortsette å ha både kriminelle såvel som finansielle problemer. Den passive/usynlige fortsetter å ha kontinuerlige problemer på forholdsfronten. Den svært ansvarsfulle kan vokse opp til å bli en voksen som krever perfeksjonisme både av seg selv og dem som er rundt seg. De vil ha kunne ha store problemer med å relatere seg til noe som er mindre enn perfekt.
Selv har jeg som voksen vært blant de sist nevnte. I tillegg var jeg så opptatt av å fremstå som en «ordner og fikser» – og som vellykket – at det tidvis gikk hardt utover økonomien. Til tross for en mor som alltid har vist og uttrykt sin kjærlighet til meg, har jeg vokst opp med en følelse av å være annerledes, ikke elsket, mislykket og inkompetent. Rett og slett fordi jeg følte at jeg ikke klarte å leve opp til de urealistiske forventningene jeg hadde til meg selv.
Mange barn av alkoholikere opplever også sterke forventniger fra dem rundt seg. Selv opplevde jeg ved en anledning å overhøre noen i familien snakke om meg og mine fremtidsutsikter – hvorpå den ene sa: «Med tanke på hennes bakgrunn, kommer hun aldri til å klare seg». Dette ble den utløsende årsaken til at jeg siden har gjort mitt ytterste for å være bedre enn de beste (innenfor temaer/grener jeg har kunnet hevde meg i). Jeg skulle vise verden! Den gangen ble jeg svært såret over den ubetenksomme kommentaren, men som voksen tenker jeg at det kanskje var det som skulle til for at jeg ikke endte opp med å dvele i en offerrolle.
Som en relevans til mitt arbeid i psykiatrien – hvor jeg møter mange av de voksne barna – og som en relevans til min egen oppvekst, har jeg nylig lest boken «A primer on Adult Children of Alcoholics» av Dr. Timmen L.Cernak. Han lister opp 16 karakteristikker som ofte kjennetegner barn av alkoholikere. Her følger noen av dem:
- Redsel for å miste kontrollen: Voksne barn av alkoholikere (heretter kalt VBAA) bruker enormt mye krefter på å kontrollere egne følelser og oppførsel. Til sammenligning bruker de like mye krefter på å kontrollere andre menneskers følelser og oppførsel. De blir angstfylte og tror at livet blir verre, dersom de mister kontrollen over seg selv, situasjoner eller andre.
- Redsel for følelser: VBAA har undertrykt følelser som sinne og tristhet. Dette gjør dem dårligere rustet til selv – fritt – å kunne gi uttrykk for glede og sinne. Mange opplever også redsel for intense følelser som glede og lykke.
- Overdreven ansvarsfølelse: VBAA er hypersensitive i forhold til andres behov. Selvtilliten måles ut i fra hvordan andre bedømmer dem. De har en tvangsmessig trang til å være perfekte i det de foretar seg.
- Skyldfølelse: Når VBAA står opp for seg selv og egne behov, føler de seg «skyldige». Som regel utslettes egne behov for å dekke andres.
- Nådeløst selvkritiske: VBBA har lav selvtillit uavhengig av hvor kompetente de kan være på mange områder.
- Vanskeligheter med intime forhold: Mange VBAA opplever det å være i nære forhold som truende i forhold til behovet for å beholde kontrollen. I tillegg vil det være vanskelig å gi uttrykk for egne behov og følelser. Dette fører til at VBAA ofte har problemer i seksuelle relasjoner, og tenderer til å gjenta mislykkede forhold.
- Leve livet som et offer: VBAA kan være både passive og aktive ofre. Ofte tiltrekkes de av andre ofre – både i forhold og vennskap.
- Tvangspreget adferd: VBAA kan jobbe tvangspreget, få et tvangspreget forhold til spising eller bli avhengige av et forhold. VBAA kan også selv få et tvangspreget forhold til alkohol og en del blir selv alkoholikere.
- Redsel for å bli forlatt: For å unngå smerten ved å bli forlatt, vil VBAA være villige til å gjøre alt for å holde fast ved forholdet.
- Tendens til å klage over fysiske smerter: VBAA er mer utsatt for stressrelaterte lidelser som migrene, muskelspenninger og eksem.
- Forsinket sorgbearbeidelse: Fordi alkoholiserte familier i liten eller ingen grad tolerer følelser som sinne eller tristhet, opplever barna i liten eller ingen grad å kunne sørge over egne tap. Tapsfølelser i voksenlivet mobiliserer ofte følelsene fra barndommen. Dette gjør VBAA mer disponert for depresjoner.
