I året som gikk hadde jeg mange runder med meg selv i forhold til å skrive og snakke åpent om å være pårørende. Jeg har etterhvert valgt å blogge nokså åpent om det i A curly life. Flere har spurt meg om jeg ikke opplever det som i overkant personlig å dele denne delen av livet med hele verden. Det er kanskje det? Faktumet er at mange foretrekker det å ikke vite . Ignorance is bliss.
Allikevel, det å leve med en rusmisbruker tett inn på livet i mange år, har begrenset livet mitt en hel del. Jeg har vært et gissel – både i min egen skam og sorg. Men, også fordi jeg har følt at jeg har måttet beskytte og hjelpe. Og fordi jeg har brukt resten av tiden på å rettferdiggjøre min egen samvittighet over å ha det bra. Da jeg skulle gjøre opp status for det nye året, bestemt jeg meg for 2009 skal være året for åpenhet. Om jeg kan bidra til større åpenhet om dette temaet på generell basis, så skal jeg det! Jeg mer erfaring enn jeg håper noen andre vil få. For meg har følgende skapt en slags mening med å gå igjennom dette: At jeg kan dele, delta og debattere – så flere kan forstå mer. Og slik oppstod tanken om en erfaringsblogg for pårørende til rusmiddelavhengige.
Min opplevelse er at vi som pårørende til en svært stigmatisert gruppe mennesker, både er usynlige og tause. Dessverre er det fortsatt forbundet med stor skam å ha en rusavhengig sønn, bror eller ektefelle. På grunn av skam og taushet, kommer vi sjelden til ordet i viktige samfunnsdebatter om temaet. Og nettopp den siste ukens debatt om gratis heroin, var det som skulle til for å omsette tanke til handling. Denne debatten aktualiserer etter min mening behovet for å få et fokus på den «tause gruppen». Jeg har derfor kastet meg inn i debatten gjennom blogginnlegg samt et åpent brev til Bjarne Håkon Hanssen. Det har også med utgangspunkt i bloggen min, blitt laget en fin reportasje og en viktig debatt i Drammens Tidende. Torsdag førskommende blir blogginnlegget om gratis heroin også publisert i Dagsavisen.
Dette er ikke tenkt å være en blogg mot gratis heroin, ei heller bare handle om narkotika. Jeg tillater meg allikevel å håpe at flere med meg, ønsker å sette fokus på hva slags konsekvenser denne formen for legalisering vil kunne føre til for oss som pårørende. Det kommer ikke et verdig liv med resepten på heroin. Sidemisbruket opphører ikke selv om heroinen blir gratis. Ei heller den uønskede adferden og den manglende fungeringen vi alle ønsker å slippe og ha i livene våre.
Som min mor så treffende uttalte det:»Jeg føler et tungt politisk press i forhold til fortsatt å holde ut med den narkomane ungen min en stund til. Til tross for redselen jeg føler for mitt eget liv, ditt liv, egen og vår helse. Det blir til slutt et spørsmål om hvor lenge man makter å leve med det. Kan noen egentlig forstå hva det koster å måtte velge bort ett av barna sine, for selv å overleve og for å kunne være der for sine andre barn?»
Hva ville dú ha gjort, om du måtte velge mellom å slippe hånden til han som er i ferd med å forsvinne i mørket, eller følge med ned selv? Tør du kikke bak døren som til slutt måtte lukkes for godt?
Fordi blogging åpenbart nytter, er Erfaringsbloggen nå å regne som åpnet.
Erfaringsbloggen 