Feeds:
Innlegg
Kommentarer

I dag leste jeg en artikkel om ensomheten rusavhengige skrives ut til etter endt behandling. Artikkelen omhandlet manglende oppfølging og behandling etter utskrivelse. Jeg skulle ønske den også handlet om ensomheten og tomheten mange må leve med resten av livet fordi de aldri blir bra nok for dem rundt seg. Og at det fulgte med en liste over ting som kan gjøre ensomheten litt mindre. Et slags «ensomhetens quick fix».

Som mange kanskje vet, har jeg en bror som har slitt med rusproblemer store deler av livet. Jeg har tidligere vært nokså åpen om hvilke utfordringer jeg opplevde som pårørende. Jeg har vært en av dem som har ropt om å inkludere oss i behandlingen, og om ikke å gi heroin på resept. Jeg har også lang erfaring som ansatt i psykiatrien, og har jobbet mye med det mange ynder å kalle dobbeltdiagnoser – som om de ikke er hele mennesker, og/eller er dobbelt så vanskelige som andre. Ropene mine står fortsatt ved lag – selv om jeg hverken er såret eller sint lenger.

Men, lei meg og redd, det er jeg. For ensomheten.

Broren min har nå vært rusfri over en lengre periode, og sjelden har jeg sett et menneske ta større grep om eget liv, enn ham. Sjelden har jeg sett noen investere så mye i å gjøre opp for seg – for å kunne være både far, sønn og bror. For å kunne studere, jobbe og betale regninger – akkurat som oss andre. Sjelden har jeg sett en mer ydmyk og reflektert mann enn min bror. Men sjelden har jeg også sett en med mer skam i blikket, og med et sterkere ønske om bekreftelse, enn ham.

Jeg har alltid tenkt om min bror at han ikke passet til å være rusavhengig. Han var (og er) rett og slett for klok og anstendig til å leve det livet han gjorde i noen år. Jeg vet at han alltid har hatt de samme ønskene for livet sitt som meg, men vi har hatt ulike forutsetninger når det gjelder å kunne leve dem ut.  Nå har han omsider kommet dit at også han tilsynelatende kan leve det livet han ønsker. For endelig innfrir han den uendelig lange listen av forventninger og krav, som sett gjennom samfunnets øyne, definere oss som gode mennesker – men som i praksis viser seg ikke å være nok allikevel.

Resultatet av et liv med rus innebærer for mange et utall brutte relasjoner og en økonomi det kan ta et liv å rette opp.  Det innebærer alltid å være forsvarsposisjon – men samtidig være svært ydmyk. Det er et liv hvor mange rundt en aldri klarer å glemme det som har vært, og hvor nye mennesker som kommer inn i livet, aldri vil bli klare til å vite alt. Det er et liv som i praksis betyr å bære på mange hemmeligheter – vel vitende om at samfunnets dom over levd liv aldri opphører. Det er en tung bør å bære for en som kun har tre ønsker: å bli inkludert, få være likeverdig og slippe å være ensom resten av livet.

Fra å være en som benyttet alle rundt seg mye, ser jeg nå et menneske som bruker mange av sine krefter på å skåne andre. En som hele tiden forsøker å være oppmuntrende og positiv. Som er den første til skrive anerkjennende kommentarer til andre på Facebook. En som ser andre. Og en som gir av seg selv, men som aldri opplever at det han gir er bra nok eller mye nok. Jeg ser en som får lite eller ingenting tilbake.

Samtidig krever vi – samfunnet – rusfrihet og utholdenhet. At han skal velge det livet vi mener er godt og riktig. Alt uten å løfte en finger for å gjøre ensomheten litt mindre.

Merknad: Et sted i teksten skriver jeg at jeg alltid har tenkt om min bror at han ikke passer til å være rusavhengig. Det betyr ikke at jeg mener andre passer til det. Setningen beskriver en følelse og tanke jeg tror (og vet) mange pårørende har. En tanke som bunner i at man hverken kan se for seg- eller ønsker et slikt liv for noen man er glad i.

Kristin Oudmayer

(Innlegget er postet med samtykke fra min bror)

Noe bedre?

“Vi kom ikke på noe bedre”, sa Aslaug Haga til Aftenposten 16.juni, etter at Stoltenberg-utvalget hadde lagt frem sin innstilling til helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen, om et forsøksprosjekt med heroinbehandling av tunge rusmisbrukere.

