Jeg er pårørende til en alkoholiker

Et modig og ærlig innlegg fra en kvinne som kaller seg Elna

Jeg er pårørende til en alkoholiker (min far) og har tidligere vært kjæreste med en narkoman og en alkoholiker. Dette er historien de fleste pårørende ikke liker å høre. Dette er ingen romantisk historie, dette er virkeligheten. Det handler om hvor lavt man kan synke som menneske, ikke på grunn av rus, men på grunn av avhengigheten til en rusavhengig person. Det som ofte forveksles med dyp og intens kjærlighet, det som jeg kanskje aldri har kjent siden, den vanvittige følelsen av tilhørighet, av å bety noe for noen, av å kunne få lov til å være viktig i et annet menneskes liv. At noen trengte meg.

Jeg var 18 år første gangen, pen, blondt langt hår, akkurat hjemme etter et studieår i England med masse selvtillitt og gode tanker om fremtiden. Jeg forelsket meg hodestups i en mann fra karibien, ikke var han vakker, definitivt ikke rik, han bodde på blåkorsklinikken i  småbyen jeg bodde i og hans ”drug of choice” var rein hjemmebrent som han styrtet ned i små slurker mens han holdt seg for nesa og drakk vann ved siden av. Han var 11 år eldre enn meg og hadde så godt som ingen fremtid. I løpet av det året vi var sammen holdt jeg nærmest sagt hodet hans over vannet. Jeg holdt han i livet ved å vekke han fra koma, hjelpe han å gå på toalettet når nyrene hans sviktet, kjøpe mat til han og hjelpe han å spise. Gi han penger til mer sprit, som heldigvis var billig. Jeg levde i en boble. Jeg trodde at min godhet skulle frelse han. Jeg levde hans liv. Samtidig var jeg den typiske flinke piken. Jeg fikk flere seksere enn femmere på gymnaset og sverget på at jeg skulle studere psykologi for å kunne hjelpe andre i hans situasjon. Jeg ville så gjerne hjelpe. Ingen makt i denne verden kunne fått meg til å gi opp. Til slutt ble han sendt ut av landet på grunn av manglende oppholdstillatelse og seks måneder senere tok han sitt eget liv. Det var en grusom periode i mitt liv. Det var ingenting nobelt med det jeg gjorde, men det forstod jeg ikke før senere.

Syv år senere fant jeg meg enda en rusavhengig. Narkoman denne gangen og situasjonen gjentok seg. Jeg var den flinke, den straighte, den gode og snille. Jeg elsket det. Plutselig følte jeg meg verdifull igjen. Jeg hadde en oppgave og det var å hjelpe min kjære narkoman. Jeg var viktig for at han skulle overleve. Igjen hadde jeg den følelsen. En barmhjertig samaritan der andre hadde gitt opp. Han innrømmer det selv i ettertid at kanskje han ikke hadde overlevd, eller at det kanskje hadde gått dårligere om jeg ikke hadde vært der. Men sykdommen er progressiv helt uavhengig av meg og leder enten til fengsel, institusjoner eller død. For ham ble det institusjon etter å ha avansert til sprøyter med heroin. Men han var jo ikke sånn plata-narkoman, han var jo intellektuell, spennende, belest, bereist, med et fantastisk nettverk. Alle likte han. Og alle elsket å ha ham med på fest. Folk betalte til og med dopet hans for at han skulle komme. Når han var der ble festen alltid morsom. Og jeg fortvilet.

Dette var krefter sterkere enn meg, igjen, men jeg nektet å gi opp. Da han endelig og mot alle odds kom seg til behandling inviterte han meg til familieuka på klinikken. Da var jeg allerede et vrak, en skygge av meg selv. Og jeg tenkte akkurat det som moren min sa, jammen det er jo ikke jeg som er narkoman. Jeg har jo ikke noe problem, jeg er jo flink og gjør det jeg skal. Jeg går jo alltid på jobb og studerer og er bare snill og flink. Jeg var jo en engel. Det var så vanvittig at noen skulle tørre å påstå noe annet om meg. Fy faan, jeg var så sint. Men det la seg. Nysgjerrigheten tok overhånd og jeg kom meg på den familieuka. Og jeg må kunne si at det forandra livet mitt.