- Reagere istedenfor å agere: Som barn er ofte VBAA angstpregede og hypersensitive, noe som ofte følger dem også i voksenlivet. Dette gjør at mye av deres fokus og energi brukes på å skanne omgivelsene for mulige katastrofer. Problemløsning og stresshåndtering er noe de vurderer først etter at katastrofen er et faktum.
Punktene må leses som generelle beskrivelser og ikke som absolutte sannheter som gjelder alle voksne barn av alkoholikere.
Fortsettelse følger i De voksne barna (2)
Anbefalt litteratur: «Voksne barn av alkoholikere» av Janet Geringer Woititz
Erfaringsbloggen 
Dette var et utrolig sterkt innlegg, Curly!
Det var en møysommelig prosess å begynne og skrive om dette temaet. Takk for at du leser, Undre!
hva gjør man når man kjenner seg igjen i flere kategorier, uten å ha vært offer for foreldre som er misbrukere på noe plan?:/
Lille trille – det er ingen tvil om at mange som ikke vokser opp i alkoholiserte hjem, kan kjenne seg igjen i det som beskrives i innlegget. Det finnes dessverre mange dysfunksjonelle familier, hvor en eller begge foreldrene sliter psykisk uten at det nødvendigvis er definert som en psykisk sykdom.
Nok en gang en sterk utlevering, og tydeliggjøring av problemstillinger.
Hva kan gjøres for å hjelpe? Jeg er helt sikker på at det går an, og at kunnskap er grunnleggende for at skal være mulig. Kunnskap hos den delen av helsevesenet som har med det å gjøre, og kunnskap hos folk flest. Der skorter det nok mye.
Men igjen, det avgjørende er at samfunnet tar ansvar og prioriterer. Det er lov å håpe, men det er ikke lett å kjempe med bensinprisen om oppmerksomhet…
jeg har tidligere ( i gjesteboken) forklart min bekymring for min bror og hans fremtidige mentale helse.
jeg har snakket med min mors søster også.. det er helt klart at min mor sliter psykisk, men nekter å snakke med noen om det. det egner seg egentlig ikke i denne bloggen.
Tror det er lurt det du gjør; at du snakker med andre voksne som kjenner til familien deres. Eventuelt kan du kontakte helsesøster på skolen der han går, det har man lov til som bekymret storesøster. Det er viktig at andre blir gjort med din bekymring, Lille Trille.
ja det er mange som vet om det.. helsesøster på skole er en god idè..
Fantastisk innlegg. Jeg er VBAA. Min far er alkoholiker. Jeg har sett noen av disse punktene før, men ikke alle. Det var utrolig sterkt å lese..kjenner meg igjen i ALT! Selv om det er trist så er det samtidig godt å kjenne seg igjen!
Sliter selv som voksen med å løsrive meg fra mine foreldre. Er mor til to barn. I den forbindelse har jeg tatt det valget å kutte kontakten med pappa ( dvs : JEG besøker pappa men har ikke barna med meg, mamma kommer hjem til meg å treffer barna) Men det er en EVIG kamp hver eneste dag!! Mamma veksler mellom fortvilelse, fornekting, dekking over,,skjuling av problemet. Etter at jeg valgte å ikke komme til dem med barna har på en måte familien vendt seg mot meg. De mener jeg er vanskelig, at jeg overdriver, er urimelig. Utrolig hvordan en situasjon kan bli snudd sånn på hodet!! Det er skremmende hvor syke vi alle blir, vi som lever rundt alkoholikeren!! Mamma virker faktisk sykere ut enn pappa. Jeg sliter VELDIG med skyldfølelse, føler meg altfor ofte trist. Har fått angst for mye, bla fly, dette hemmer meg!. Men tror innerst inne at jeg har gjort det rette valget,,selv om det føles grusomt tungt!..
Hei Utrolig bra innlegg. Alt du skriver stemmer med slik jeg har det og føler det. Jeg er så glad for at jeg endelig veit at jeg ikke er aleine om å ha det slik jeg har det. Og jeg trengte å lese det nå. Jeg veit ikke ka jeg skal føle over for pappaen min. Han var der nesten ikke i min oppvekst og han har gjort så mye som jeg ikke kan tilgive ham for, men på den andre siden er han pappaen min. Og nå har drikkingen hans gått så langt at han trenger hjelp og han vil ha hjelp. Men ka skal jeg gjøre, han har aldri vert der for meg, skal jeg nå være der for ham. ? Heldigvis har søstre min tatt over og kontakta blå kors osv. Men jeg kan jo på en måte ikke la ho ordne med alt aleine. Uff jeg er splittet i mine meininger og følelser.