Den norske befolkningen ønsker ikke gatene fulle av heroinmisbrukere med knekk i knærne og møkkete klær. Personlig ønsker jeg dem ikke stuet bort med en flaske Metadon i en campinghytte på vestlandet heller. Tvert i mot ønsker jeg langvarig og helhetlig hjelp til rett tid – omsorg, tålmodighet og struktur med en ikkemoraliserende tilnærming.

For – er det én ting jeg – og flere med meg  vet – så er det at utfordringene knyttet til misbruk ikke forsvinner ut av livet bare man ønsker det nok, eller fordi man gir misbrukeren Metadon. Ei heller er det automatikk i at misbrukeren får den mye omtalte verdigheten tilbake. At noen tror at gratis heroin vil endre på det, forblir en gåte for meg.

En gåte virker det derimot ikke å være for Thorvald Stoltenberg, som har ledet et utvalg blottet  for brukerrepresentanter. I VG 16.juni, referer han til at hele syv europeiske land bruker heroinbehandling, og at det må være en grunn til at de ikke har lagt ned eller sluttet med det. «En del av landene har jo hatt det i en del år», utdyper Stoltenberg. Uten tanke for at det helt sikkert også finnes grunner til at de resterende 43 ikke bruker slik behandling.

Politisk press på pårørende

I Stoltenberg-utvalgets innstilling kan man lese: “De pårørende må trekkes inn i behandlingen i større grad. Foreldre og andre nærmeste må delta i større grad, og også få mer hjelp til å hjelpe”.

Dessverre er det fortsatt forbundet med stor skam å ha en rusavhengig sønn, bror eller ektefelle. Dette fører til at pårørende sjelden kommer til ordet i viktige samfunnsdebatter om temaet.  Til tross for at jeg underveis i utvalgets arbeid har hatt kontakt med ett av dens medlemmer, og således vet at pårørendes stemme har vært brakt inn, er det umulig å komme bort i fra det faktum at pårørende til de tyngste misbrukerne nok en gang ikke har blitt hørt.

Sannheten er at det å være pårørende til en rusavhengig for mange er som å leve i en mangeårig unntakstilstand, hvor alt handler om å hjelpe til og å være tilgjengelig hele døgnet. En tilstand hvor svært lite er “normalt”, og  hvor det for mange pårørende til slutt handler om å bruke de siste kreftene på å finne fristeder hvor en kan få balansert seg mot den virkelige verden. Etter å ha gått en lang vei og utkjempet sitt livs kamp, kommer mange til et punkt hvor grensen nåes. Foreldre bryter med sine barn og brødre med sine søstre – for selv å overleve. Alt mens Stoltenberg-utvalgets medlemmer smykker seg med at pårørende ikke er glemt denne gangen. For – i generøsitetens navn – de skal også få hjelp. Så de kan hjelpe til mer.

Heroinrusen vil – selv om den er gratis – være med på å opprettholde rusadferd som sløvhet, likegyldighet, manglende evne til å utsette egne behov eller å  forstå andres. Heroinbehandling må ansees som en politisk falitterklæring og sniklegalisering av noe som har ødelagt mange liv og familier. Det er ikke til å unngå at mange pårørende vil oppleve et umenneskelig politisk trykk på de grensene som er satt, og at betydningen av dem underkjennes. For – hvordan skal pårørende kunne si at de ikke under noen omstendigheter vil ha narkotika i sitt hus, når det samtidig deles ut gratis av helsepersonell?

Rett hjelp til rett tid

Rett hjelp til rett tid for alle som trenger det, står fortsatt uprøvd. Det igjen handler om vilje, omsorg og utholdenhet – som riktig nok ikke bare utløser en rekke forpliktelser, det koster også penger.

Forslaget om behandling med gratis heroin kan ikke sees på som annet enn et pinlig, men billig forsøk på å dekke over svikten i behandlingstilbudet, samt å kjøpe samfunnet fri fra dårlig samvittighet.

Til Hagas “forsvar”  – de kom jo ikke på noe bedre.

