“Vi kom ikke på noe bedre”, sa Aslaug Haga til Aftenposten 16.juni, etter at Stoltenberg-utvalget hadde lagt frem sin innstilling til helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen, om et forsøksprosjekt med heroinbehandling av tunge rusmisbrukere.
Den norske befolkningen ønsker ikke gatene fulle av heroinmisbrukere med knekk i knærne og møkkete klær. Personlig ønsker jeg dem ikke stuet bort med en flaske Metadon i en campinghytte på vestlandet heller. Tvert i mot ønsker jeg langvarig og helhetlig hjelp til rett tid – omsorg, tålmodighet og struktur med en ikkemoraliserende tilnærming.
For – er det én ting jeg – og flere med meg vet – så er det at utfordringene knyttet til misbruk ikke forsvinner ut av livet bare man ønsker det nok, eller fordi man gir misbrukeren Metadon. Ei heller er det automatikk i at misbrukeren får den mye omtalte verdigheten tilbake. At noen tror at gratis heroin vil endre på det, forblir en gåte for meg.
En gåte virker det derimot ikke å være for Thorvald Stoltenberg, som har ledet et utvalg blottet for brukerrepresentanter. I VG 16.juni, referer han til at hele syv europeiske land bruker heroinbehandling, og at det må være en grunn til at de ikke har lagt ned eller sluttet med det. «En del av landene har jo hatt det i en del år», utdyper Stoltenberg. Uten tanke for at det helt sikkert også finnes grunner til at de resterende 43 ikke bruker slik behandling.
Politisk press på pårørende
I Stoltenberg-utvalgets innstilling kan man lese: “De pårørende må trekkes inn i behandlingen i større grad. Foreldre og andre nærmeste må delta i større grad, og også få mer hjelp til å hjelpe”.
Dessverre er det fortsatt forbundet med stor skam å ha en rusavhengig sønn, bror eller ektefelle. Dette fører til at pårørende sjelden kommer til ordet i viktige samfunnsdebatter om temaet. Til tross for at jeg underveis i utvalgets arbeid har hatt kontakt med ett av dens medlemmer, og således vet at pårørendes stemme har vært brakt inn, er det umulig å komme bort i fra det faktum at pårørende til de tyngste misbrukerne nok en gang ikke har blitt hørt.
Sannheten er at det å være pårørende til en rusavhengig for mange er som å leve i en mangeårig unntakstilstand, hvor alt handler om å hjelpe til og å være tilgjengelig hele døgnet. En tilstand hvor svært lite er “normalt”, og hvor det for mange pårørende til slutt handler om å bruke de siste kreftene på å finne fristeder hvor en kan få balansert seg mot den virkelige verden. Etter å ha gått en lang vei og utkjempet sitt livs kamp, kommer mange til et punkt hvor grensen nåes. Foreldre bryter med sine barn og brødre med sine søstre – for selv å overleve. Alt mens Stoltenberg-utvalgets medlemmer smykker seg med at pårørende ikke er glemt denne gangen. For – i generøsitetens navn – de skal også få hjelp. Så de kan hjelpe til mer.
Heroinrusen vil – selv om den er gratis – være med på å opprettholde rusadferd som sløvhet, likegyldighet, manglende evne til å utsette egne behov eller å forstå andres. Heroinbehandling må ansees som en politisk falitterklæring og sniklegalisering av noe som har ødelagt mange liv og familier. Det er ikke til å unngå at mange pårørende vil oppleve et umenneskelig politisk trykk på de grensene som er satt, og at betydningen av dem underkjennes. For – hvordan skal pårørende kunne si at de ikke under noen omstendigheter vil ha narkotika i sitt hus, når det samtidig deles ut gratis av helsepersonell?
Rett hjelp til rett tid
Rett hjelp til rett tid for alle som trenger det, står fortsatt uprøvd. Det igjen handler om vilje, omsorg og utholdenhet – som riktig nok ikke bare utløser en rekke forpliktelser, det koster også penger.
Forslaget om behandling med gratis heroin kan ikke sees på som annet enn et pinlig, men billig forsøk på å dekke over svikten i behandlingstilbudet, samt å kjøpe samfunnet fri fra dårlig samvittighet.
