Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Alkohol’ Category

Etter en liten pause, har jeg omsider lest ferdig ”Meg eier ingen” av Åsa Linderborg. En sterk oppvekstskildring om Åsa og hennes alkoholiserte far. En bok som satte i gang mange tanker rundt min egen oppvekst. I tillegg nærmer det seg påske, og som alltid når det nærmer seg høytid og langfri, tenderer jeg til å bli tankefull, melankolsk og fylt av savn. Noe det gjennom årenes løp har vært vanskelig for mange, inkludert meg selv, å forholde seg til. For – enten det er 17.mai, jul eller påske, så skal man være glad og takknemlig for fri og muligheten til å være sammen med dem som betyr mest.  Det er bare slik det er. Vær glad.

Først de siste årene har det blitt klart for meg hva tankefullheten skyldes, og hvorfor jeg ofte har kjent tristheten sige på – parallelt med at andres høytidsglede stiger. Det handler om barndom, annerledeshet og det å være synlig og usynlig på samme tid.

Da jeg var syv år skilte mine foreldre seg. Den gang, som nå, tenker jeg tilbake på oppbruddet med lettelse og en visshet om at det er min mors klokeste og viktigste avgjørelse. En avgjørelse som har gitt meg, og fortsatt gir meg, hjertevarmt familiesamvær og fine høytidstradisjoner – men som også dannet en sterk kontrast til andre høytider, når jeg ikke var sammen med henne.

Mange barn går påsken i møte med klump i magen og redsel for hva som venter – eller hva som ikke venter. Gjenkjennelig og sårt, for min del. Mens venner dro på fjellet eller til syden med foreldrene sine – sprekkferdige av forventning og glede – kan jeg fortsatt huske hvor synlig jeg følte at min ”familieannerledeshet” ble. Og hvor intenst jeg gledet meg til hverdagene, slik at alt ble  slik det skulle være – langt unna det som ingen så og heller ikke visste om:

Jeg håper jeg sovner før musikken blir høy og stemmene i rommet ved siden av sinte. Kommer vi til å rekke butikken i dag, og har vi penger til øl og mat? Som 10-åring å bli sendt alene på påskestengt kino med en fillete femtilapp, for så å komme uventet hjem å se ølflaskene på bordet – før jeg hadde tatt av meg på bena. Den påfølgende vissheten om at jeg kom til å bli liggende å lytte og vente på den triste stillheten som etterfulgte den høye musikken. Stillheten som varte til langt utpå neste dag – og til alle butikker var stengt.

Dette er mange år siden nå, og jeg liker å tenke at jeg har et nokså avklart forhold til min egen bakgrunn og derfor kan snakke om den. Jeg lever et rikt og godt liv. Allikevel så har jeg inntil nylig kunnet kjenne en følelse av panikk og tristhet sige på når det nærmer seg høytid. Denne påsken skiller seg derimot ut i så måte. For første gang, som skilt mor til to fantastiske prinsesser, går jeg påsken i møte med ro og tilfredshet – selv om jeg er ettertenksom og følelsladet. På umerkelig vis har tristheten over alt som har ikke har vært og det som var, sluppet taket. Det samme har den paniske redselen for ikke å skape nok innhold i mine egne barns påske. En redsel som i etterpåklokskapens navn, nokså opplagt har handlet om å kompensere for det jeg selv ikke hadde, og en påfølgende redsel for ikke å strekke til.

Som Åsa skriver i boken: «Det er absolutt ting jeg savnet i oppveksten, men jeg fikk også mye andre ikke fikk».

Noe av det jeg fikk, er en urokkelig tro på at jeg kan klare det jeg vil klare – til og med det utenkelige. I år klarer jeg å være påskeglad.

(Innlegget er også postet i A Curly Life)

Advertisements

Read Full Post »

Et modig og ærlig innlegg fra en kvinne som kaller seg Elna

Jeg er pårørende til en alkoholiker (min far) og har tidligere vært kjæreste med en narkoman og en alkoholiker. Dette er historien de fleste pårørende ikke liker å høre. Dette er ingen romantisk historie, dette er virkeligheten. Det handler om hvor lavt man kan synke som menneske, ikke på grunn av rus, men på grunn av avhengigheten til en rusavhengig person. Det som ofte forveksles med dyp og intens kjærlighet, det som jeg kanskje aldri har kjent siden, den vanvittige følelsen av tilhørighet, av å bety noe for noen, av å kunne få lov til å være viktig i et annet menneskes liv. At noen trengte meg.


