Vær glad – påskeglad

Etter en liten pause, har jeg omsider lest ferdig ”Meg eier ingen” av Åsa Linderborg. En sterk oppvekstskildring om Åsa og hennes alkoholiserte far. En bok som satte i gang mange tanker rundt min egen oppvekst. I tillegg nærmer det seg påske, og som alltid når det nærmer seg høytid og langfri, tenderer jeg til å bli tankefull, melankolsk og fylt av savn. Noe det gjennom årenes løp har vært vanskelig for mange, inkludert meg selv, å forholde seg til. For – enten det er 17.mai, jul eller påske, så skal man være glad og takknemlig for fri og muligheten til å være sammen med dem som betyr mest.  Det er bare slik det er. Vær glad.

Først de siste årene har det blitt klart for meg hva tankefullheten skyldes, og hvorfor jeg ofte har kjent tristheten sige på – parallelt med at andres høytidsglede stiger. Det handler om barndom, annerledeshet og det å være synlig og usynlig på samme tid.

Da jeg var syv år skilte mine foreldre seg. Den gang, som nå, tenker jeg tilbake på oppbruddet med lettelse og en visshet om at det er min mors klokeste og viktigste avgjørelse. En avgjørelse som har gitt meg, og fortsatt gir meg, hjertevarmt familiesamvær og fine høytidstradisjoner – men som også dannet en sterk kontrast til andre høytider, når jeg ikke var sammen med henne.

Mange barn går påsken i møte med klump i magen og redsel for hva som venter – eller hva som ikke venter. Gjenkjennelig og sårt, for min del. Mens venner dro på fjellet eller til syden med foreldrene sine – sprekkferdige av forventning og glede – kan jeg fortsatt huske hvor synlig jeg følte at min ”familieannerledeshet” ble. Og hvor intenst jeg gledet meg til hverdagene, slik at alt ble  slik det skulle være – langt unna det som ingen så og heller ikke visste om:

Jeg håper jeg sovner før musikken blir høy og stemmene i rommet ved siden av sinte. Kommer vi til å rekke butikken i dag, og har vi penger til øl og mat? Som 10-åring å bli sendt alene på påskestengt kino med en fillete femtilapp, for så å komme uventet hjem å se ølflaskene på bordet – før jeg hadde tatt av meg på bena. Den påfølgende vissheten om at jeg kom til å bli liggende å lytte og vente på den triste stillheten som etterfulgte den høye musikken. Stillheten som varte til langt utpå neste dag – og til alle butikker var stengt.

Dette er mange år siden nå, og jeg liker å tenke at jeg har et nokså avklart forhold til min egen bakgrunn og derfor kan snakke om den. Jeg lever et rikt og godt liv. Allikevel så har jeg inntil nylig kunnet kjenne en følelse av panikk og tristhet sige på når det nærmer seg høytid. Denne påsken skiller seg derimot ut i så måte. For første gang, som skilt mor til to fantastiske prinsesser, går jeg påsken i møte med ro og tilfredshet – selv om jeg er ettertenksom og følelsladet. På umerkelig vis har tristheten over alt som har ikke har vært og det som var, sluppet taket. Det samme har den paniske redselen for ikke å skape nok innhold i mine egne barns påske. En redsel som i etterpåklokskapens navn, nokså opplagt har handlet om å kompensere for det jeg selv ikke hadde, og en påfølgende redsel for ikke å strekke til.

Som Åsa skriver i boken: «Det er absolutt ting jeg savnet i oppveksten, men jeg fikk også mye andre ikke fikk».

Noe av det jeg fikk, er en urokkelig tro på at jeg kan klare det jeg vil klare – til og med det utenkelige. I år klarer jeg å være påskeglad.

(Innlegget er også postet i A Curly Life)

Read Full Post »

Organisasjonen Barn Av Rusavhengige trenger frivillige

Jeg har via Twitter kommet i kontakt med Marius Helland Sørensen-Sjømellingen, som er leder av organisasjonen BAR (Barn Av Rusavhengige). Et fantastisk organisasjon jeg skulle ønske fantes da jeg var yngre – men enda viktigere – en organisasjon som trenger ditt og mitt bidrag.  Derfor har jeg sagt ja til å publisere denne mailen, på forespørsel fra Marius. Husk – du kan være Den ene som utgjør en stor forskjell i en annens liv.

Hei, du som er ung voksen og ønsker å bidra som frivillig inn i et nyskapende nettprosjekt for barn og ungdom.