Der lærte jeg mye rart. Jeg lærte at jeg også hadde et problem, det var jo ikke tvil om det, men jeg var så skamfull! Det var så flaut å skulle ha et problem på grunn av et annet menneskes problem. Det var alle typer pårørende i familiehuset vi bodde i. Det var samboere, mødre, fedre, søstre og brødre, kjærester og ektefeller. Vi var 12 personer og hadde gruppesamtaler og individuelle samtaler. Jeg tenkte at jeg bare var der for nysgjerrighetens skyld, men sprakk med en gang terapeuten sa til meg at han forstod at jeg var sliten. Wow, det åpnet øynene mine. Jeg var jo sliten. Jeg var jo helt ferdig. Jeg som hadde vært så sterk. Jeg var helt kake. Og jeg hadde ikke sett hva som skjedde med meg. Jeg hadde ikke sett at jeg hadde satt hele livet mitt på hold og ikke en eneste gang kjent etter hvordan jeg hadde det selv. Det ble veldig mye konstruktiv grining den uka. Vi brukte opp flere pakker kleenex og kalte oss kleenex-klubben. Vi hadde også masse selvironi og lo minst like mye av oss selv.

Plutselig hadde bobla sprekt. Jeg kunne senke skuldrene for nå var spillet over. Jeg kunne ikke lure noen der. Og det var deilig. Etter dette fulgte flere år med tilfriskning. For meg! Jeg ble kjent med meg selv. Jeg kunne nøste tilbake i tid og kjenne hvor jeg hadde de vonde følelsene fra. Jeg hadde fornektet eller ”glemt” at min egen far jo var alkoholiker og at jeg virkelig kunne oppgaven med å leve med en rusavhengig. Jeg hadde skikkelig peiling. Jeg visste hvordan man dekte over og passet på og var lojal innad i familien og liste meg på tå og ta hensyn og ikke minst å være sterk. Og min styrke ble min egen verste fiende. Hvis ingen hadde stoppet meg kunne jeg blitt med helt ned på bunnen. Det er ingen som tror disse tingene om meg. Det er ingen som tror at jeg har prøvd forskjellige typer narkotika for å være mest mulig nær min kjære narkoman. At jeg har vandret gatelangs gråtende i Oslonatta for å lete etter min kjære narkoman, at jeg har tatt opp lån for å hjelpe, at jeg har kastet bort flere år av livet mitt på grunn av et annet menneske. Jeg er jo ikke sånn. Jeg er jo så selvstendig, tøff, sterk osv. Det stemmer liksom ikke med bildet. Men nå vet jeg at jeg er i stand til å nesten utslette meg selv.

Nå vet jeg også bedre. Jeg vet at det er ok å stenge døra for en narkoman, jeg vet at det å praktisere ”tøff kjærlighet” ofte er den eneste utvei. Jeg vet hva som er mitt ansvar og hva som ikke er det og et annet voksent menneske er aldri mitt ansvar. Jeg vet nå at det ikke er kjærlighet. Kjærlighet er å la andre mennesker få oppleve konsekvensene av sine egne handlinger. Den personen som barn av alkoholikere ofte er mest sint på og bærer mest nag til er ofte den personen som ikke ruset seg. Den som var et bittert offer, alltid klaget over situasjonen, men som likevel ble der, ved sin partners side. Den som gjemte eller helte ut spriten i vasken, vel vitende om at slike tiltak ikke hjelper. Den som var med på å lage de ulogiske reglene om å holde på familiehemmeligheten, opprettholde skammen og vise en falsk fasade utad.  Så lenge alt så bra ut på overflaten så var det greit. Men jeg vet også hvordan jeg kan sko meg på andres lidelse. Hvordan jeg føler meg betydningsfull når jeg ikke har et snev av egenverd eller selvfølelse å bygge på. Da kan en rusavhengig eller et menneske med problemer være den helt store herlige flukten.

Mylian skrev sin rørende og fine historie her. Hun snakker om de glimtene som gjør alt verd strevet. Jeg vil advare mot et sånt syn. For det første, var det kun glimt av den gode og fantastiske personen man ville ha når man først valgte å dele sin kjærlighet med noen? Noen ganger er glimtene nok til at vi orker å fortsette skriver hun. Jeg vet det, alle som er følelsesmessig tilknyttet en rusavhengig ser mennesket bak. Det er ikke det som mangler. Det er muligheten til å se den andres sykdom som noe man ikke kan gjøre noe med.

Jeg vet at mange ikke liker å høre dette, men vi som pårørende kan ikke få et annet menneske til å slutte og ruse seg. Vi kan hjelpe, ja. Men ofte er vår velmenende hjelp bare til skade. Det finnes pårørende som betaler regningen, dekker over, kjøper dop eller alkohol, pleier, steller, ringer arbeidsgiver med unnskyldninger, rett og slett er bufferen den rusavhengige trenger for å kunne fortsette misbruket. Dette virker veldig ulogisk på mange pårørende, men det er det som er å være en muliggjører.