Jeg var 18 år første gangen, pen, blondt langt hår, akkurat hjemme etter et studieår i England med masse selvtillitt og gode tanker om fremtiden. Jeg forelsket meg hodestups i en mann fra karibien, ikke var han vakker, definitivt ikke rik, han bodde på blåkorsklinikken i  småbyen jeg bodde i og hans ”drug of choice” var rein hjemmebrent som han styrtet ned i små slurker mens han holdt seg for nesa og drakk vann ved siden av. Han var 11 år eldre enn meg og hadde så godt som ingen fremtid. I løpet av det året vi var sammen holdt jeg nærmest sagt hodet hans over vannet. Jeg holdt han i livet ved å vekke han fra koma, hjelpe han å gå på toalettet når nyrene hans sviktet, kjøpe mat til han og hjelpe han å spise. Gi han penger til mer sprit, som heldigvis var billig. Jeg levde i en boble. Jeg trodde at min godhet skulle frelse han. Jeg levde hans liv. Samtidig var jeg den typiske flinke piken. Jeg fikk flere seksere enn femmere på gymnaset og sverget på at jeg skulle studere psykologi for å kunne hjelpe andre i hans situasjon. Jeg ville så gjerne hjelpe. Ingen makt i denne verden kunne fått meg til å gi opp. Til slutt ble han sendt ut av landet på grunn av manglende oppholdstillatelse og seks måneder senere tok han sitt eget liv. Det var en grusom periode i mitt liv. Det var ingenting nobelt med det jeg gjorde, men det forstod jeg ikke før senere.


Syv år senere fant jeg meg enda en rusavhengig. Narkoman denne gangen og situasjonen gjentok seg. Jeg var den flinke, den straighte, den gode og snille. Jeg elsket det. Plutselig følte jeg meg verdifull igjen. Jeg hadde en oppgave og det var å hjelpe min kjære narkoman. Jeg var viktig for at han skulle overleve. Igjen hadde jeg den følelsen. En barmhjertig samaritan der andre hadde gitt opp. Han innrømmer det selv i ettertid at kanskje han ikke hadde overlevd, eller at det kanskje hadde gått dårligere om jeg ikke hadde vært der. Men sykdommen er progressiv helt uavhengig av meg og leder enten til fengsel, institusjoner eller død. For ham ble det institusjon etter å ha avansert til sprøyter med heroin. Men han var jo ikke sånn plata-narkoman, han var jo intellektuell, spennende, belest, bereist, med et fantastisk nettverk. Alle likte han. Og alle elsket å ha ham med på fest. Folk betalte til og med dopet hans for at han skulle komme. Når han var der ble festen alltid morsom. Og jeg fortvilet.


Dette var krefter sterkere enn meg, igjen, men jeg nektet å gi opp. Da han endelig og mot alle odds kom seg til behandling inviterte han meg til familieuka på klinikken. Da var jeg allerede et vrak, en skygge av meg selv. Og jeg tenkte akkurat det som moren min sa, jammen det er jo ikke jeg som er narkoman. Jeg har jo ikke noe problem, jeg er jo flink og gjør det jeg skal. Jeg går jo alltid på jobb og studerer og er bare snill og flink. Jeg var jo en engel. Det var så vanvittig at noen skulle tørre å påstå noe annet om meg. Fy faan, jeg var så sint. Men det la seg. Nysgjerrigheten tok overhånd og jeg kom meg på den familieuka. Og jeg må kunne si at det forandra livet mitt.


Der lærte jeg mye rart. Jeg lærte at jeg også hadde et problem, det var jo ikke tvil om det, men jeg var så skamfull! Det var så flaut å skulle ha et problem på grunn av et annet menneskes problem. Det var alle typer pårørende i familiehuset vi bodde i. Det var samboere, mødre, fedre, søstre og brødre, kjærester og ektefeller. Vi var 12 personer og hadde gruppesamtaler og individuelle samtaler. Jeg tenkte at jeg bare var der for nysgjerrighetens skyld, men sprakk med en gang terapeuten sa til meg at han forstod at jeg var sliten. Wow, det åpnet øynene mine. Jeg var jo sliten. Jeg var jo helt ferdig. Jeg som hadde vært så sterk. Jeg var helt kake. Og jeg hadde ikke sett hva som skjedde med meg. Jeg hadde ikke sett at jeg hadde satt hele livet mitt på hold og ikke en eneste gang kjent etter hvordan jeg hadde det selv. Det ble veldig mye konstruktiv grining den uka. Vi brukte opp flere pakker kleenex og kalte oss kleenex-klubben. Vi hadde også masse selvironi og lo minst like mye av oss selv.