Har du erfaring som barn av rusmisbrukende og/eller psykisk syke foreldre/foresatte som du ønsker å dele med andre som er i samme situasjon? Eller kanskje du synes temaer rundt barn, oppvekst, rus, psykiatri og hverdagsproblemer er spennende? Da er du den vi leter etter!

Barn av rusmisbrukere-BAR er en nyopprettet bruker- og interesseorganisasjon som jobber for å fremme barn av rusmisbrukeres posisjon og stemme i samfunnet. Et av våre tiltak som skal starte opp våren 2010 er et nettbasert samtaletiltak vi har valgt å kalle for “BAR-snakk.”

BAR-snakk

“BAR-snakk” skal være en anonym nettchatt. Tanken og gjennomføringen rundt tiltaket baserer seg på erfaringer som Helseutvalget for homofile har gjort gjennom sin ”Youchat.” Tiltaket skal være et lavterskeltiltak der det kreves lite for å komme i kontakt, og det kreves lite for å få råd, tips eller bare noen som lytter.

Chatten er ment for barn, ungdom og voksne barn av rusmisbrukere hvor man kan snakke med andre som har opplevd det samme eller som har kunnskap på “faget.” Det skal være et ”lufterør” hvis man trenger det, men også en likemanns-rådgivningstjeneste. Målet er at BAR-snakk skal basere seg på frivillig innsats, tirsdag og torsdag 16.00 – 19.00 (Tidspunktene er foreløpige) “Chattesentralen” vil være på BARs kontor i Torggt.1, og frivillige vil få middag før “vakten” starter.

Hvem er du, vi trenger som frivillig?

Du er en ung voksen som kjenner deg i en eller flere av følgende punkter2:

• Som kanskje har egenerfaring som barn av rusmisbrukere og/eller psykisk syke foreldre/foresatte

• Har relevant utdannelse/i utdannelsesom har eller er under relevant utdanning og vil bruke din kunnskap i kontakt med barn og unge samtidig som du lærer mye

• Du har interesse for problematikken rundt barn som pårørende i forhold til rus, psykisk sykdom o.l.

• Du kan være en fordomsfri samtalepartner, med en innstiling om at alle skal møtes med lik respekt og behandling

• Du synes det å sette av en dag eller to i løpet av noen måneder til frivillig arbeid, bare er en glede

• Du setter pris på samarbeid og ønsker å være med å videreutvikle chatten

• Du kan sette av tid til skolering – ca 2 helger og noen ettermiddager i året

• Du er en åpen og ærlig person og som gjerne deler av eventuelle egne erfaringer i forhold til psykiatri, rus og evt annen relevant kunnskap

• Du har ingenting på rullebladet som involverer kriminelle handlinger ovenfor barn og unges – men trenger ikke nødvendigvis ha levd et feilfritt liv selv

I løpet av året håper vi å kunne tilby de frivillige som stiller opp alt fra konsertbilletter, inngang/plass på arrangement i inn og utland, plass på kurs/konferanser, møter med politiker og lignende. I tillegg kan du selvfølgelig bruke oss som referanse videre i livet.

Har lyst til å være frivillig på BAR-snakk, eller kanskje du har noen spørsmål før du bestemmer deg helt? Da skal du vite at du kan ta kontakt med oss, (helt anonymt om du vil) for en videre prat. I BAR praktiserer vi taushetsplikt ovenfor alle vi er i kontakt med, så ingen spørsmål er for store eller små.

Ta kontakt på:

Telefon: 23 21 45 93, epost: post@barweb.no, eller besøk oss i Torggt.1, 0553 Oslo.

P.S Kjenner du noen som burde få denne informasjonen? Send informasjonen videre til alle du kjenner!

Read Full Post »

De voksne barna (2)

Barn og alkoholisme – Del 3

Ved å gjøre tidlige grep i eget liv, kan VBAA bryte den destruktive sirkelen skapt gjennom alkoholisme (eller lignende dysfunksjon i familien), så deres egne barn ikke blir nødt til å erfare de samme problemene og den samme smerten. For min del var det å få egne barn en sterk motivasjonsfaktor som legitimerte det å gjøre nødvendige grep. Symptomatisk nok for en VBAA, viste det seg lettere å gjøre det for noen andre enn for meg selv… Det føltes som en åpenbaring da jeg oppdaget følgende: 

• Jeg er faktisk gitt muligheten til å velge annerledes for mine barn og jeg er i stand til å beskytte dem.
• Omgivelsene respekterer og tilpasser seg mine beslutninger på en mindre konfliktfylt måte enn jeg hadde forestilt meg.