La oss snu på det, da! Er det de pårørendes feil om en narkoman ikke klarer seg? Om vedkomne dør, er det på grunn av manglende omsorg fra familie og venner? Det er like lite en pårørendes skyld som det er den pårørendes skyld at en narkoman klarer seg og blir nykter og skaper seg et nytt liv. Dette handler også om den rusavhengiges verdighet. En rusavhengig skaper seg sitt eget liv og sliter som oftest også med dårlig samvittighet ovenfor velmenende familie og venner. Det å stenge en dør eller flere kan vise seg å være det den avhengige trenger for å forstå konsekvensene av egne handlinger. Det er det som handler om vekst. Som pårørende har jeg aktivt hindret andre menneskers vekst gjennom å ta på meg ansvar som ikke var mitt. Det er en hard dom, men jeg vet jo også at jeg også hadde et problem, jeg trengte også hjelp og jeg klandrer ikke meg selv for dette. Veien til helvete er som kjent brolagt med de beste intensjoner og mine gode intensjoner var ikke alltid de beste for den rusavhengige jeg så gjerne ville hjelpe.

Jeg gir ikke råd, og mener at andre også burde avstå fra å gi råd, så lenge man ikke blir spurt, men jeg svarer gjerne på spørsmål og er gjerne med på å diskutere. Jeg mener ingenting om hva andre velger for seg og sine, men jeg ønsker å dele mine erfaringer som også har blitt min styrke. Jeg ville ikke vært min livserfaring foruten. Jeg vet også at det finnes muligheter til å lykkes, jeg unngår bruk av ordet håp, mange lever hele livet i et håp som hindrer dem i å aktivt se etter løsninger. Men det er absolutt mulig å bli frisk av sykdommen avhengighet, men vi som er pårørende må stå for vår del av jobben, og det handler om å ta oss selv på alvor og se hvor vi slutter og andre mennesker begynner. Vi må ta vare på oss selv og rette pekefingeren innover. Det begynner med meg.

Read Full Post »

Min medavhengige mor

Erfaringsbloggen har mottatt en mail fra en kvinne som ønsker å skrive noe som kan forklare hvordan det er å leve med en mor som er medavhengig/muliggjører for sin far som er alkoholiker. Hun har sendt dette:
 
 Dette er hentet fra boken «Mot til å forandre» ( AL-Anon)
 
MEDAVHENGIG
 
…Den som hadde overvåket forholdet mellom meg og alkoholikeren, hadde sansynligvis trodd at det var jeg som var gal! Det er jeg som leter fra bar til bar, lager oppstyr på offentlige steder og blir hysterisk over små detaljer. Det er jeg som kommer med unnskyldninger og som avskyr alt jeg gjør!!
Det er ikke riktig klokt!!

Jeg tenker ikke over hva jeg gjør for alkoholikeren. Jeg innser ikke at jeg hindrer ham fra å ta konsekvensene for sine egne handlinger når jeg betaler regningene hans som er forallt, eller kommer med unnskyldninger for ham. Egentlig er jeg et hinder for hans forandring- men ser det ikke..!
 
Ingenting er enkelt lenger! Jobben er stressende! Omgivelsene krevende! Jeg har alltid liten tid- og hele min oppmerksomhet er fokusert på alkoholikeren, men jeg forstår ikke at jeg er under press! Jeg er utmattet- men ser det ikke.

Jeg benekter – men ser det ikke.
 
Jeg er medavhengig – men ser det ikke……..
 
Hilsen en sliten datter

Read Full Post »

Ubehagelige rusfakta

Rusmidler – Del 2

Som nevnt i innlegget «Kan man forstå?» , så leses ikke Erfaringsbloggen bare av oss som har erfaring som pårørende til rusavhengige. Bloggen leses av misbrukere og tidligere misbrukere. I tillegg er det mange uten direkte personlige erfaringer, men som selv har barn og ungdom i huset som kanskje en dag vil komme til å eksperimentere – eller allerede har gjort det. Det vil si at de fleste av oss trenger å kunne en del om ulike rusmidler, symptomer og risikoer. Enkelte av faktaene kan oppleves som provoserende og ubehagelige – men vil forhåpentligvis gi noen og enhver litt å tenke på.