Plutselig hadde bobla sprekt. Jeg kunne senke skuldrene for nå var spillet over. Jeg kunne ikke lure noen der. Og det var deilig. Etter dette fulgte flere år med tilfriskning. For meg! Jeg ble kjent med meg selv. Jeg kunne nøste tilbake i tid og kjenne hvor jeg hadde de vonde følelsene fra. Jeg hadde fornektet eller ”glemt” at min egen far jo var alkoholiker og at jeg virkelig kunne oppgaven med å leve med en rusavhengig. Jeg hadde skikkelig peiling. Jeg visste hvordan man dekte over og passet på og var lojal innad i familien og liste meg på tå og ta hensyn og ikke minst å være sterk. Og min styrke ble min egen verste fiende. Hvis ingen hadde stoppet meg kunne jeg blitt med helt ned på bunnen. Det er ingen som tror disse tingene om meg. Det er ingen som tror at jeg har prøvd forskjellige typer narkotika for å være mest mulig nær min kjære narkoman. At jeg har vandret gatelangs gråtende i Oslonatta for å lete etter min kjære narkoman, at jeg har tatt opp lån for å hjelpe, at jeg har kastet bort flere år av livet mitt på grunn av et annet menneske. Jeg er jo ikke sånn. Jeg er jo så selvstendig, tøff, sterk osv. Det stemmer liksom ikke med bildet. Men nå vet jeg at jeg er i stand til å nesten utslette meg selv.


Nå vet jeg også bedre. Jeg vet at det er ok å stenge døra for en narkoman, jeg vet at det å praktisere ”tøff kjærlighet” ofte er den eneste utvei. Jeg vet hva som er mitt ansvar og hva som ikke er det og et annet voksent menneske er aldri mitt ansvar. Jeg vet nå at det ikke er kjærlighet. Kjærlighet er å la andre mennesker få oppleve konsekvensene av sine egne handlinger. Den personen som barn av alkoholikere ofte er mest sint på og bærer mest nag til er ofte den personen som ikke ruset seg. Den som var et bittert offer, alltid klaget over situasjonen, men som likevel ble der, ved sin partners side. Den som gjemte eller helte ut spriten i vasken, vel vitende om at slike tiltak ikke hjelper. Den som var med på å lage de ulogiske reglene om å holde på familiehemmeligheten, opprettholde skammen og vise en falsk fasade utad.  Så lenge alt så bra ut på overflaten så var det greit. Men jeg vet også hvordan jeg kan sko meg på andres lidelse. Hvordan jeg føler meg betydningsfull når jeg ikke har et snev av egenverd eller selvfølelse å bygge på. Da kan en rusavhengig eller et menneske med problemer være den helt store herlige flukten.


Mylian skrev sin rørende og fine historie her. Hun snakker om de glimtene som gjør alt verd strevet. Jeg vil advare mot et sånt syn. For det første, var det kun glimt av den gode og fantastiske personen man ville ha når man først valgte å dele sin kjærlighet med noen? Noen ganger er glimtene nok til at vi orker å fortsette skriver hun. Jeg vet det, alle som er følelsesmessig tilknyttet en rusavhengig ser mennesket bak. Det er ikke det som mangler. Det er muligheten til å se den andres sykdom som noe man ikke kan gjøre noe med.

Jeg vet at mange ikke liker å høre dette, men vi som pårørende kan ikke få et annet menneske til å slutte og ruse seg. Vi kan hjelpe, ja. Men ofte er vår velmenende hjelp bare til skade. Det finnes pårørende som betaler regningen, dekker over, kjøper dop eller alkohol, pleier, steller, ringer arbeidsgiver med unnskyldninger, rett og slett er bufferen den rusavhengige trenger for å kunne fortsette misbruket. Dette virker veldig ulogisk på mange pårørende, men det er det som er å være en muliggjører.

La oss snu på det, da! Er det de pårørendes feil om en narkoman ikke klarer seg? Om vedkomne dør, er det på grunn av manglende omsorg fra familie og venner? Det er like lite en pårørendes skyld som det er den pårørendes skyld at en narkoman klarer seg og blir nykter og skaper seg et nytt liv. Dette handler også om den rusavhengiges verdighet. En rusavhengig skaper seg sitt eget liv og sliter som oftest også med dårlig samvittighet ovenfor velmenende familie og venner. Det å stenge en dør eller flere kan vise seg å være det den avhengige trenger for å forstå konsekvensene av egne handlinger. Det er det som handler om vekst. Som pårørende har jeg aktivt hindret andre menneskers vekst gjennom å ta på meg ansvar som ikke var mitt. Det er en hard dom, men jeg vet jo også at jeg også hadde et problem, jeg trengte også hjelp og jeg klandrer ikke meg selv for dette. Veien til helvete er som kjent brolagt med de beste intensjoner og mine gode intensjoner var ikke alltid de beste for den rusavhengige jeg så gjerne ville hjelpe.