Basert på egne og andre VBAA’s erfaringer – samt litteratur på området, følger det her noen tips til hvordan man kan bryte den destruktive sirkelen som voksen:

1. Mange barn av alkoholikere fortsetter også som voksne å tro at de er alene om å ha en spesiell bakgrunn, og bruker derfor masse energi på fortsette å dekke over realitetene. Det å søke opp nettsteder som Alanon og FMR vil gi deg innsikt i at du er en av mange og at det finnes hjelp. Å oppsøke individualterapi vil også være nyttig og for mange et nødvendig skritt i retning av å bryte den destruktive sirkelen. Du skylder deg selv å oppsøke hjelp som kan bidra til løsrivelse og et godt liv.
2. Dersom du går til det skrittet å søke støtte og/eller hjelp, vil det være lønnsomt å dele den avgjørelsen med familie og venner som du vet vil støtte deg. Ikke del avgjørelsen om å søke hjelp med mennesker du antar vil stille spørsmålstegn ved nødvendigheten av det og som vil bagatellisere din opplevelse av situasjonen.
3. Husk at du har lov til å snakke om disse temaene. Du har også rett til å gjøre dine egne erfaringer og til å kjenne på alle slags følelser. Det er ingen fasit på hva slags følelser som er naturlig å ha – alle følelser er tillatte.

Til slutt; barn av alkoholikere har rett til å blomstre og leve et godt liv som voksne. Et gammelt ordtak sier:

«En reise på 1000 mil, starter med ett enkelt skritt»

Read Full Post »

Et rop om hjelp fra en lukket munn

Barn og alkoholisme – Del 1

I følge SIRUS er omlag 200.000 norske barn og unge berørte av foreldrenes alkoholmisbruk. Både barne- og voksenpsykiatere tilkjennegir at disse barna har en større risiko for å utvikle følelsesmessige problemer enn barn som som ikke er berørte. I tillegg vet man i dag at det er en ikke ubetydelig sammenheng mellom alkoholisme og arvelighet. Man regner med at barn av alkoholikere har fire ganger så stor sjanse for å utvikle alkoholisme  i forhold til barn som ikke lever med denne belastningen.

Barn av alkoholikere er ofte usynlige og predisponerte for en rekke alvorlige emosjonelle og sosiale problemer:

Skyld: Noen barn vokser opp med å bli fortalt at de er årsaken til forelderens alkoholproblemer. Andre barn lager seg sine egne historier om hvorfor de er årsaken til drikkingen – og strever med tanker som: Hadde jeg vært flinkere på skolen, hadde jeg bare vært snillere, mer stille, ikke tenkt så mye på meg selv og ikke vært så frekk – så hadde ikke mor drukket…

Angst: Mange barn av alkoholiserte foreldre lever med konstant bekymring over situasjonen hjemme. Han/hun er redd for at den alkoholiserte forelderen skal bli syk eller skadet. Ofte er barna i tillegg redd for krangler og vold mellom foreldrene.

Skam: Mange foreldre gir direkte eller indirekte signaler om at familien skjuler en forferdelig hemmelighet hjemme. Det skamfulle barnet inviterer derfor ikke med seg venner hjem, og er ofte redd for å spørre andre om hjelp.

Relasjoner: Barn av alkoholikere opplever ofte gjentatte skuffelser og løftebrudd – både om at drikkingen skal opphøre, men også lovnader om å stille opp og gjøre morsomme ting sammen med barnet. Disse barna er mer utsatt for utfordringer knyttet til å tørre og stole på- og innlede nære relasjoner til andre mennesker.

Forvirring: Barn av alkoholiserte foreldre vil kunne oppleve at foreldrene har hurtige og drastiske endringer i humøret – uavhengig av barnets oppførsel. Ofte mangler disse barna forutsigbarhet og daglige rutiner (som man vet er viktige for barn), da sovetider og måltider varierer konstant.

Sinne: Naturlig nok – vil mange si – kan barnet føle et sterkt sinne rettet mot den alkoholiserte forelderen. I tillegg er det ikke uvanlig at barnet opplever seg sviktet av den som ikke drikker, på grunn av manglende støtte og beskyttelse.

Depresjon: Mange barn føler seg hjelpeløse og ensomme i forhold til å få endret på situasjoen – og mange tror de er den eneste som opplever og lever slik de gjør.