 

• Tobakk: Når man røyker tobakk, inhalerer man nikotin, karbonmonoksyd samt 200 andre kjente stoffer som finner sin vei ned i lungene. Nikotin er svært vanedannende og virker aggresjonsdempende. Dette er med på å forklare hvorfor mange må forte seg å ta en røyk når de er oppkavet og hvorfor mange opplever abstinenser i form av aggresjon når de slutter å røyke. Akkurat som ved bruk av kokain, marijuana og heroin, øker nikotin nivået av det kjemiske stoffet dopamin, som påvirker den delen av hjernen som kontrollerer følelsen av belønning og nytelse. For mange nikotinavhengige vil forandringer i hjernen som følge av langtidsbruk, gjøre dem svært utsatt for en nærmest tvangsmessig søken etter- og bruk av andre rusmidler. Dette betyr – at om barnet ditt begynner å røyke, så vil det være betydelig mer utsatt for å utvikle annen type avhengighet. Symptomer/risiko: Kortpustet og svimmel. Tørr hud og rynker. Misfargede tenner. Lungesykdommer som kronisk bronkitt, emfysem og kols. Hjertesykdommer som infarkt og angina. Kreft i lunger, munn, hals, blære og nyrer.
• Alkohol: Som de fleste vet, kommer alkohol i flere former. Etanol er den varianten vi ruser oss på når vi drikker øl, vin, sprit osv. Alkohol opptas i blodet, og gjennom blodet påvirker det sentralnervesystemet (hjernen og ryggmargen) som i virkeligheten kontrollerer alle kroppens funksjoner. Alkohol virker slik at den kan blokkere beskjeder som forsøkes sendt til hjernen, noe som da vil kunne påvirke en persons persepsjonsevner, følelser, bevegelser, syn og hørsel. Symptomer/risiko: Sjanglete gange, tåkesyn og snøvlete tale. Nedsatt hukommelse og blackout. Forvirring. Nystagmus – paralysering av nervene som kontrollerer bevegelse av øynene. Alkoholrelatert demens. Leversykdommer som kreft og svikt. Ufrivillige skader som følge av nedsatt muskelkoordinasjon. Alkohol i kombinasjon med feks antidepressiva eller smertestillende, kan føre til dødelig forgiftning, oppkast og migrene. Det er dessuten betydelig høyere risiko for kjønnssykdommer, som følge av nedsatt dømmekraft.
• Kokain: Kokain er et svært vanedannende stoff som sniffes eller injiseres. Crack er kokain i en hard – krystallaktig form – som man smelter og vanligvis røyker. Ordet Crack, kommer fra den gnistrende lyden – «crackling sound» som oppstår når man varmer det. Mange kokainmisbrukere forteller at de aldri gjenopplever den fantastiske rusen de fikk første gangen de forsøkte det. Derfor vil mange raskt øke inntaket i jakten på å forlenge og forsterke rusfølelsen. Dette vil også øke faren for fysiske og psykiske skader. Symptomer/risiko: Oppstemthet og irritabilitet. Store pupiller. Høy puls og høyt blodtrykk. Hodepine, magesmerter og kvalme. Rastløshet, angst og paranoia. Redusert appetitt og risiko for underernæring. Tap av luktesans og kronisk rennende nese. Respirasjonsstans. Voldelig adferd og psykose.
• Marijuana: Er en grå, grønn eller brunaktig blanding av tørkede blader som stammer fra hempplanten. Marijuana inneholder stoffet tetrahydrocannabiol – bedre kjent som THC. Alle former for marijuana påvirker hjernen og blir ofte omtalt som psykoaktive. Sagt med andre ord, så påvirker og forandrer de måten hjernen fungerer på. Det er registrert omlag 400 hundre andre stoffer i marijuana, og ett av dem – carcinogenic, er et sterkt kreftfremkallende stoff  som finnes i flere radioaktive substanser. I USA er det flere tenåringer under behandling for avhengighet av marijuana, enn for alle andre illegale stoffer sammenlagt. Symptomer/risiko: Røde øyne og raskere puls. Plutselig sultfølelse og søthunger. Nedsatt oppmerksomhet, koordinasjon og evne til avstandsbedømming. Innlæringsproblemer og nedsatt dømmekraft. Økt fare for hjerteinnfarkt og utvikling av Schizofreni. Søvnløshet, aggresjon, tilbaketrekningstendenser og depresjon.
• Heroin: Er et stoff som kommer i brunt eller hvitt pulver laget av opiumsplanten. I Norge er det mest kjent at man injiserer heroin, men det kan også sniffes og røykes. Heroin er et beroligende middel som, når det ankommer hjernen, blir gjort om til morfin og fester seg til opioid-reseptorene. Disse reseptorene finnes flere steder i de delene av hjernen som håndterer smerte, blodtrykk og respirasjon. En overdose med heroin fører derfor til respirasjonsstans – og kan være dødelig. Symptomer/risiko: Små pupiller. Munntørrhet, kvalme og oppkast. Tunghetsfølelse i kroppen – derav heroinknekken i bena. Kraftig kløe. Langsom tale. Nedsatt kognitiv funksjon. Fare for venekollaps. Økt fare for HIV og Hepatitt. Utvikling av absesser. Lever- og nyrerelaterte sykdommer. Hjerneskade som følge langvarig respirasjonsstans. Økt fare for blodpropp.
• Reseptbelagte legemidler: Er medisiner utskrevet fra en lege til en pasient for å behandle feks smertetilstander, diabetes, kreft og infeksjoner. Det er særlig tre kategorier av medisiner man skal være svært varsom- og på vakt i forhold til, da det kan utvikles avhengighet og misbruk. Medisinene omsettes også på gata og mange brukes i kombinasjon med andre stoffer. Selv uten å kombineres med andre stoffer, kan de være avhengighetsskapende og starten på et mer omfattende misbruk. Her følger noen eksempler på tilsynelatende uskyldige og aksepterte medisiner som hver og en av oss kan få gjennom fastlegen. Smertestillende: Paralgin Forte, Pinex Forte, Nobligan, Ketorax og Oxycontin. Sovemedisiner: Imovane, Apodorm, Zolpiderm, Zopiclone og Flunipam. Beroligende medisiner mot angst og uro: Sobril/Alopam, Rivotril, Xanor, Vival og Stesolid. I tillegg: Ritalin som brukes mot ADHD. Subutex og Metadon som brukes i substitusjonsbehandling av rusmisbrukere.
• GHB (gamma hydroxybutyrate eller gammahydroxy-butyric acid): Også kalt flytende Ecstasy, er vanligvis et flytende beroligende middel, som hverken lukter eller smaker noe. Det finnes også i tablett- og pulverform. Fordi det i sin flytende form er uten lukt, smak og farge og i betydelig grad nedsetter hukommelsen, er det flere kjente eksempler på at stoffet har blitt tilsatt drinker og mat i den hensikt å utnytte kvinner seksuelt. Symptomer/risiko: Påfallende trøtthet, angst og skjelvinger. Kvalme og respirasjonsproblemer. Svette og søvnløshet. I kombinasjon med spesielt alkohol, er det stor fare for hukommelsestap, forgiftning, koma og død.
• Anabole steroider: Er stoffer produsert med tanke på bygging av muskler og er nært beslektet med det mannlige hormonet Testosteron. I Norge er disse midlene illegale, men er allikevel ofte å oppdrive i spesielle treningsmiljøer. De finnes både i pille- og væskeform (injiseres) Steroider kan forstyrre kroppens naturlige hormonbalanse både hos kvinner og menn og forårsake skader av irreversibel karakter. Symptomer/risiko: Hurtig voksende muskelmasse. Akneutbrudd – kvisete hud i ansikt og på overkropp. Stemningssvingninger, aggresjon, paranoia og ekstrem sjalusi. Hos menn: Skrumpede testikler og kvinnelige bryster. Hos kvinner: Økt hårvekst i ansiktet, dypere stemme og forandringer i menstruasjonssyklus. Hos begge: Hjerteinnfarkt og hjerneblødning.