Etter en liten pause, har jeg omsider lest ferdig ”Meg eier ingen” av Åsa Linderborg. En sterk oppvekstskildring om Åsa og hennes alkoholiserte far. En bok som satte i gang mange tanker rundt min egen oppvekst. I tillegg nærmer det seg påske, og som alltid når det nærmer seg høytid og langfri, tenderer jeg til å bli tankefull, melankolsk og fylt av savn. Noe det gjennom årenes løp har vært vanskelig for mange, inkludert meg selv, å forholde seg til. For – enten det er 17.mai, jul eller påske, så skal man være glad og takknemlig for fri og muligheten til å være sammen med dem som betyr mest.  Det er bare slik det er. Vær glad.

Først de siste årene har det blitt klart for meg hva tankefullheten skyldes, og hvorfor jeg ofte har kjent tristheten sige på – parallelt med at andres høytidsglede stiger. Det handler om barndom, annerledeshet og det å være synlig og usynlig på samme tid.

Da jeg var syv år skilte mine foreldre seg. Den gang, som nå, tenker jeg tilbake på oppbruddet med lettelse og en visshet om at det er min mors klokeste og viktigste avgjørelse. En avgjørelse som har gitt meg, og fortsatt gir meg, hjertevarmt familiesamvær og fine høytidstradisjoner – men som også dannet en sterk kontrast til andre høytider, når jeg ikke var sammen med henne.

Mange barn går påsken i møte med klump i magen og redsel for hva som venter – eller hva som ikke venter. Gjenkjennelig og sårt, for min del. Mens venner dro på fjellet eller til syden med foreldrene sine – sprekkferdige av forventning og glede – kan jeg fortsatt huske hvor synlig jeg følte at min ”familieannerledeshet” ble. Og hvor intenst jeg gledet meg til hverdagene, slik at alt ble  slik det skulle være – langt unna det som ingen så og heller ikke visste om:

Jeg håper jeg sovner før musikken blir høy og stemmene i rommet ved siden av sinte. Kommer vi til å rekke butikken i dag, og har vi penger til øl og mat? Som 10-åring å bli sendt alene på påskestengt kino med en fillete femtilapp, for så å komme uventet hjem å se ølflaskene på bordet – før jeg hadde tatt av meg på bena. Den påfølgende vissheten om at jeg kom til å bli liggende å lytte og vente på den triste stillheten som etterfulgte den høye musikken. Stillheten som varte til langt utpå neste dag – og til alle butikker var stengt.

Dette er mange år siden nå, og jeg liker å tenke at jeg har et nokså avklart forhold til min egen bakgrunn og derfor kan snakke om den. Jeg lever et rikt og godt liv. Allikevel så har jeg inntil nylig kunnet kjenne en følelse av panikk og tristhet sige på når det nærmer seg høytid. Denne påsken skiller seg derimot ut i så måte. For første gang, som skilt mor til to fantastiske prinsesser, går jeg påsken i møte med ro og tilfredshet – selv om jeg er ettertenksom og følelsladet. På umerkelig vis har tristheten over alt som har ikke har vært og det som var, sluppet taket. Det samme har den paniske redselen for ikke å skape nok innhold i mine egne barns påske. En redsel som i etterpåklokskapens navn, nokså opplagt har handlet om å kompensere for det jeg selv ikke hadde, og en påfølgende redsel for ikke å strekke til.

Som Åsa skriver i boken: «Det er absolutt ting jeg savnet i oppveksten, men jeg fikk også mye andre ikke fikk».

Noe av det jeg fikk, er en urokkelig tro på at jeg kan klare det jeg vil klare – til og med det utenkelige. I år klarer jeg å være påskeglad.

(Innlegget er også postet i A Curly Life)

Jeg har via Twitter kommet i kontakt med Marius Helland Sørensen-Sjømellingen, som er leder av organisasjonen BAR (Barn Av Rusavhengige). Et fantastisk organisasjon jeg skulle ønske fantes da jeg var yngre – men enda viktigere – en organisasjon som trenger ditt og mitt bidrag.  Derfor har jeg sagt ja til å publisere denne mailen, på forespørsel fra Marius. Husk – du kan være Den ene som utgjør en stor forskjell i en annens liv.

