Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Gratis heroin’

“Vi kom ikke på noe bedre”, sa Aslaug Haga til Aftenposten 16.juni, etter at Stoltenberg-utvalget hadde lagt frem sin innstilling til helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen, om et forsøksprosjekt med heroinbehandling av tunge rusmisbrukere.

Den norske befolkningen ønsker ikke gatene fulle av heroinmisbrukere med knekk i knærne og møkkete klær. Personlig ønsker jeg dem ikke stuet bort med en flaske Metadon i en campinghytte på vestlandet heller. Tvert i mot ønsker jeg langvarig og helhetlig hjelp til rett tid – omsorg, tålmodighet og struktur med en ikkemoraliserende tilnærming.

For – er det én ting jeg – og flere med meg  vet – så er det at utfordringene knyttet til misbruk ikke forsvinner ut av livet bare man ønsker det nok, eller fordi man gir misbrukeren Metadon. Ei heller er det automatikk i at misbrukeren får den mye omtalte verdigheten tilbake. At noen tror at gratis heroin vil endre på det, forblir en gåte for meg.

En gåte virker det derimot ikke å være for Thorvald Stoltenberg, som har ledet et utvalg blottet  for brukerrepresentanter. I VG 16.juni, referer han til at hele syv europeiske land bruker heroinbehandling, og at det må være en grunn til at de ikke har lagt ned eller sluttet med det. «En del av landene har jo hatt det i en del år», utdyper Stoltenberg. Uten tanke for at det helt sikkert også finnes grunner til at de resterende 43 ikke bruker slik behandling.

Politisk press på pårørende

I Stoltenberg-utvalgets innstilling kan man lese: “De pårørende må trekkes inn i behandlingen i større grad. Foreldre og andre nærmeste må delta i større grad, og også få mer hjelp til å hjelpe”.

Dessverre er det fortsatt forbundet med stor skam å ha en rusavhengig sønn, bror eller ektefelle. Dette fører til at pårørende sjelden kommer til ordet i viktige samfunnsdebatter om temaet.  Til tross for at jeg underveis i utvalgets arbeid har hatt kontakt med ett av dens medlemmer, og således vet at pårørendes stemme har vært brakt inn, er det umulig å komme bort i fra det faktum at pårørende til de tyngste misbrukerne nok en gang ikke har blitt hørt.

Sannheten er at det å være pårørende til en rusavhengig for mange er som å leve i en mangeårig unntakstilstand, hvor alt handler om å hjelpe til og å være tilgjengelig hele døgnet. En tilstand hvor svært lite er “normalt”, og  hvor det for mange pårørende til slutt handler om å bruke de siste kreftene på å finne fristeder hvor en kan få balansert seg mot den virkelige verden. Etter å ha gått en lang vei og utkjempet sitt livs kamp, kommer mange til et punkt hvor grensen nåes. Foreldre bryter med sine barn og brødre med sine søstre – for selv å overleve. Alt mens Stoltenberg-utvalgets medlemmer smykker seg med at pårørende ikke er glemt denne gangen. For – i generøsitetens navn – de skal også få hjelp. Så de kan hjelpe til mer.

Heroinrusen vil – selv om den er gratis – være med på å opprettholde rusadferd som sløvhet, likegyldighet, manglende evne til å utsette egne behov eller å  forstå andres. Heroinbehandling må ansees som en politisk falitterklæring og sniklegalisering av noe som har ødelagt mange liv og familier. Det er ikke til å unngå at mange pårørende vil oppleve et umenneskelig politisk trykk på de grensene som er satt, og at betydningen av dem underkjennes. For – hvordan skal pårørende kunne si at de ikke under noen omstendigheter vil ha narkotika i sitt hus, når det samtidig deles ut gratis av helsepersonell?

Rett hjelp til rett tid

Rett hjelp til rett tid for alle som trenger det, står fortsatt uprøvd. Det igjen handler om vilje, omsorg og utholdenhet – som riktig nok ikke bare utløser en rekke forpliktelser, det koster også penger.

Forslaget om behandling med gratis heroin kan ikke sees på som annet enn et pinlig, men billig forsøk på å dekke over svikten i behandlingstilbudet, samt å kjøpe samfunnet fri fra dårlig samvittighet.

Til Hagas “forsvar”  – de kom jo ikke på noe bedre.