 

Listen over stoffer og medikamenter er betydelig lengre enn overnevnte. Det finnes for eksempel hallusinogener som LSD og englestøv, inhalasjonsrus som lim, maling og gasser. Vi har heller ikke nevn Ecstasy og Amfetamin. For mer informasjon om disse og flere rusmidler, anbefales det å gå inn på Folkehelseinstituttets nettsider

Read Full Post »

Vende ryggen til – En vei ut av rusmisbruk

Det er ingen lett oppgave å komme seg ut av et misbruk, ikke minst fordi en ofte har forsaket rusfrie venner til fordel for dem som ruser seg og kan ende opp på bar bakke når en skal ut av et rusmiljø. Jeg har selv opplevd at jeg som eksmisbruker ble oppfattet av ”gjengen” som en sviker fordi jeg vendte dem ryggen da jeg ble far og tok et oppgjør med min (relativt korte) fartstid som misbruker.

Nå skal det sies at jeg ikke var den som brukte de hardeste stoffene, jeg brukte hasj daglig og tidvis marihuana og LSD, og tok av og til piller sammen med alkohol. Folk jeg kjente brukte hardere stoffer enn meg og det var et konstant mas fra enkelte av dem om å prøve for eksempel amfetamin. Et par av dem jeg kjente ble heroinister.