Jeg gir ikke råd, og mener at andre også burde avstå fra å gi råd, så lenge man ikke blir spurt, men jeg svarer gjerne på spørsmål og er gjerne med på å diskutere. Jeg mener ingenting om hva andre velger for seg og sine, men jeg ønsker å dele mine erfaringer som også har blitt min styrke. Jeg ville ikke vært min livserfaring foruten. Jeg vet også at det finnes muligheter til å lykkes, jeg unngår bruk av ordet håp, mange lever hele livet i et håp som hindrer dem i å aktivt se etter løsninger. Men det er absolutt mulig å bli frisk av sykdommen avhengighet, men vi som er pårørende må stå for vår del av jobben, og det handler om å ta oss selv på alvor og se hvor vi slutter og andre mennesker begynner. Vi må ta vare på oss selv og rette pekefingeren innover. Det begynner med meg.

Read Full Post »

Erfaringsbloggen har mottatt en mail fra en kvinne som ønsker å skrive noe som kan forklare hvordan det er å leve med en mor som er medavhengig/muliggjører for sin far som er alkoholiker. Hun har sendt dette:
 
 Dette er hentet fra boken «Mot til å forandre» ( AL-Anon)
 
MEDAVHENGIG
 
…Den som hadde overvåket forholdet mellom meg og alkoholikeren, hadde sansynligvis trodd at det var jeg som var gal! Det er jeg som leter fra bar til bar, lager oppstyr på offentlige steder og blir hysterisk over små detaljer. Det er jeg som kommer med unnskyldninger og som avskyr alt jeg gjør!!
Det er ikke riktig klokt!!

Jeg tenker ikke over hva jeg gjør for alkoholikeren. Jeg innser ikke at jeg hindrer ham fra å ta konsekvensene for sine egne handlinger når jeg betaler regningene hans som er forallt, eller kommer med unnskyldninger for ham. Egentlig er jeg et hinder for hans forandring- men ser det ikke..!
 
Ingenting er enkelt lenger! Jobben er stressende! Omgivelsene krevende! Jeg har alltid liten tid- og hele min oppmerksomhet er fokusert på alkoholikeren, men jeg forstår ikke at jeg er under press! Jeg er utmattet- men ser det ikke.

Jeg benekter – men ser det ikke.
 
Jeg er medavhengig – men ser det ikke……..
 
Hilsen en sliten datter

Read Full Post »

Kan man forstå?

Rusmidler – Del 1

Til tross for at jeg i 15 år har levd med rusmisbruk tett inn på livet og i tillegg har jobbet innenfor psykiatrien i mer enn 15 år, så er det fortsatt mye jeg ikke kan – og ikke minst mye det er vanskelig å forstå når det gjelder rusavhengighet. Erfaringsbloggen leses ikke bare av oss som har erfaring som pårørende til rusavhengige. Bloggen leses av misbrukere og tidligere misbrukere. I tillegg er det mange uten direkte personlige erfaringer, men som selv har barn og ungdom i huset som kanskje en dag vil komme til å eksperimentere – eller allerede har gjort det…

drugsDet finnes ikke bare mye informasjon på internett om ulike stoffer – det finnes også en hel del feilinformasjon som spres «by word-of-mouth». Filmer, musikk og andre media fremstiller sjelden det nøyaktige bildet av risikoene ved å ruse seg. Med den store hypen rundt en del stoffer, kan det være vanskelig å forholde seg til tanken på at de fleste elever på videregående faktisk velger ikke å begynne og røyke hasj.

Ingen planlegger å bli rusavhengige, og alle de millioner av mennesker som blir det, har på ett tidspunkt tenkte at de hadde hadde kontroll. Listen over årsaker til at mennesker forsøker og/eller begynner med narkotika, er sammensatt og komplisert. Noen gjør eksempelvis for å føle seg bedre i øyeblikket. Mange stoffer virker fremmende på depresjon, og flukten man tror man ønsker å oppnå, kan ende med å bli svært ubehagelig. Mange tidligere og nåværende  misbrukere kan fortelle at rusen endte opp med å isolere dem fra både venner og familie – og fikk dem til å føle seg enda mer alene.