Selv om barnet forsøker å holde alkoholismen hemmelig, er det ikke uvanlig at lærere, slektninger, andre voksenpersoner eller venner, kan sense at noe er galt eller annerledes med barnet. Følgende signaler kan være tegn på at barnet lever med alkoholrelaterte belastninger:

• Problemer på skolen – oppmerksomhetsvikt og skulking
• Få eller ingen venner – trekker seg unna klassekamerater
• Kriminell adferd som stjeling og vold
• Hyppig uttalte fysiske plager som hodepine eller magesmerter uten åpenbar somatisk årsak
• Bruk av alkohol, piller eller narkotika
• Aggresjon rettet mot andre barn

Det er viktig å understreke at overnevnte punkter kan være symptomer på andre problemer, og at dette er en forenklet oversikt over mulige symptomer.

Enkelte barn trer inn i rollen som den ansvarsfulle forelderen blant venner og familie. De håndterer alkoholismen ved å bli kontrollerende, suksessfulle «overachievers» gjennom skolegangen, men opplever seg allikevel som emosjonelt isolert fra andre barn og lærere. Disse barna er predisponerte for spiseforstyrrelser og tvangsrelaterte lidelser. Ofte blir ikke deres emosjonelle belastninger synliggjort før de er voksne.

Det er av vesentlig betydning at det rettes fokus på å hjelpe barnet til å forstå at de ikke er skyld i foreldrenes drikkeproblemer. Behandlingstilbud til barn og familier, kan innholde gruppetilbud sammen med andre barn – noe som reduserer isolasjonen det ofte medfører å være barn av en alkoholiker.

Behandlingsapparatet vil ofte anbefale å jobbe med (behandle) hele familien. Dette er av spesielt stor betydning når den alkoholiserte forelderen har sluttet å drikke – og familien skal sette i gang arbeidet med å gjenopprette tillit og bygge opp igjen skadede og/eller brutte relasjoner.

Uavhengig av om foreldrene er under behandling for sin alkoholisme, kan både barna og de voksne nyttiggjøre seg opplæringsprogram og gruppetilbud spesielt rettet mot barn av alkoholikere. Flere norske behandlingssteder tilbyr i dag gruppe- og familiebehandling. I tillegg finnes det informasjon på de fleste helsestasjoner, poliklinikker og fastlegekontor om barnegrupper og andre tilbud i regi av kommunen.

---

Anbefalt litteratur:

«Flodhesten i dagligstuen» av Tommy Hellsten

«Når mamma eller pappa ruser seg» – hefte utgitt av Helse- og omsorgsdepartementet

«Rusavhengig og forelder» – Johan Roald Pettersen

Read Full Post »

Skal jeg, eller skal jeg ikke ikke fortelle deg det?

Har du noen gang tenkt på hvordan man svært ofte tar hensyn til hvordan omgivelsene vil ta i mot et budskap – hvordan man tilpasser historier og utelater detaljer? Og hvordan man derfor – om det er et ubehagelig budskap, ofte lar være å formidle det av hensyn til den andres følelser, selv om man egentlig har behov for å dele det?

I dag er det nærliggende å tenke seg at den andres følelser handler om juleglede. Det er tross alt natt til 1.juledag når dette skrives. Derfor er jeg også ambivalent til om jeg skal poste dette lille notatet om min julekveld. Om jeg virkelig skal formidle at jeg har hatt mitt livs verste julaften – på en dag hvor alle skal vise kjærlighet, glede og oppleve samhold?

For de fleste av oss er julen forbundet nettopp med disse følelsene. Ja, tenk – til og med for meg! Og kan hende er det også derfor det gjør ekstra vondt, når ikke julekvelden ble slik jeg ønsket og er vant til – men omtrent som forutsett, bare enda litt verre.

Før jeg skriver videre, vil jeg formidle én viktig ting: Dette er ikke skrevet i selvmedlidenhet og heller ikke skrevet med et ønske om å bli synes synd på. Jeg kan strengt tatt ikke tenke meg noe verre og mindre nyttig akkurat nå. Derimot vil jeg at du som leser dette, bare tåler at min julaften ikke har vært århundrets høydare – helt uten å komme med bedrevitende løsninger, og helt uten å synes veeeldig synd på meg. Jeg vil helt enkelt bare at du tåler at jeg er tankefull og trist.