Advertisements

Read Full Post »

I anledning mitt engasjement som pårørende sett opp mot forslaget om gratis heroin – og i forbindelse med opprettelsen av Erfaringsbloggen – ble jeg for 14 dager siden intervjuet av VG. Intervjuet er å finne i papirutgaven i dag (antageligvis ikke over hele landet grunnet andre nyheter) og på VG-nett hvor du kan lese artikkelen her

Read Full Post »

I dag har jeg (Curly) blitt intervjuet av VG (som stadig følger saken om gratis heroin lenke) , og i den anledning vil det i løpet av de neste dagene komme en reportasje om det å være pårørende generelt, men sett opp mot forslaget om gratis heroin spesielt. Erfaringsbloggen ble selvsagt viet plass, og jeg håper VG lenker til bloggen i reportasjen sin.

Jeg benyttet også anledningen til å rette et svært kritisk søkelys på det nye utvalget Hanssen har satt sammen. Intensjonen er god og jeg applauderer initiativet – men jeg opplever sammensetningen som en regelrett hån mot de narkomane og de pårørende. Ingen av gruppene – som faktisk er de mest berørte i denne saken, er representert. Stoltenberg d.e er som kjent pårørende, men med tanke på hans fremtredende posisjon i samfunnet gjennom generasjoner, kan han dog ikke sies å være representativ for det jevne snittet av pårørende.

En av landets største TV-kanaler snuser på å lage en reportasje med denne innfallsvinklen. Det betyr at vi er i ferd med å skape en ny og viktig arena hvor det er mulig å få frem de mer skjulte samfunnsmessige konsekvensene av rusavhengighet.  Jeg håper derfor mange av dere som leser denne bloggen vil bidra med egne innlegg og changekommentarer i tiden fremover. Som tidligere nevnt er det ikke et krav at du som bidrar har personlig erfaring i kraft av feks å være i familie med noen – og det må ikke heller ikke være snakk om avhengighet i form av narkotika. Jeg håper vi i større grad enn til nå, kan belyse pille- og alkoholmisbruk også. Avhengighet har mange fasetter; det kan oppleves belastende å stå på sidelinjen som kollega, være vitne til- eller ha mistanke om misbruk hos foreldrene til barnas venner, fotballtreneren til sønnen osv.

Bloggen har så langt hatt ca 2500 treff (til tross for få innlegg grunnet tekniske- og brukerproblemer som nå er rettet opp). Erfaringsbloggen på Facebook har i skrivende stund 105 medlemmer. Jeg mottar hver dag henvendelser både der og pr mail fra berørte som tenker på å fortelle sin egen historie i bloggen og/eller kommer med heiarop og rørende utsagn om hvor betydningsfylt det er at andre tør heve røsten.

 

Kunnskap man ikke vil anvende er ikke kompetanse

Read Full Post »

Til villaeiere

Noen refleksjoner fra en som verken er rusmisbruker eller pårørende, men som har stor sympati med alle dem som har dette tett innpå eller i mange tilfeller fullstendig fyller hverdagen…

Fortvilelsen ved å se sine nærmeste ødelegge seg uten midler til å gripe inn og fortvilelsen ved å måtte innse at ens egen trygghet er truet av sine nærmeste må være svært tungt å bære. At vi ikke ser et større sinne fra denne gruppen mot det offentlige er egentlig utrolig, men det kan ha sammenheng med at denne gruppen har mer enn nok med sine nære ting og helt sikkert mer enn nok med saksbehandlere og systemet hver for seg. At noen nå snakker høyt og tydelig i det offentlige rom er veldig fint å se. Denne fortvilelsen kan lett gå over i sinne.

Sinne er positivt hvis det fører til økt fokus og mer kraft bak riktige avgjørelser. Så jeg håper alle som kjenner et sinne mot et forslag om å forsyne sine nærmeste med gratis narkotika bidrar til å sette kraft bak et rungende ”nei” slik at dette ikke blir en realitet.

Det er helt fundamentalt i all oppdragelse, håndhevelse av lover, i vennskap, i arbeidslivet, etc. at man belønner positiv adferd og lar uønsket adferd få konsekvenser. At en ressurssterk gruppe villaeiere bekjemper simpel vinningskriminalitet ved å dele ut gratis rusmidler er skammelig og en fallitterklæring fra velferdsstaten. Ofrene her er rusmisbrukerne selv og ikke minst pårørende. Den negative adferden må få konsekvenser som bidrar til en positiv adferd. Gratis rusmidler til en rusmisbruker er ikke positivt for misbrukerne og alle de tusenvis rundt dem. La oss tenke oss det samme for skapdrankere og spillegale. En halvflaske om dagen på blåresept eller en tusenlapp om dagen på kredittkortet til nettpoker i det offentliges regi.