Hei, du som er ung voksen og ønsker å bidra som frivillig inn i et nyskapende nettprosjekt for barn og ungdom.
Har du erfaring som barn av rusmisbrukende og/eller psykisk syke foreldre/foresatte som du ønsker å dele med andre som er i samme situasjon? Eller kanskje du synes temaer rundt barn, oppvekst, rus, psykiatri og hverdagsproblemer er spennende? Da er du den vi leter etter!
Barn av rusmisbrukere-BAR er en nyopprettet bruker- og interesseorganisasjon som jobber for å fremme barn av rusmisbrukeres posisjon og stemme i samfunnet. Et av våre tiltak som skal starte opp våren 2010 er et nettbasert samtaletiltak vi har valgt å kalle for “BAR-snakk.”
BAR-snakk
“BAR-snakk” skal være en anonym nettchatt. Tanken og gjennomføringen rundt tiltaket baserer seg på erfaringer som Helseutvalget for homofile har gjort gjennom sin ”Youchat.” Tiltaket skal være et lavterskeltiltak der det kreves lite for å komme i kontakt, og det kreves lite for å få råd, tips eller bare noen som lytter.
Chatten er ment for barn, ungdom og voksne barn av rusmisbrukere hvor man kan snakke med andre som har opplevd det samme eller som har kunnskap på “faget.” Det skal være et ”lufterør” hvis man trenger det, men også en likemanns-rådgivningstjeneste. Målet er at BAR-snakk skal basere seg på frivillig innsats, tirsdag og torsdag 16.00 – 19.00 (Tidspunktene er foreløpige) “Chattesentralen” vil være på BARs kontor i Torggt.1, og frivillige vil få middag før “vakten” starter.
Hvem er du, vi trenger som frivillig?
Du er en ung voksen som kjenner deg i en eller flere av følgende punkter2:
• Som kanskje har egenerfaring som barn av rusmisbrukere og/eller psykisk syke foreldre/foresatte
• Har relevant utdannelse/i utdannelsesom har eller er under relevant utdanning og vil bruke din kunnskap i kontakt med barn og unge samtidig som du lærer mye
• Du har interesse for problematikken rundt barn som pårørende i forhold til rus, psykisk sykdom o.l.
• Du kan være en fordomsfri samtalepartner, med en innstiling om at alle skal møtes med lik respekt og behandling
• Du synes det å sette av en dag eller to i løpet av noen måneder til frivillig arbeid, bare er en glede
• Du setter pris på samarbeid og ønsker å være med å videreutvikle chatten
• Du kan sette av tid til skolering – ca 2 helger og noen ettermiddager i året
• Du er en åpen og ærlig person og som gjerne deler av eventuelle egne erfaringer i forhold til psykiatri, rus og evt annen relevant kunnskap
• Du har ingenting på rullebladet som involverer kriminelle handlinger ovenfor barn og unges – men trenger ikke nødvendigvis ha levd et feilfritt liv selv
I løpet av året håper vi å kunne tilby de frivillige som stiller opp alt fra konsertbilletter, inngang/plass på arrangement i inn og utland, plass på kurs/konferanser, møter med politiker og lignende. I tillegg kan du selvfølgelig bruke oss som referanse videre i livet.
Har lyst til å være frivillig på BAR-snakk, eller kanskje du har noen spørsmål før du bestemmer deg helt? Da skal du vite at du kan ta kontakt med oss, (helt anonymt om du vil) for en videre prat. I BAR praktiserer vi taushetsplikt ovenfor alle vi er i kontakt med, så ingen spørsmål er for store eller små.
Ta kontakt på:
Telefon: 23 21 45 93, epost: post@barweb.no, eller besøk oss i Torggt.1, 0553 Oslo.
P.S Kjenner du noen som burde få denne informasjonen? Send informasjonen videre til alle du kjenner!

For et år siden på denne tiden, var jeg stresset med tanke på julen. Dessuten var jeg sint – fryktelig sint. Jeg gruet meg til jul og kastet meg mer enn gjerne ut i diskusjoner om gratis heroin og behandling av rusmisbrukere. Slik kom også Erfaringsbloggen i stand i begynnelsen av 2009. I ettertid ser jeg at jeg ikke alltid har fremstått like nyansert og heller ikke like hjertevarm som jeg ønsker å være – og vanligvis er.

Argumentasjonen har ved flere anledninger båret preg av et inderlig sinne og følelsen av å ha fått så altfor nok. Jeg hadde (og har fortsatt) behov for at verden åpner øynene og tar innover seg hvor mange vi er som belastes – som følge av den rusavhengiges liv.

Jeg er fortsatt skeptisk til utdeling av gratis heroin, og mener som tidligere at fokuset bør være på utbedring av det totale behandlingstilbudet og helheten – hvor også familien inngår som en viktig del. Men, jeg er ikke like skråsikker når det gjelder hva jeg mener om gratis heroin – og heller ikke like sint.

