Det er ingen lett oppgave å komme seg ut av et misbruk, ikke minst fordi en ofte har forsaket rusfrie venner til fordel for dem som ruser seg og kan ende opp på bar bakke når en skal ut av et rusmiljø. Jeg har selv opplevd at jeg som eksmisbruker ble oppfattet av ”gjengen” som en sviker fordi jeg vendte dem ryggen da jeg ble far og tok et oppgjør med min (relativt korte) fartstid som misbruker. 
Nå skal det sies at jeg ikke var den som brukte de hardeste stoffene, jeg brukte hasj daglig og tidvis marihuana og LSD, og tok av og til piller sammen med alkohol. Folk jeg kjente brukte hardere stoffer enn meg og det var et konstant mas fra enkelte av dem om å prøve for eksempel amfetamin. Et par av dem jeg kjente ble heroinister.
En kamerat av meg druknet en sommer, han hadde forsøkt å svømme til et rave på en festival da han var så ruset på ecstasy og fleinsopp at han ble nektet adgang. Jeg møtte meg selv i døren da folk, på gravølet hans, påsto at han måtte ha hatt en ”fet trip” da han døde. Det trodde jeg ikke noe på. Mest sannsynligvis var det de verste minuttene av hans liv, hjelpeløs med ansiktet ned i vannet.
Jeg besluttet meg for å kutte kontakten fullstendig med flere av dem jeg hadde hengt med de siste årene etter dette. Jeg vendte dem rett og slett ryggen, for å redde meg selv og mitt barn.
Det tok meg lang tid å forstå fullt ut at mitt valg var riktig, for selv om jeg aldri så mye ønsket å hjelpe dem ut av rusmisbruket, visste jeg at jeg som venn og dermed pårørende ikke kunne gi dem den kyndige hjelpen de trengte. Til det var jeg for følelsemessig involvert, for nært knyttet til dem og for sårbar, med tanke på barnet jeg skulle være en god far for. Deres veier og mine måtte for all tid skilles. Jeg har truffet et par av dem mange år senere da jeg selv en kort tid jobbet med rusmisbrukere, de kjente meg ikke igjen og jeg tilkjennega ikke hvem jeg var heller. Det ville vært uprofesjonelt og ville også satt meg i en lojalitetskonflikt.
Hva er så poenget mitt med å fortelle dette her i Erfaringsbloggen?
Jeg vil vise at man som tidligere rusmisbruker også opplever en forventning fra venner som ruser seg, en forventning man må fri seg fra. Det er ikke slik at man som pårørende skal ta ansvaret for en misbrukers ve og vel, man er som legperson ikke utstyrt til å ta det helvetet det faktisk er. Forventingen om at ens nærmeste skal hjelpe en ut av rusen er feilslått fordi en som rusmisbruker er mer opptatt av rusen enn av folk rundt seg. Da er familie og venner de siste som skal forsøke å hjelpe. De vil bare oppleve trusler, sinne, frustrasjon og hat fra en misbruker, fordi en misbruker tidvis _er_ rusen sin. Her er det et offentlig støtteapparat som må til, med profesjonelle, fagutdannete folk.
Jeg har selv stukket fra folk i vennegjengen for å ha mest mulig av rusen for meg selv og ikke dele med dem, stjålet fra folk som stolte på meg, løyet for mine nærmeste, alt fordi jeg ville ruse meg. Jeg ville ikke stolt på meg selv da jeg var rusa, ville du?
Erfaringsbloggen 