En kamerat av meg druknet en sommer, han hadde forsøkt å svømme til et rave på en festival da han var så ruset på ecstasy og fleinsopp at han ble nektet adgang. Jeg møtte meg selv i døren da folk, på gravølet hans, påsto at han måtte ha hatt en ”fet trip” da han døde. Det trodde jeg ikke noe på. Mest sannsynligvis var det de verste minuttene av hans liv, hjelpeløs med ansiktet ned i vannet.

Jeg besluttet meg for å kutte kontakten fullstendig med flere av dem jeg hadde hengt med de siste årene etter dette. Jeg vendte dem rett og slett ryggen, for å redde meg selv og mitt barn.

Det tok meg lang tid å forstå fullt ut at mitt valg var riktig, for selv om jeg aldri så mye ønsket å hjelpe dem ut av rusmisbruket, visste jeg at jeg som venn og dermed pårørende ikke kunne gi dem den kyndige hjelpen de trengte. Til det var jeg for følelsemessig involvert, for nært knyttet til dem og for sårbar, med tanke på barnet jeg skulle være en god far for. Deres veier og mine måtte for all tid skilles. Jeg har truffet et par av dem mange år senere da jeg selv en kort tid jobbet med rusmisbrukere, de kjente meg ikke igjen og jeg tilkjennega ikke hvem jeg var heller. Det ville vært uprofesjonelt og ville også satt meg i en lojalitetskonflikt.

Hva er så poenget mitt med å fortelle dette her i Erfaringsbloggen?

Jeg vil vise at man som tidligere rusmisbruker også opplever en forventning fra venner som ruser seg, en forventning man må fri seg fra. Det er ikke slik at man som pårørende skal ta ansvaret for en misbrukers ve og vel, man er som legperson ikke utstyrt til å ta det helvetet det faktisk er. Forventingen om at ens nærmeste skal hjelpe en ut av rusen er feilslått fordi en som rusmisbruker er mer opptatt av rusen enn av folk rundt seg. Da er familie og venner de siste som skal forsøke å hjelpe. De vil bare oppleve trusler, sinne, frustrasjon og hat fra en misbruker, fordi en misbruker tidvis _er_ rusen sin. Her er det et offentlig støtteapparat som må til, med profesjonelle, fagutdannete folk.

Jeg har selv stukket fra folk i vennegjengen for å ha mest mulig av rusen for meg selv og ikke dele med dem, stjålet fra folk som stolte på meg, løyet for mine nærmeste, alt fordi jeg ville ruse meg. Jeg ville ikke stolt på meg selv da jeg var rusa, ville du?

Read Full Post »

Om å være venninne

Sterk personlig historie fra en innsender som ønsker å være anonym:

( Historien er ikke nødvendigvis HELT riktig med hensyn på tid og kronologi, men det er sånn jeg husker det..)

Det som i starten var veldig hyggelig, skulle vise seg å bli ett mareritt. Ett mareritt for flere enn meg.

Det var vår og jeg ble kjent med en alle tiders kar.  Vi ønsket ikke noe mer enn vennskap begge to, men det ble ett godt vennskap.  Ett vennskap der man delte alt, alt fra armkrok til intime detaljer.

Det tok litt tid før jeg fikk vite hvor store problemene var. Utad var nemlig denne herren superglad, og hadde ingen problemer.  Men plutselig en dag fikk jeg meldingen. Jeg satt på jobb og det tikket inn at han hadde slått seg og nå tømte seg selv for blod. Han orket ikke mer. Jeg ringte, og jeg hørte raskt at dette var ordentlige greier.  Han ombestemte seg til slutt, fordi han tenkte over hva jeg sa og på meg.  Han stoppet blodstrømmen og la seg. Dagen etter skjelte jeg han ut etter noter. Han angret tydelig som en hund og jeg reiste inn til han på ettermiddagen.  Når jeg kom inn var alt som ”normalt” bare litt roligere.

Etter å ha snakket om dette, fått vite mer om fortiden hans så roet det seg ned en lang stund. Jeg visste fra før av om hans brokete fortid med dop. Sakte men sikkert så jeg dette ta seg opp igjen. Det ble mer og mer synlig. Jeg tror på han når han sier det var borte en stund, men noe utløste dette igjen. I løpet av sommeren så kunne man se en stigende faktor av dop. Han fikk kontakt med  de gamle vennene sine igjen, og det ramlet sammen. I slutten av september var det verst. Jeg reiste innover igjen, uten å ha planer om å få tak i han. Siden han nå hadde isolert seg fra alt og alle utenom dop og alkohol. Han satt bare inne, kun ute for å kjøpe dop. Mat var for lengst blitt en ting han ikke spiste, og drakk han satt han på en bar ett sted han ikke kjente noen.  Uten noe spesielt håp sender jeg han en lett melding om at jeg  er på vei til Oslo, og har tid om han vil møtes. 