For første gang på flere år kan jeg møte en rusavhengig på gaten i Oslo og se ham i øynene uten å bli sint. Sinnet, en følge av min egen redsel for hva som ventet av press, nye kriser, trusler, lidelse, løgn og manipulering, er borte. Oppgjøret jeg  tok i forbindelse med  julen i fjor var nødvendig – jeg er ikke lenger forbanna, foraktfull og generaliserende. Oppgjøret og avstanden har gitt meg mulighet til å ta tilbake perspektivene.

For noen uker siden, da jeg skulle ta siste toget hjem fra Nationalteateret stasjon, kom jeg i snakk med en rusavhengig som hadde rigget seg til for natten ved nedgangen til togene. Med stolthet og engasjement fortalte han om hvordan han feier gatene og plukker søppel både her og andre steder i byen, fordi det er viktig at det ser pent ut rundt oss – og at det er det minste han kan gi tilbake til byen sin.  Årsaken til at vi kom i snakk i utgangspunktet, var at jeg skulle til å legge noen mynter i koppen som stod diskret ved siden av gitaren hans. Det slo meg, der jeg hastet ned til toget, at det viktigste for ham ikke var å få de 30 kronene jeg puttet i koppen – men at jeg stoppet, lyttet og smilte.

Mens jeg satt på toget gikk det plutselig opp for meg at han jeg møtte – og så – var en annen enn det jeg ville tenkt han var for ett år siden. Han jeg så den natten – var et menneske som kjempet for å beholde verdigheten og som fortalte meg hvor viktig det er at vi lar ham få lov til å høre til.

Noen dager etter etter møtet på Nationalteateret stasjon, var jeg på lanseringsfesten til boken «Uteliv» av David Ålekjær og Jan Luneborg (utgitt på Humanist Forlag). En vakker og hjerteskjærende bok som tar oss med på en helt spesiell byvandring. En bok som gir oss historiene til mange av dem vi går forbi hver dag – de med knekk i knærne, bøyd hode og skamfulle ansikter. Tekstene, i kombinasjon med ærlige og nakne bilder, forteller om skjøre håp, ønsket om aksept og viktigheten av å få lov til å høre til – til tross for sitt utenforskap og uteliv.

Det er mange måter vi kan utgjøre en forskjell på – vi kan bruke en 50-lapp på = Oslo eller søke blikket til en med bøyd nakke og gi vedkommende et varmt smil. Du kan også bidra ved å kjøpe boken Uteliv – hvor overskuddet av boken går til hjelpetiltak for de som bor ute.

Andre og viktige bidrag er nytenkning på det politisk plan. Vi trenger tiltak som sikrer og styrker rusavhengiges pasientrettigheter og som ivaretar – for ikke å si – gir dem tilbake verdigheten.

Men – store reformer og drastiske tiltak løser ikke alt alene. Vi trenger nytenkning også på det personlige plan. Ved å si hei, ikke vike blikket og la dem fortelle sin historie, blir vi gitt unik innsikt og viktige påminnelser om at det finnes et mennesket bak rusen. Et menneske som ønsker tilhørighet og verdighet – akkurat som deg og meg.

Innlegget er også postet i A Curly Life

Et modig og ærlig innlegg fra en kvinne som kaller seg Elna

Jeg er pårørende til en alkoholiker (min far) og har tidligere vært kjæreste med en narkoman og en alkoholiker. Dette er historien de fleste pårørende ikke liker å høre. Dette er ingen romantisk historie, dette er virkeligheten. Det handler om hvor lavt man kan synke som menneske, ikke på grunn av rus, men på grunn av avhengigheten til en rusavhengig person. Det som ofte forveksles med dyp og intens kjærlighet, det som jeg kanskje aldri har kjent siden, den vanvittige følelsen av tilhørighet, av å bety noe for noen, av å kunne få lov til å være viktig i et annet menneskes liv. At noen trengte meg.