Både for oss som pårørende og for oss som har barn som en dag vil komme til å stå foran vanskelig livsvalg, vil det være av stor verdi å ha kunnskap om årsaker til at mennesker begynner å ruse seg – nettopp for å kunne snakke om, observere og på indikasjon intervenere tidlig.

Her følger noen årsaker til at mange begynner å eksperimentere med rus:

  • Kjedsommelighet: Mange sier de er nysgjerrige og kjeder seg – at de bare vil se hvordan rusen får dem til å føle seg. Faktumet er alle reagerer forskjellige på rus, og man kan ikke forutse hvordan man vil respondere. Enkelte stoffer som kokain og heroin vil kunne være dødelige ved førstegangs bruk. Hasj – som mange mener er et nokså uskyldig rusmiddel, nedsetter dømmekraften hos de fleste, og kan gjøre at man foretar alvorlige feilvurderinger i risikofylte situasjoner som bilkjøring for eksempel. Bare ved å forsøke å den ene gange, kan man risikere å pådra seg større problemer enn man hadde i utgangspunktet – og det vil kunne påvirke en persons fremtid og personlighet.
  • Stress: Mange sier de tror de vil føle seg bedre om de ruser seg – at om man er ulykkelig, så vil for eksempel kokain få dem til å føle seg bedre. Mange mener også at rus vil kunne hjelpe dem til å håndtere stress. Rus fikser ikke problemene som forårsaker stresset og rus fjerner heller ikke følelsene i seg selv. Derimot så kan rus påvirke kjemien i hjernen på en slik måte at det fører til depresjoner eller andre psykiske lidelser. De som fra før har depresjoner eller andre psykiske lidelser, har allerede en kjemisk ubalanse i hjernen. Rus kan forverre denne ubalansen.
  • For å passe inn: Mange – særlig ungdommer – har det feilaktige inntrykket at «alle andre gjør det». En undersøkelse gjort i USA i 2007, viste at et stort flertall (90%)  av 10.klassinger, ikke hadde brukt hasj den siste måneden og at mer enn halvparten (53,6%)av alle avgangselevene på videregående aldri hadde forsøkt noen former for ulovlige rusmidler så langt i livet. For ungdommer, kan det være vanskelig å relatere seg til slike fakta dersom flere i vennegjengen ruser seg.
  • Tror man blir kul og rebelsk: Ofte kan man oppleve at filmer, tv-show og reklame bruker narkotika, alkohol og sigaretter for å få karakterene til å fremstå som rebelske og kule, for å øke salgs- eller seertallene. De fleste av oss forstår heldigvis at det er designet slik for å selge produktene – og at hverken personene eller historiene er ekte. Like fullt fremstår de som forbilder for svært mange.
  • Sopp og hasj vokser naturlig og er derfor ufarlig: Selv om noe vokser i naturen, betyr det ikke at det er ufarlig og ikke giftig. (Anthrax er heller ikke kjemisk fremstilt)
  • Jeg har fått det på resept av legen min – derfor er det ok: Selv medisiner som har blitt foreskrevet av en lege, kan være farlig og til og med dødelig, dersom det brukes feil og/eller blandes med alkohol eller andre stoffer. Feilbruk – og misbruk av medisiner på resept, kan blant annet føre til avhengighet, hjerteinfarkt, hukommelsestap og koma.
  • Medisiner og steroider utskrevet av lege, vil gjøre meg flinkere og penere: I dagens samfunn skal man både se bra ut, være flink i sport og få gode karakterer. Mange – ikke bare tenåringer, tror feks slankemedisiner og steroider vil forbedre kroppene deres, få dem til å føle seg bedre – få mer energi og bli sterkere. Mange er villig til å risiker bivirkninger som aggressiv adferd, hjerte- og potensproblemer for å oppnå dette. Mange av bivirkningene kan både alene og i kombinasjon med andre preparater være dødelige.

 

Fortsettelse følger i Del 2: Fakta om rusmidler

Read Full Post »

Barn og alkoholisme – Del 3

normal-people1Ved å gjøre tidlige grep i eget liv, kan VBAA bryte den destruktive sirkelen skapt gjennom alkoholisme (eller lignende dysfunksjon i familien), så deres egne barn ikke blir nødt til å erfare de samme problemene og den samme smerten. For min del var det å få egne barn en sterk motivasjonsfaktor som legitimerte det å gjøre nødvendige grep. Symptomatisk nok for en VBAA, viste det seg lettere å gjøre det for noen andre enn for meg selv… Det føltes som en åpenbaring da jeg oppdaget følgende: 

  • Jeg er faktisk gitt muligheten til å velge annerledes for mine barn og jeg er i stand til å beskytte dem.
  • Omgivelsene respekterer og tilpasser seg mine beslutninger på en mindre konfliktfylt måte enn jeg hadde forestilt meg.