Svaret er negativt som forventet, men noe får han til å ombestemme seg. Vi tar en tur på byen og har det kjempekoselig. I en langhelg møtes vi flere ganger og koser oss ute på byen. Jeg kan se at han ikke tar noe dop, og han virker i grunn ganske tilfreds.

Når jeg trodde bunnen var nådd ble det enda verre. Han fikk problemer med en eks og nå havnet han virkelig på kjøret. De neste 14 dagene går han ned 20 kg. Mannen som allerede var blitt altfor tynn veide nå 43 kg. Jeg fikk bilder når jeg stod hjemme på vei hjem fra byen.  Han sendte meg bildene og fortalte at nå var han på vei. Vi var nå i midten av desember og ting var ille. Sist jeg så han fikk jeg beskjed om at det var ikke sikkert jeg kom til å se han om jeg ikke kom tilbake før nyttårsaften.  Når jeg fikk bildene, så visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg brakk meg, magen vrei seg og jeg holdt på å ha ett nytt sammenbrudd. HVORFOR måtte dette fantastiske menneske gjøre noe slikt mot seg selv? Hvorfor stod ønske om å dø så høyt?

Underveis så lærte jeg utrolig mye. Jeg endret mange holdninger og væremåter. Jeg gikk fra å kjefte på han, til å heller sitte i bakgrunn og fortelle mine meninger og heller støtte. Midt oppi elendigheten så ropte han nemlig om hjelp, og når han ikke var på bunnen så ville han opp. Han ville slutte og han ville bli frisk. Jeg sier frisk, fordi med misbruket hans så fulgte det også med en manisk depresjon. Som i perioder i tillegg var suicidal.  Riktignok er dette en byrde han har båret hele livet. En depresjon som fulgte han hele hans voksne liv.  Om den ikke var like fremtredende hele tiden, så var den der. Luskende rundt hjørnet, klar til å overfalle han hver gang han hadde ett svakt øyeblikk.  Mot slutten gikk fra ikke fra å være svake øyeblikk, men sterke øyeblikk og generelt svak.  Minnene fra barndommen og mobbingen ble sterke og han så ikke sin egen verdi. Han kunne ikke se hva for ett fantastisk menneske han var.  Han så ikke verdien i hva han hadde oppnådd i livet. I ung alder hadde han oppnådd mer enn hva de fleste oppnå i løpet av hele sitt liv!

Fra september til januar sluttet jeg nesten å sove.  Om ikke jeg sluttet å sove hele tiden, så sluttet jeg å sove veldig mye av tiden. Jeg fikk ikke sove om jeg ikke hørte fra han omtrent hver dag. Jeg trengte livstegn.  Å gå langt unna bestevennen din, som er i store problemer er utrolig smertefullt.  Jeg  sov når jeg var helt fysisk og psykisk utmattet. Jeg orket ikke bruke energi på noe som helst annet enn han. Hjemme gikk ting rett vest fordi jeg ikke klarte være hyggelig eller en del av fellesskapet. Jeg jobbet, og jobben var mitt fristed og sov.  

I slutten av desember kan jeg tenke meg at han møtte ei ny jente. Ei FANTASTISK jente. I motsetning til forrige jenta så likte jeg henne, veldig godt. Problemet var at når han ikke var med henne så var ikke dopen borte. Han skjulte det for henne, og når jeg tok det opp fikk jeg enda en fortids historie. Hadde han klart å skjule dette for den forrige eksen, når han styra med det sist, i så mange år kunne han klare det nå. En kveld han var på byen ble han tatt, og dama fikk vite. Det ble stor ståhei og ett par dager senere fikk jeg en minnerik natt.

Sent på natten, igrunn på morgenkvisten, kom han online. Han ville ringe meg, jeg var skeptisk. Etter alle ”svikene” og all smerten var jeg ikke sikker på om jeg kunne klare å snakke med han. Han ble sint på meg og spurte om jeg avviste han fordi han var rusa. Men det var ikke grunnen, og vi inngikk en kompromiss. Han kunne snakke i telefonen, og jeg skrive svarene på msn om ikke jeg klarte å snakke.