Det sentrale her er mennesker med en grusom skjebne som ikke har kontroll på livet sitt og som systematisk, som sagt uten kontroll, ødelegger livet til seg selv og dem som er glad i dem. De må oppleve en konsekvens som gjør at de igjen får kontroll. Å be en som er slave av sitt eget rusmisbruk stille til frivillig behandling er ikke godt nok. Men det fører til at institusjonene i dag siler ut og behandler kun de mest motiverte. Det er mange nok ”kunder” og da kan man sile. Tvungen rusavvenning er det eneste riktige.

Mine barn, som ikke er tenåringer enda, skal for det første ikke bli rusmisbrukere…..håper jeg hvertfall. Og om de skulle bli det, skal mine folkevalgte hjelpe meg til å tvinge dem ut av dette…..og ikke ved å dele ut mer rus.

Stakkars alle dere som virkelig er i dette. Jeg bare synser det beste jeg kan. Og blir opprørt likevel. Stakkars dere. Stakkars dere som har ledere i landet vårt som ofrer deres nærmeste i kampen mot villainnbrudd og et penere Jernbanetorg. Dere har min største sympati.

Read Full Post »

sharedexperiencelogosplashI året som gikk hadde jeg mange runder med meg selv i forhold til å skrive og snakke åpent om å være pårørende. Jeg har etterhvert valgt å blogge nokså åpent om det i  A curly life. Flere har spurt meg om jeg ikke opplever det som i overkant personlig å dele denne delen av livet med hele verden. Det er kanskje det? Faktumet er at mange foretrekker det å ikke vite . Ignorance is bliss.

Allikevel, det å leve med en rusmisbruker tett inn på livet i mange år, har begrenset livet mitt en hel del. Jeg har vært et gissel – både i min egen skam og sorg. Men, også fordi jeg har følt at jeg har måttet beskytte og hjelpe. Og fordi jeg har brukt resten av tiden på å rettferdiggjøre min egen samvittighet over å ha det bra. Da jeg skulle gjøre opp status for det nye året, bestemt jeg meg for 2009 skal være året for åpenhet. Om jeg kan bidra til større åpenhet om dette temaet på generell basis, så skal jeg det! Jeg mer erfaring enn jeg håper noen andre vil få. For meg har følgende skapt en slags mening med å gå igjennom dette: At jeg kan dele, delta og debattere – så flere kan forstå mer. Og slik oppstod tanken om en erfaringsblogg for pårørende til rusmiddelavhengige.

Min opplevelse er at vi som pårørende til en svært stigmatisert gruppe mennesker, både er usynlige og tause. Dessverre er det fortsatt forbundet med stor skam å ha en rusavhengig sønn, bror eller ektefelle. På grunn av skam og taushet, kommer vi sjelden til ordet i viktige samfunnsdebatter om temaet. Og nettopp den siste ukens debatt om gratis heroin, var det som skulle til for å omsette tanke til handling. Denne debatten aktualiserer etter min mening behovet for å få et fokus på  den «tause gruppen». Jeg har derfor kastet meg inn i debatten gjennom blogginnlegg samt et åpent brev til Bjarne Håkon Hanssen. Det har også med utgangspunkt i bloggen min, blitt laget en fin reportasje og en viktig debatt i Drammens Tidende. Torsdag førskommende blir blogginnlegget om gratis heroin også publisert i Dagsavisen.

Dette er ikke tenkt å være en blogg mot gratis heroin, ei heller bare handle om narkotika. Jeg tillater meg allikevel å håpe at flere med meg, ønsker å sette fokus på hva slags konsekvenser denne formen for legalisering vil kunne føre til for oss som pårørende. Det kommer ikke et verdig liv med resepten på heroin. Sidemisbruket opphører ikke selv om heroinen blir gratis. Ei heller den uønskede adferden og den manglende fungeringen vi alle ønsker å slippe og ha i livene våre.

Som min mor så treffende uttalte det:»Jeg føler et tungt politisk press i forhold til fortsatt å holde ut med den narkomane ungen min en stund til. Til tross for redselen jeg føler for mitt eget liv, ditt liv, egen og vår helse. Det blir til slutt et spørsmål om hvor lenge man makter å leve med det. Kan noen egentlig forstå hva det koster å måtte velge bort ett av barna sine, for selv å overleve og for å kunne være der for sine andre barn?»

Hva ville dú ha gjort, om du måtte velge mellom å slippe hånden til han som er i ferd med å forsvinne i mørket, eller følge med ned selv? Tør du kikke bak døren som til slutt måtte lukkes for godt?

Fordi blogging åpenbart nytter, er Erfaringsbloggen nå å regne som åpnet.

Read Full Post »