Det har vært lite aktivitet i Erfaringsbloggen den siste tiden – dels fordi tiden min ikke har strukket til, men også fordi jeg har hatt rystende møter med konsekvensene av min egen åpenhet rundt det å være pårørende til en rusmisbruker.
Fra Erfaringsbloggen åpnet for ca. et halvt år siden, har jeg mottatt mange eposter og kommentarer om hvor flott det er at jeg tør snakke åpent om noe som for mange er svært tabubelagt. Et tabu jeg mener er sammensatt og komplekst – og som handler om mer enn skam. Flere har skrevet at det er godt å lese det jeg skriver, men at de selv synes det er vanskelig å stå frem – noe jeg saktens kan forstå. Jeg har selv vært, og er fortsatt redd.
Jeg har mottatt svært kritiske og dels truende kommentarer etter å ha stått frem som det enkelte har valgt å tolke som et «offer». Med den begrunnelse at det er misbrukeren som er det virkelige offeret, og med spørsmål om hvem jeg tror jeg er – som kan skrive med slik åpenhet og outte nær familie. Jeg har også fått høre at jeg er selvopptatt og ikke skjønner hvordan andre har det.
Med tanke på omfanget og konskevensene et familiemedlems rusmisbruk har – for betydelig flere enn misbrukeren selv – mener jeg fortsatt det er på tide at også disse dimensjonene belyses når tiltak og behandling skal initieres – enten det er av behandlere eller på politisk nivå. For meg handler åpenhet om å skape anledning for andre til å kjenne seg igjen, støtte seg til andres erfaringer og selv komme frem med sin stemme. I tillegg har jeg en sterk politisk agenda når det gjelder min åpenhet som pårørende.
Åpenhet krever en stemme som virker – og åpenheten, ja den kan oppleves ubehagelig for noen og enhver. Til tross for insinuasjoner om det motsatte, er min åpenhet minst av alt fundert i et ønske om å konkurre om hvem som har det verst, hvem som er det største offeret og hvem som i det hele tatt har rett til å være offer i en slik sammenheng.
For hvem besitter egentlig retten til å definere hva som oppleves å være en urimelig belastning for en annen? Er det riktig at pårørende skal «trues» til taushet, fordi hensynet til misbrukerens vanskeligheter alltid skal komme først – vel vitende om at diskusjoner om hva det gjør med andre – at hun/han ruser seg – fører til dårlig samvittighet hos misbrukeren, økt følelse av utilstrekkelighet og på den måten kanskje er med på å «legitimere» en ny sprekk? Dessuten – kanskje er det akkurat den dosen som gir en dødelig utgang, har du tenkt på hva for et ansvar vi sitter med? Risene bak speilet er mange, og nettopp derfor velger mange å tie…
Personlig er jeg opptatt av at rusmisbrukere skal få et godt og helhetlig behandlingstilbud, og mener dette først kan skje når politikere, såvel som behandlingsapparatet, tør å utforske de samfunnsmessige kostnadene rusavhengighet har – også sett i et pårørendeperspektiv. Vår stemme må høres, selv om vi ofte må hviske lavt.
Erfaringsbloggen 