Til min overraskelse så gikk det veldig fint å snakke. Selv om jeg gjentok meg selv en milliard ganger da han ikke fikk med seg noe. Men dette var noe spesielt, han fortalte meg at han hadde to valg.  Enten måtte han velge dama eller dopen. Han ville velge dama og han ville jeg skulle se han dopet seg en siste gang. samtalen var lang, den varte i seks timer. Tror ikke det bare hjalp han å snakke og vise, men også meg. For den natta sov jeg nemlig veldig godt.  Lite tanker, og gode drømmer. Min bestevenn var nå på bedringens vei.  Før han snakket med meg den natta, hadde han vært hos legen sin og fått hjelp. Dette holder han på med enda. Han klarer å holde seg unna, og det går fremover.

I ettertid har jeg sittet med masse tanker, litt av og på. Jeg klarer nemlig ikke helt å slippe det som skjedde. Midt oppi det aller, aller verste kontaktet jeg  nemlig familien hans.  Jeg visste at hans foreldre visste, men ikke søsken. Jeg snakket med søsknene og lurte på hvorfor de ikke gjorde noe med det. Personlig så satt jeg på nok informasjon som kunne fått helsevesenet til å skjelve. Det ville om ikke hatt avgjørende faktor, men i det minste noe å si.  Svaret jeg fikk var utrolig trist. Hele familien var nemlig klar over hele situasjonen, men gjorde ikke noe fordi han ikke ville. Ærlig talt, dette var snakk om ett menneske som ikke var i noe stand til å ta vare på seg selv. Jo da, han tjente penger og han er voksen. Men når ett menneske er så oppspist av depresjon at det spiser opp familie og det lille nettverket som vet om det blir spist opp fra innsiden og ut så gjør man noe for å stoppe det.

Selvmordsforsøk med piller, er vanligvis ikke noe reelt ønske om å dø, men gjerne ett rop om hjelp.  Ja da ønske om å dø står først, men du skal ta en stor og ekkel pille cocktail for at det skal virke.  Vil du dø av piller legger du deg heller ikke ut der du VET du blir funnet av vaktene heller.  Heldigvis så møtte han jo noen som han endret seg for.

Og da dukker det ett nytt spørsmål opp: hva skjer når dette tar slutt? Blir det like ille neste gang? blir det en neste gang?

Jeg er utrolig glad i han, det er jeg, men jeg blir redd. Redd for hva som kommer til å skje han om noe skjer med kjærligheten. Noen ganger virker det som om det er det eneste som holder han oppe.  Det var jo aldri noe problem når jeg var der i flere dager heller, kun når jeg var borte.  Da det virket som om han slapp å sitte alene med tankene, slippe at tankene tok helt overhånd. Når han hadde noe å gjøre var det helt greit.  Jeg kommer heller ikke til å droppe han for dette, men jeg har begynt å distansere meg fra problemene på den måten at jeg må slutte å la dem påvirke meg.

Det er en lang vei å gå for meg også. Nettopp fordi han betyr så mye er det utrolig vanskelig å ikke la seg påvirke innerst inne i hjerterota. Likevel er ikke hjerterota verst, det er tankene og frykten. Frykten for å ikke få møte han igjen, få omgås den utrolige energien som han gir fra seg når han har det bra. Alle de gode stundene vi har når vi møtes.

I ettertid har jeg sovet mye, mye bedre, men det hender fremdeles den dag i dag at jeg bekymrer meg. Når det går flere dager uten noe som helst livstegn. Og jeg kommer nok alltid til å bekymre meg.  Personlig er jeg også blitt ett mye sterkere menneske, jeg vet hvor langt jeg kan gå før jeg strekker strikken. Denne gangen ble strikken strukket langt, lengre enn jeg noen gang har opplevd.  Kanskje nettopp fordi jeg tillot det, men jeg måtte. Jeg satt igjen uten noe valg, uansett hva jeg ville valgt ville det gjort meg vondt.  Det er vondt å miste en venn, og vondt å sitte der. Hadde jeg reist ville det nok  vært dumt.

Elsk meg mest når jeg fortjener det minst var det en gang noen som sa. Og det er sant, man burde kanskje distansere seg litt, men ikke gå din vei.  Folk sier til meg at jeg aldri verden burde ha gjort det jeg gjorde, men jeg angrer ikke. Han fortjente noen som var der om det var noe.  Noen han kunne støtte seg på uten at de forlot han når han hadde det som verst.

 Jeg er glad jeg bare var venninne og ikke familie.  

 

 

Read Full Post »