Jeg var 18 år første gangen, pen, blondt langt hår, akkurat hjemme etter et studieår i England med masse selvtillitt og gode tanker om fremtiden. Jeg forelsket meg hodestups i en mann fra karibien, ikke var han vakker, definitivt ikke rik, han bodde på blåkorsklinikken i  småbyen jeg bodde i og hans ”drug of choice” var rein hjemmebrent som han styrtet ned i små slurker mens han holdt seg for nesa og drakk vann ved siden av. Han var 11 år eldre enn meg og hadde så godt som ingen fremtid. I løpet av det året vi var sammen holdt jeg nærmest sagt hodet hans over vannet. Jeg holdt han i livet ved å vekke han fra koma, hjelpe han å gå på toalettet når nyrene hans sviktet, kjøpe mat til han og hjelpe han å spise. Gi han penger til mer sprit, som heldigvis var billig. Jeg levde i en boble. Jeg trodde at min godhet skulle frelse han. Jeg levde hans liv. Samtidig var jeg den typiske flinke piken. Jeg fikk flere seksere enn femmere på gymnaset og sverget på at jeg skulle studere psykologi for å kunne hjelpe andre i hans situasjon. Jeg ville så gjerne hjelpe. Ingen makt i denne verden kunne fått meg til å gi opp. Til slutt ble han sendt ut av landet på grunn av manglende oppholdstillatelse og seks måneder senere tok han sitt eget liv. Det var en grusom periode i mitt liv. Det var ingenting nobelt med det jeg gjorde, men det forstod jeg ikke før senere.


Syv år senere fant jeg meg enda en rusavhengig. Narkoman denne gangen og situasjonen gjentok seg. Jeg var den flinke, den straighte, den gode og snille. Jeg elsket det. Plutselig følte jeg meg verdifull igjen. Jeg hadde en oppgave og det var å hjelpe min kjære narkoman. Jeg var viktig for at han skulle overleve. Igjen hadde jeg den følelsen. En barmhjertig samaritan der andre hadde gitt opp. Han innrømmer det selv i ettertid at kanskje han ikke hadde overlevd, eller at det kanskje hadde gått dårligere om jeg ikke hadde vært der. Men sykdommen er progressiv helt uavhengig av meg og leder enten til fengsel, institusjoner eller død. For ham ble det institusjon etter å ha avansert til sprøyter med heroin. Men han var jo ikke sånn plata-narkoman, han var jo intellektuell, spennende, belest, bereist, med et fantastisk nettverk. Alle likte han. Og alle elsket å ha ham med på fest. Folk betalte til og med dopet hans for at han skulle komme. Når han var der ble festen alltid morsom. Og jeg fortvilet.


Dette var krefter sterkere enn meg, igjen, men jeg nektet å gi opp. Da han endelig og mot alle odds kom seg til behandling inviterte han meg til familieuka på klinikken. Da var jeg allerede et vrak, en skygge av meg selv. Og jeg tenkte akkurat det som moren min sa, jammen det er jo ikke jeg som er narkoman. Jeg har jo ikke noe problem, jeg er jo flink og gjør det jeg skal. Jeg går jo alltid på jobb og studerer og er bare snill og flink. Jeg var jo en engel. Det var så vanvittig at noen skulle tørre å påstå noe annet om meg. Fy faan, jeg var så sint. Men det la seg. Nysgjerrigheten tok overhånd og jeg kom meg på den familieuka. Og jeg må kunne si at det forandra livet mitt.


Der lærte jeg mye rart. Jeg lærte at jeg også hadde et problem, det var jo ikke tvil om det, men jeg var så skamfull! Det var så flaut å skulle ha et problem på grunn av et annet menneskes problem. Det var alle typer pårørende i familiehuset vi bodde i. Det var samboere, mødre, fedre, søstre og brødre, kjærester og ektefeller. Vi var 12 personer og hadde gruppesamtaler og individuelle samtaler. Jeg tenkte at jeg bare var der for nysgjerrighetens skyld, men sprakk med en gang terapeuten sa til meg at han forstod at jeg var sliten. Wow, det åpnet øynene mine. Jeg var jo sliten. Jeg var jo helt ferdig. Jeg som hadde vært så sterk. Jeg var helt kake. Og jeg hadde ikke sett hva som skjedde med meg. Jeg hadde ikke sett at jeg hadde satt hele livet mitt på hold og ikke en eneste gang kjent etter hvordan jeg hadde det selv. Det ble veldig mye konstruktiv grining den uka. Vi brukte opp flere pakker kleenex og kalte oss kleenex-klubben. Vi hadde også masse selvironi og lo minst like mye av oss selv.