Basert på egne og andre VBAA’s erfaringer – samt litteratur på området, følger det her noen tips til hvordan man kan bryte den destruktive sirkelen som voksen:

  1. Mange barn av alkoholikere fortsetter også som voksne å tro at de er alene om å ha en spesiell bakgrunn, og bruker derfor masse energi på fortsette å dekke over realitetene. Det å søke opp nettsteder som Alanon og FMR vil gi deg innsikt i at du er en av mange og at det finnes hjelp. Å oppsøke individualterapi vil også være nyttig og for mange et nødvendig skritt i retning av å bryte den destruktive sirkelen. Du skylder deg selv å oppsøke hjelp som kan bidra til løsrivelse og et godt liv.
  2. Dersom du går til det skrittet å søke støtte og/eller hjelp, vil det være lønnsomt å dele den avgjørelsen med familie og venner som du vet vil støtte deg. Ikke del avgjørelsen om å søke hjelp med mennesker du antar vil stille spørsmålstegn ved nødvendigheten av det og som vil bagatellisere din opplevelse av situasjonen.
  3. Husk at du har lov til å snakke om disse temaene. Du har også rett til å gjøre dine egne erfaringer og til å kjenne på alle slags følelser. Det er ingen fasit på hva slags følelser som er naturlig å ha – alle følelser er tillatte.

Til slutt; barn av alkoholikere har rett til å blomstre og leve et godt liv som voksne. Et gammelt ordtak sier:

«En reise på 1000 mil, starter med ett enkelt skritt»

Read Full Post »

Barn og alkoholisme – Del 2

Gjennom å vokse opp i et alkoholisert hjem, lærer barn seg flere grunnleggende overlevelsestaktikker: Ikke prat om dette med noen. Ikke stol på noen. Ikke føl noe.

Voksne som har vokst opp i et miljø med en alkoholiker tett innpå livet, vil kunne fortsette å oppleve problemer også i voksenlivet. Mange voksne barn fortsetter å praktisere regelen om ikke å snakke, og benekter at det var problemer i deres hjem. Andre innrømmer at de levde i et kaotisk hjem, men påstår at det ikke lengre affiserer dem. Jeg har tilhørt den siste gruppen, men har i den senere tid erkjent at jeg aldri vil slutte å være påvirket av en oppvekst med en periodevis alkoholisert far. alkohol

I innlegget «Et rop om hjelp fra en lukket munn» om barn og alkoholisme, har jeg oppsumert noen vanlige reaksjoner hos barn av alkoholikere. Som voksen hender det at familiens klovn fortsetter å være den som står for underholdningen – men som kanskje blir den uansvarlige som voksen. Bråkmakeren kan fortsette å ha både kriminelle såvel som finansielle problemer. Den passive/usynlige fortsetter å ha kontinuerlige problemer på forholdsfronten. Den svært ansvarsfulle kan vokse opp til å bli en voksen som krever perfeksjonisme både av seg selv og dem som er rundt seg. De vil ha kunne ha store problemer med å relatere seg til noe som er mindre enn perfekt.

Selv har jeg som voksen vært blant de sist nevnte. I tillegg var jeg så opptatt av å fremstå som en «ordner og fikser» – og som vellykket – at det tidvis gikk hardt utover økonomien. Til tross for en mor som alltid har vist og uttrykt sin kjærlighet til meg, har jeg vokst opp med en følelse av å være annerledes, ikke elsket, mislykket og inkompetent. Rett og slett fordi jeg følte at jeg ikke klarte å leve opp til de urealistiske forventningene jeg hadde til meg selv.

Mange barn av alkoholikere opplever også sterke forventniger fra dem rundt seg. Selv opplevde jeg ved en anledning å overhøre noen i familien snakke om meg og mine fremtidsutsikter – hvorpå den ene sa: «Med tanke på hennes bakgrunn, kommer hun aldri til å klare seg». Dette ble den utløsende årsaken til at jeg siden har gjort mitt ytterste for å være bedre enn de beste (innenfor temaer/grener jeg har kunnet hevde meg i). Jeg skulle vise verden! Den gangen ble jeg svært såret over den ubetenksomme kommentaren, men som voksen tenker jeg at det kanskje var det som skulle til for at jeg ikke endte opp med å dvele i en offerrolle.

