Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Ensomhet og rusavhengighet’

I dag leste jeg en artikkel om ensomheten rusavhengige skrives ut til etter endt behandling. Artikkelen omhandlet manglende oppfølging og behandling etter utskrivelse. Jeg skulle ønske den også handlet om ensomheten og tomheten mange må leve med resten av livet fordi de aldri blir bra nok for dem rundt seg. Og at det fulgte med en liste over ting som kan gjøre ensomheten litt mindre. Et slags «ensomhetens quick fix».

Som mange kanskje vet, har jeg en bror som har slitt med rusproblemer store deler av livet. Jeg har tidligere vært nokså åpen om hvilke utfordringer jeg opplevde som pårørende. Jeg har vært en av dem som har ropt om å inkludere oss i behandlingen, og om ikke å gi heroin på resept. Jeg har også lang erfaring som ansatt i psykiatrien, og har jobbet mye med det mange ynder å kalle dobbeltdiagnoser – som om de ikke er hele mennesker, og/eller er dobbelt så vanskelige som andre. Ropene mine står fortsatt ved lag – selv om jeg hverken er såret eller sint lenger.

Men, lei meg og redd, det er jeg. For ensomheten.

Broren min har nå vært rusfri over en lengre periode, og sjelden har jeg sett et menneske ta større grep om eget liv, enn ham. Sjelden har jeg sett noen investere så mye i å gjøre opp for seg – for å kunne være både far, sønn og bror. For å kunne studere, jobbe og betale regninger – akkurat som oss andre. Sjelden har jeg sett en mer ydmyk og reflektert mann enn min bror. Men sjelden har jeg også sett en med mer skam i blikket, og med et sterkere ønske om bekreftelse, enn ham.

Jeg har alltid tenkt om min bror at han ikke passet til å være rusavhengig. Han var (og er) rett og slett for klok og anstendig til å leve det livet han gjorde i noen år. Jeg vet at han alltid har hatt de samme ønskene for livet sitt som meg, men vi har hatt ulike forutsetninger når det gjelder å kunne leve dem ut.  Nå har han omsider kommet dit at også han tilsynelatende kan leve det livet han ønsker. For endelig innfrir han den uendelig lange listen av forventninger og krav, som sett gjennom samfunnets øyne, definere oss som gode mennesker – men som i praksis viser seg ikke å være nok allikevel.

Resultatet av et liv med rus innebærer for mange et utall brutte relasjoner og en økonomi det kan ta et liv å rette opp.  Det innebærer alltid å være forsvarsposisjon – men samtidig være svært ydmyk. Det er et liv hvor mange rundt en aldri klarer å glemme det som har vært, og hvor nye mennesker som kommer inn i livet, aldri vil bli klare til å vite alt. Det er et liv som i praksis betyr å bære på mange hemmeligheter – vel vitende om at samfunnets dom over levd liv aldri opphører. Det er en tung bør å bære for en som kun har tre ønsker: å bli inkludert, få være likeverdig og slippe å være ensom resten av livet.

Fra å være en som benyttet alle rundt seg mye, ser jeg nå et menneske som bruker mange av sine krefter på å skåne andre. En som hele tiden forsøker å være oppmuntrende og positiv. Som er den første til skrive anerkjennende kommentarer til andre på Facebook. En som ser andre. Og en som gir av seg selv, men som aldri opplever at det han gir er bra nok eller mye nok. Jeg ser en som får lite eller ingenting tilbake.

Samtidig krever vi – samfunnet – rusfrihet og utholdenhet. At han skal velge det livet vi mener er godt og riktig. Alt uten å løfte en finger for å gjøre ensomheten litt mindre.

Merknad: Et sted i teksten skriver jeg at jeg alltid har tenkt om min bror at han ikke passer til å være rusavhengig. Det betyr ikke at jeg mener andre passer til det. Setningen beskriver en følelse og tanke jeg tror (og vet) mange pårørende har. En tanke som bunner i at man hverken kan se for seg- eller ønsker et slikt liv for noen man er glad i.

Kristin Oudmayer

(Innlegget er postet med samtykke fra min bror)

Advertisements

Read Full Post »