Plutselig hadde bobla sprekt. Jeg kunne senke skuldrene for nå var spillet over. Jeg kunne ikke lure noen der. Og det var deilig. Etter dette fulgte flere år med tilfriskning. For meg! Jeg ble kjent med meg selv. Jeg kunne nøste tilbake i tid og kjenne hvor jeg hadde de vonde følelsene fra. Jeg hadde fornektet eller ”glemt” at min egen far jo var alkoholiker og at jeg virkelig kunne oppgaven med å leve med en rusavhengig. Jeg hadde skikkelig peiling. Jeg visste hvordan man dekte over og passet på og var lojal innad i familien og liste meg på tå og ta hensyn og ikke minst å være sterk. Og min styrke ble min egen verste fiende. Hvis ingen hadde stoppet meg kunne jeg blitt med helt ned på bunnen. Det er ingen som tror disse tingene om meg. Det er ingen som tror at jeg har prøvd forskjellige typer narkotika for å være mest mulig nær min kjære narkoman. At jeg har vandret gatelangs gråtende i Oslonatta for å lete etter min kjære narkoman, at jeg har tatt opp lån for å hjelpe, at jeg har kastet bort flere år av livet mitt på grunn av et annet menneske. Jeg er jo ikke sånn. Jeg er jo så selvstendig, tøff, sterk osv. Det stemmer liksom ikke med bildet. Men nå vet jeg at jeg er i stand til å nesten utslette meg selv.


Nå vet jeg også bedre. Jeg vet at det er ok å stenge døra for en narkoman, jeg vet at det å praktisere ”tøff kjærlighet” ofte er den eneste utvei. Jeg vet hva som er mitt ansvar og hva som ikke er det og et annet voksent menneske er aldri mitt ansvar. Jeg vet nå at det ikke er kjærlighet. Kjærlighet er å la andre mennesker få oppleve konsekvensene av sine egne handlinger. Den personen som barn av alkoholikere ofte er mest sint på og bærer mest nag til er ofte den personen som ikke ruset seg. Den som var et bittert offer, alltid klaget over situasjonen, men som likevel ble der, ved sin partners side. Den som gjemte eller helte ut spriten i vasken, vel vitende om at slike tiltak ikke hjelper. Den som var med på å lage de ulogiske reglene om å holde på familiehemmeligheten, opprettholde skammen og vise en falsk fasade utad.  Så lenge alt så bra ut på overflaten så var det greit. Men jeg vet også hvordan jeg kan sko meg på andres lidelse. Hvordan jeg føler meg betydningsfull når jeg ikke har et snev av egenverd eller selvfølelse å bygge på. Da kan en rusavhengig eller et menneske med problemer være den helt store herlige flukten.


Mylian skrev sin rørende og fine historie her. Hun snakker om de glimtene som gjør alt verd strevet. Jeg vil advare mot et sånt syn. For det første, var det kun glimt av den gode og fantastiske personen man ville ha når man først valgte å dele sin kjærlighet med noen? Noen ganger er glimtene nok til at vi orker å fortsette skriver hun. Jeg vet det, alle som er følelsesmessig tilknyttet en rusavhengig ser mennesket bak. Det er ikke det som mangler. Det er muligheten til å se den andres sykdom som noe man ikke kan gjøre noe med.

Jeg vet at mange ikke liker å høre dette, men vi som pårørende kan ikke få et annet menneske til å slutte og ruse seg. Vi kan hjelpe, ja. Men ofte er vår velmenende hjelp bare til skade. Det finnes pårørende som betaler regningen, dekker over, kjøper dop eller alkohol, pleier, steller, ringer arbeidsgiver med unnskyldninger, rett og slett er bufferen den rusavhengige trenger for å kunne fortsette misbruket. Dette virker veldig ulogisk på mange pårørende, men det er det som er å være en muliggjører.

La oss snu på det, da! Er det de pårørendes feil om en narkoman ikke klarer seg? Om vedkomne dør, er det på grunn av manglende omsorg fra familie og venner? Det er like lite en pårørendes skyld som det er den pårørendes skyld at en narkoman klarer seg og blir nykter og skaper seg et nytt liv. Dette handler også om den rusavhengiges verdighet. En rusavhengig skaper seg sitt eget liv og sliter som oftest også med dårlig samvittighet ovenfor velmenende familie og venner. Det å stenge en dør eller flere kan vise seg å være det den avhengige trenger for å forstå konsekvensene av egne handlinger. Det er det som handler om vekst. Som pårørende har jeg aktivt hindret andre menneskers vekst gjennom å ta på meg ansvar som ikke var mitt. Det er en hard dom, men jeg vet jo også at jeg også hadde et problem, jeg trengte også hjelp og jeg klandrer ikke meg selv for dette. Veien til helvete er som kjent brolagt med de beste intensjoner og mine gode intensjoner var ikke alltid de beste for den rusavhengige jeg så gjerne ville hjelpe.