Jeg vet at mange har fått med seg at jeg har hatt en noe vekslende oppladning til denne julefeiringen. Mange vet også at jeg for noen uker siden tok en viktig avgjørelse i forhold til hvordan denne julen skulle feires – og med hvem. En del færre har nok fått med seg at jeg måtte gjøre om denne avgjørelsen nærmest i siste liten – og hvorfor.

Men, altså; min julaften handlet om kompliserte familieforhold. Om min bror – som sovnet – både under middagen, etter middagen, under pakkeutdelingen og under kaffen. Som sølte ut glasset sitt minst to ganger og som veltet et telys uten å ense det. En bror som tidvis snakket usammenhengende, men samtidig – i våkne øyeblikk, som en «stor kar» med urealistiske lovnader om blant annet merkeklær til barna.  En stor mann som gråt av savn etter sitt eget barn, og som lukket øynene og forsvant inn i en egen indre verden når gleden og de oppstemte diskusjonene ble for høylydte rundt ham.  En mann som ikke eier skrupler og som ikke husker eller vedkjenner seg de siste måneders (manipulative og truende) turbulens, som var årsaken til at han for noen dager siden ikke var velkommen til feiring. Den handlet om en onkel til to prinsesser som ikke fant ham igjen – selv om de kjente igjen skallet hans – og som på sitt barnlige vis forsøkte å gjøre ham glad og forvisse seg om at han hadde en fin julaften som fikk være her sammen med oss som er glad i ham. Min julekveld handlet om min mor som er utslitt og syk av bekymring, mine idealistiske og kloke stebrødre, om sorg, uro og vantro over hva vi har vært vitne til i kveld. Det siste vel vitende om at det var siste gang – hvertfall for mitt vedkommende.

Dessuten handlet min julekveld om å måtte snakke med mine gråtende barn på sengekanten, og forklare at: Ja, det er vondt å se ham slik. Jeg forstår at dere ble både triste og redde. Det ble jeg også. Det er ikke barns ansvar å sørge for at voksne har det bra og tar kloke valg. Han hadde nok tatt for mye medisiner – men nei,  jeg tror ikke han hadde tatt narkotika. Ja, man kan huske litt dårlig av enkelte medisiner. Ja, jeg håper lykkekatten du gav ham i julegave, og som har brakt deg lykke; også bringer lykke for onkel. Nei, vi kan ikke slette minnene vi har etter å ha sett ham slik, men vi kan finne gode måter å leve med dem på – selv om det er vondt nå. Vi må huske på at det at vi lot ham få komme hit i dag, var å gjøre noe veldig fint både for ham, men også for flere andre. Jeg er stolt av dere, og vi skal være stolte av å ha ønsket ham velkommen. Ja, han hadde veldig triste øyne i dag. Det er lov å glede seg over alt man har fått og opplevd ellers i dag, selv om han har det vondt. Det er lov å gråte og være sint for at det ble slik akkurat på julaften. Det er ikke hemmelig for andre at vår julaften ble slik. Ikke si mer til andre enn dere orker – men jeg tror det er lurt at pappa får vite litt.

Og nei, dere skal aldrialdrialdri ALDRI måtte oppleve dette én eneste gang til, jentene mine…

Heldigvis bestod kvelden også av deilig mat, fine samtaler, barneglede og overraskende pakker. Allikevel, vår julekveld handlet mest av alt om at det ikke fantes noe annet alternativ akkurat denne kvelden.

 

Innlegget er postet i A Curly life  25/12-08

Read Full Post »

Lukke døren?

«Å lukke døren» er et begrep jeg som utenforstående iblant har hørt om fra pårørende til rusmisbrukere. Med det oppfatter jeg at man stenger den det gjelder ute fra familien, fra vennekrets, fra hva det måtte være han vil inn til. Man lukker døren etter å ha prøvd å nå fram med hjelp, støtte, forståelse og behandling så lenge at man ikke kommer lenger, at man ikke har mer å gi i møtet med det destruktive.

Det handler rett og slett om å beskytte seg selv, for ikke selv å bli dratt med i dragsuget.

Jeg har selv barn, og kjenner styrken i båndene til dem. Det finnes ikke noe sterkere. Jeg er selv barn, jeg har søsken, og kjenner også styrken i båndene til mine egne foreldre og lillesøster. Tanken på at de skulle kunne virkelig stenge døren for meg synes helt uvirkelig, nærmest uhyrlig.

Selv «Den bortkomne sønn» fra bibelhistorien ble sluppet inn da han kom krypende  med halen mellom beina.