Som en relevans til mitt arbeid i psykiatrien – hvor jeg møter mange av de voksne barna – og som en relevans til min egen oppvekst, har jeg nylig lest boken «A primer on Adult Children of Alcoholics» av Dr. Timmen L.Cernak. Han lister opp 16 karakteristikker som ofte kjennetegner barn av alkoholikere. Her følger noen av dem:

  1. Redsel for å miste kontrollen: Voksne barn av alkoholikere (heretter kalt VBAA) bruker enormt mye krefter på å kontrollere egne følelser og oppførsel. Til sammenligning bruker de like mye krefter på å kontrollere andre menneskers følelser og oppførsel. De blir angstfylte og tror at livet blir verre, dersom de mister kontrollen over seg selv, situasjoner eller andre.
  2. Redsel for følelser: VBAA har undertrykt følelser som sinne og tristhet. Dette gjør dem dårligere rustet til selv – fritt – å kunne gi uttrykk for glede og sinne. Mange opplever også redsel for intense følelser som glede og lykke.
  3. Overdreven ansvarsfølelse: VBAA er hypersensitive i forhold til andres behov. Selvtilliten måles ut i fra hvordan andre bedømmer dem. De har en tvangsmessig trang til å være perfekte i det de foretar seg.
  4. Skyldfølelse: Når VBAA står opp for seg selv og egne behov, føler de seg «skyldige». Som regel utslettes egne behov for å dekke andres.
  5. Nådeløst selvkritiske: VBBA har lav selvtillit uavhengig av hvor kompetente de kan være på mange områder.
  6. Vanskeligheter med intime forhold: Mange VBAA opplever det å være i nære forhold som truende i forhold til behovet for å beholde kontrollen. I tillegg vil det være vanskelig å gi uttrykk for egne behov og følelser. Dette fører til at VBAA ofte har problemer i seksuelle relasjoner, og tenderer til å gjenta mislykkede forhold.
  7. Leve livet som et offer: VBAA kan være både passive og aktive ofre. Ofte tiltrekkes de av andre ofre – både i forhold og vennskap.
  8. Tvangspreget adferd: VBAA kan jobbe tvangspreget, få et tvangspreget forhold til spising eller bli avhengige av et forhold. VBAA kan også selv få et tvangspreget forhold til alkohol og en del blir selv alkoholikere.
  9. Redsel for å bli forlatt: For å unngå smerten ved å bli forlatt, vil VBAA være villige til å gjøre alt for å holde fast ved forholdet.
  10. Tendens til å klage over fysiske smerter: VBAA er mer utsatt for stressrelaterte lidelser som migrene, muskelspenninger og eksem.
  11. Forsinket sorgbearbeidelse: Fordi alkoholiserte familier i liten eller ingen grad tolerer følelser som sinne eller tristhet, opplever barna i liten eller ingen grad å kunne sørge over egne tap. Tapsfølelser i voksenlivet mobiliserer ofte følelsene fra barndommen. Dette gjør VBAA mer disponert for depresjoner.
  12. Reagere istedenfor å agere: Som barn er ofte VBAA angstpregede og hypersensitive, noe som ofte følger dem også i voksenlivet. Dette gjør at mye av deres fokus og energi brukes på å skanne omgivelsene for mulige katastrofer. Problemløsning og stresshåndtering er noe de vurderer først etter at katastrofen er et faktum.

Punktene må leses som generelle beskrivelser og ikke som absolutte sannheter som gjelder alle voksne barn av alkoholikere.

Fortsettelse følger i De voksne barna (2)

Anbefalt litteratur: «Voksne barn av alkoholikere» av Janet Geringer Woititz

Read Full Post »

Barn og alkoholisme – Del 1 tape-over-mouth-expression-thumb2759972

I følge SIRUS er omlag 200.000 norske barn og unge berørte av foreldrenes alkoholmisbruk. Både barne- og voksenpsykiatere tilkjennegir at disse barna har en større risiko for å utvikle følelsesmessige problemer enn barn som som ikke er berørte. I tillegg vet man i dag at det er en ikke ubetydelig sammenheng mellom alkoholisme og arvelighet. Man regner med at barn av alkoholikere har fire ganger så stor sjanse for å utvikle alkoholisme  i forhold til barn som ikke lever med denne belastningen.