Jeg gir ikke råd, og mener at andre også burde avstå fra å gi råd, så lenge man ikke blir spurt, men jeg svarer gjerne på spørsmål og er gjerne med på å diskutere. Jeg mener ingenting om hva andre velger for seg og sine, men jeg ønsker å dele mine erfaringer som også har blitt min styrke. Jeg ville ikke vært min livserfaring foruten. Jeg vet også at det finnes muligheter til å lykkes, jeg unngår bruk av ordet håp, mange lever hele livet i et håp som hindrer dem i å aktivt se etter løsninger. Men det er absolutt mulig å bli frisk av sykdommen avhengighet, men vi som er pårørende må stå for vår del av jobben, og det handler om å ta oss selv på alvor og se hvor vi slutter og andre mennesker begynner. Vi må ta vare på oss selv og rette pekefingeren innover. Det begynner med meg.

Det har vært lite aktivitet i Erfaringsbloggen den siste tiden – dels fordi tiden min ikke har strukket til, men også fordi jeg har hatt rystende møter med konsekvensene av min egen åpenhet rundt det å være pårørende til en rusmisbruker.

Fra Erfaringsbloggen åpnet for ca. et halvt år siden, har jeg mottatt mange eposter og kommentarer om hvor flott det er at jeg tør snakke åpent om noe som for mange er svært tabubelagt. Et tabu jeg mener er sammensatt og komplekst – og som handler om mer enn skam. Flere har skrevet at det er godt å lese det jeg skriver, men at de selv synes det er vanskelig å stå frem – noe jeg saktens kan forstå. Jeg har selv vært, og er fortsatt redd.

Jeg har mottatt svært kritiske og dels truende kommentarer etter å ha stått frem som det enkelte har valgt å tolke som et «offer». Med den begrunnelse at det er misbrukeren som er det virkelige offeret, og med spørsmål om hvem jeg tror jeg er – som kan skrive med slik åpenhet og outte nær familie. Jeg har også fått høre at jeg er selvopptatt og ikke skjønner hvordan andre har det.

Med tanke på omfanget og konskevensene et familiemedlems rusmisbruk har – for betydelig flere enn misbrukeren selv – mener jeg fortsatt det er på tide at også disse dimensjonene belyses når tiltak og behandling skal initieres – enten det er av behandlere eller på politisk nivå. For meg handler åpenhet om å skape anledning for andre til å kjenne seg igjen, støtte seg til andres erfaringer og selv komme frem med sin stemme. I tillegg har jeg en sterk politisk agenda når det gjelder min  åpenhet som pårørende.

Åpenhet krever en stemme som virker – og åpenheten, ja den kan oppleves ubehagelig for noen og enhver. Til tross for insinuasjoner om det motsatte, er min åpenhet minst av alt fundert i et ønske om å konkurre om hvem som har det verst, hvem som er det største offeret og hvem som i det hele tatt har rett til å være offer i en slik sammenheng.

For hvem besitter egentlig retten til å definere hva som oppleves å være en urimelig belastning for en annen? Er det riktig at pårørende skal «trues» til taushet, fordi hensynet til misbrukerens vanskeligheter alltid skal komme først – vel vitende om at diskusjoner om hva det gjør med andre – at hun/han ruser seg – fører til dårlig samvittighet hos misbrukeren, økt følelse av utilstrekkelighet og på den måten kanskje er med på å «legitimere» en ny sprekk? Dessuten – kanskje er det akkurat den dosen som gir en dødelig utgang, har du tenkt på hva for et ansvar vi sitter med? Risene bak speilet er mange, og nettopp derfor velger mange å tie…

Personlig er jeg opptatt av at rusmisbrukere skal få et godt og helhetlig behandlingstilbud, og mener dette først kan skje når politikere, såvel som behandlingsapparatet, tør å utforske de samfunnsmessige kostnadene rusavhengighet har – også sett i et pårørendeperspektiv. Vår stemme må høres, selv om vi ofte må hviske lavt.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.