Likevel skjer det altså at noens rusmisbruk og tilhørende adferdsmønster blir så destruktivt og truende at de aller nærmeste ikke har andre muligheter for å klare seg enn å stenge døren. Det er så tøft at det nesten ikke er til å fatte, men noen ganger nødvendig. Det handler om flere mennesker, egen familie, egne barn, egenvennekrets. I rusmisbrukerens verden er det bare selv’et som gjelder, alt annet blir uvesentlig.

Jeg vet ikke om jeg hadde klart det, men det er en enkel logikk i det også: For å kunne hjelpe andre må du først redde deg selv.

Den som lukker døren slutter nemlig ikke nødvendigvis å hjelpe. Hjelpen tar heller andre former, og foregår på andre arenaer. Som Curly med denne bloggen. Det er særdeles prisverdig. Det er takket være slike som henne at vi utenforstående kan få åpnet øynene våre og få et glimt av hvordan det er å være pårørende.

Read Full Post »

De usynlige barna

Jeg jobber til daglig med oppfølging av barn som pårørende til psykisk syke. Et arbeid som i stor grad består av å snakke med foreldrene – både den friske og den syke, om barna. I tillegg til nettverksarbeid og samarbeide med BUP, barnevern, helsesøster etc, så inviteres barna ofte til en samtale på sykehuset. Disse samtalene foregår helst med begge foreldrene tilstede. Når dette ikke er mulig, foregår det alltid med en annen viktig voksenperson, slik at barna har noen å snakke med – og dele erfaringen med i etterkant. Det er mange paralleller mellom det å snakke med barn om psykisk sykdom og det å snakke om rus. I min jobb handler ofte samtalene om begge deler.

Barn av rusavhengige foreldre tilhører dessverre ofte den gruppen med barn som vi ikke ser. Den ene siden av dette er at disse barna ofte blir kløppere på å dekke over og skjule hva slags belastninger de lever under. De fleste av oss liker å forholde seg til veloppdragne (om enn stille) barn, og setter altfor sjelden spørsmålstegn ved overdreven snillhet, flinkhet og hunger etter å tilfredstille andre. Barna som utagerer belastningene sine, blir lett irritasjonsmomenter i klassesammenhenger – og litt for ofte og enkelt tilskrives adferden forklaringer som: «Han har sikkert ADHD» –  eller enda verre: «Han er rett og slett slem» (satt litt på spissen riktignok). Jeg har selv undervist for skolepersonell, og til tross for økende kunnskap blant ansatte i skoler og barnehager, stilles det altfor sjelden spørsmålstegn ved hvorfor barnet er så pleasing eller utagerende.

Barna forblir usynlige også fordi vi voksne ikke ønsker å vite. Hvilket bringer meg til mitt andre viktige poeng – hvorfor stilles ikke spørsmålene?

Jeg mener fraværet av spørsmålstegn ofte skyldes den enkle grunnen; at kunnskap forplikter. Ikke bare i forhold til å romme og tåle de vonde følelsene man risikerer at barna lar komme til uttrykk, men også fordi vi kanskje må ta stilling til ubehagelige problemstillinger som: Bør jeg kontakte foreldrene og konfrontere dem med det jeg vet? Er det grunnlag for å sende bekymringsmelding til barnevernet? Hva blir konsekvensene av det for meg og min familie? Risikerer jeg å ødelegge mer ved å tilkjennegi min bekymring? Skal man anta at folk alltid klarer å rydde opp i sine egne saker selv?

Min erfaring – både i arbeidet med barn, men også fra mitt eget liv med rus i familien – er at når jeg kontakter andre hjelpeinnstanser – være seg barnehage, helsesøster eller en bestefar, så får jeg bekreftet min bekymring. Så godt som alltid treffer jeg på mennesker der ute som både har sett og vært bekymret før jeg tok kontakt. Mennesker som gir meg viktig informasjon jeg ikke hadde fra før.

Man skal selvsagt trå varsomt når man står ovenfor handlinger som kan føre til store konsekvenser for andres liv. Men dessvere, så er de færreste av oss tøffe nok til å blande seg og ta et oppgjør. De fleste av oss velger den enkleste løsningen; å lukke øynene og håpe at det finnes noen der ute som er tøffere enn meg.

Det skal ikke underslåes at det medfører et visst ubehag å være den som melder bekymring – enten det er til foreldrene i første omgang, skolen eller barnevernet. Men hva risikerer man?

I verste fall får familien det gjelder noen vanskelige uker. I beste fall har du reddet et barn fra usynlighetens helvete.

Read Full Post »