Barn av alkoholikere er ofte usynlige og predisponerte for en rekke alvorlige emosjonelle og sosiale problemer:

Skyld: Noen barn vokser opp med å bli fortalt at de er årsaken til forelderens alkoholproblemer. Andre barn lager seg sine egne historier om hvorfor de er årsaken til drikkingen – og strever med tanker som: Hadde jeg vært flinkere på skolen, hadde jeg bare vært snillere, mer stille, ikke tenkt så mye på meg selv og ikke vært så frekk – så hadde ikke mor drukket…

Angst: Mange barn av alkoholiserte foreldre lever med konstant bekymring over situasjonen hjemme. Han/hun er redd for at den alkoholiserte forelderen skal bli syk eller skadet. Ofte er barna i tillegg redd for krangler og vold mellom foreldrene.

Skam: Mange foreldre gir direkte eller indirekte signaler om at familien skjuler en forferdelig hemmelighet hjemme. Det skamfulle barnet inviterer derfor ikke med seg venner hjem, og er ofte redd for å spørre andre om hjelp.

Relasjoner: Barn av alkoholikere opplever ofte gjentatte skuffelser og løftebrudd – både om at drikkingen skal opphøre, men også lovnader om å stille opp og gjøre morsomme ting sammen med barnet. Disse barna er mer utsatt for utfordringer knyttet til å tørre og stole på- og innlede nære relasjoner til andre mennesker.

Forvirring: Barn av alkoholiserte foreldre vil kunne oppleve at foreldrene har hurtige og drastiske endringer i humøret – uavhengig av barnets oppførsel. Ofte mangler disse barna forutsigbarhet og daglige rutiner (som man vet er viktige for barn), da sovetider og måltider varierer konstant.

Sinne: Naturlig nok – vil mange si – kan barnet føle et sterkt sinne rettet mot den alkoholiserte forelderen. I tillegg er det ikke uvanlig at barnet opplever seg sviktet av den som ikke drikker, på grunn av manglende støtte og beskyttelse.

Depresjon: Mange barn føler seg hjelpeløse og ensomme i forhold til å få endret på situasjoen – og mange tror de er den eneste som opplever og lever slik de gjør.

Selv om barnet forsøker å holde alkoholismen hemmelig, er det ikke uvanlig at lærere, slektninger, andre voksenpersoner eller venner, kan sense at noe er galt eller annerledes med barnet. Følgende signaler kan være tegn på at barnet lever med alkoholrelaterte belastninger:

  • Problemer på skolen – oppmerksomhetsvikt og skulking
  • Få eller ingen venner – trekker seg unna klassekamerater
  • Kriminell adferd som stjeling og vold
  • Hyppig uttalte fysiske plager som hodepine eller magesmerter uten åpenbar somatisk årsak
  • Bruk av alkohol, piller eller narkotika
  • Aggresjon rettet mot andre barn

Det er viktig å understreke at overnevnte punkter kan være symptomer på andre problemer, og at dette er en forenklet oversikt over mulige symptomer.

Enkelte barn trer inn i rollen som den ansvarsfulle forelderen blant venner og familie. De håndterer alkoholismen ved å bli kontrollerende, suksessfulle «overachievers» gjennom skolegangen, men opplever seg allikevel som emosjonelt isolert fra andre barn og lærere. Disse barna er predisponerte for spiseforstyrrelser og tvangsrelaterte lidelser. Ofte blir ikke deres emosjonelle belastninger synliggjort før de er voksne.

Det er av vesentlig betydning at det rettes fokus på å hjelpe barnet til å forstå at de ikke er skyld i foreldrenes drikkeproblemer. Behandlingstilbud til barn og familier, kan innholde gruppetilbud sammen med andre barn – noe som reduserer isolasjonen det ofte medfører å være barn av en alkoholiker.

Behandlingsapparatet vil ofte anbefale å jobbe med (behandle) hele familien. Dette er av spesielt stor betydning når den alkoholiserte forelderen har sluttet å drikke – og familien skal sette i gang arbeidet med å gjenopprette tillit og bygge opp igjen skadede og/eller brutte relasjoner.

Uavhengig av om foreldrene er under behandling for sin alkoholisme, kan både barna og de voksne nyttiggjøre seg opplæringsprogram og gruppetilbud spesielt rettet mot barn av alkoholikere. Flere norske behandlingssteder tilbyr i dag gruppe- og familiebehandling. I tillegg finnes det informasjon på de fleste helsestasjoner, poliklinikker og fastlegekontor om barnegrupper og andre tilbud i regi av kommunen.


Anbefalt litteratur:

«Flodhesten i dagligstuen» av Tommy Hellsten

«Når mamma eller pappa ruser seg» – hefte utgitt av Helse- og omsorgsdepartementet

«Rusavhengig og forelder» – Johan Roald Pettersen

Read Full Post »