Til Hagas “forsvar” – de kom jo ikke på noe bedre.
– Rett hjelp til rett tid for alle som trenger det, står fortsatt uprøvd. Det igjen handler om vilje, omsorg og utholdenhet –
Hva er rett hjelp og hva er rett tid? Jeg er ingen pårørende, men registerer at =Oslo og en del andre som vet hva de snakker om mener at å dele ut herion er et skritt i riktig retting. At da trenger ikke de tyngste brukerne å slite med sin daglige dose, men i steden for kan bruke tiden og energien til å få et bedre liv.
Det jeg har lest om dette fra andre land, har dette ført til mennesker som lever tilnærmet vanlige liv, ved siden av at de er avhengi av heroin. (Det var blandt annet en stor repotasje fra Sveits i =Oslo en stund tilbake)
[…] This post was mentioned on Twitter by Curly, Lokalmagasinet.no. Lokalmagasinet.no said: RT @vrangest: har blogget om Stoltenberg-utvalgets innstilling til gratis heroin: http://bit.ly/9CKNwz […]
[…] Kristin Oudmayer i Erfaringsbloggen skriver “Noe bedre” […]
Bra innlegg. Er enig med deg. Men det virker som om de færreste tenker den veien nå. Synd den pårørende i utvalget ikke ble hørt.
Har ikke lest rapporten, men det forundrer seg at ingen tenker på årsaker til misbruket og hva man kan gjøre for å forhindre at flere kommer med på det kjøret. Økte ressurser til psykisk helsevern, skole, nærmiljø og fritidstilbud er noe. Selv om det ikke løser «alt», så tror jeg det er viktig å tenke i de baner.
Hvis det blir gratis og deles ut, – blir det ikke terskelen ørlite grann lavere for å begynne da også? Og litt høyere for å finne motivasjon og støtte til å få stopp på misbruket..?
Ikke vet jeg, og er egentlig glad for det. Tross alt. (så får man heller være pårørende i andre baner, og sjeleglad for at den personen var sterk nok, samt fikk hjelp, til å ikke havne utpå)
[…] Oudmayer i Erfaringsbloggen skriver “Noe bedre” Tom Arild Haugen i IdagImorgen skriver “Aktiv dødshjelp og kvakksalveri” Geir Olav Liste: […]
Fantastisk innlegg! Det er kun en som har levd tett på en tung misbruker som forstår at gratis heroin er et skritt i feil retning – alle andre som måtte mene noe annet vet ikke hva de snakker om eller har andre intensjoner. Det har ingenting å gjøre med å gi de verdigheten tilbake. Man må ta tak i grunnene til at de ruser seg i utgangspunktet og gi de et ordentlig langsiktig behandlingstilbud som ikke har en demotiverende 108 uker ventetid som feks Tyrilistiftelsen. Tilbudene er ikke bra nok, de tilbudene som er med korte ventelister, er det en grunn for at har det som feks. TS.
Jeg elsker en heroinst, en du aldri kunne tenke deg hadde rørt rus i det hele tatt. Jeg har aldri rørt det selv. Sammen har vi gått en lang og humpete vei i 2 år og begge lært masse. Jeg vet hva det vil si å stille opp, leve i unntakstilstand og vært nødt for å sette mitt eget liv på vent for å redde et annet. Veien er tung og for hver dør som åpnes føles det som om den neste lukkes. Du skal være temmelig sterk for å holde ut, både som misbruker og pårørende. Den forferdelige følelsen av at når du går å legger deg om kvelden er det smertefult klart for deg at dagen imorgen ikke er et hakk bedre. Ingenting varer evig sies det, ikke en gang dårlige tider – det er det viktig å huske!
Takk for en super blogg som var akkurat det jeg trengte når livet var på sitt mørkeste. Det er godt å vite at man ikke er alene.
Jeg mener vi først må bedre kvaliteten på de eksisterende tilbudene. Når de er bra nok, kan vi se nærmere på om vi også trenger å tilby substitusjonsbehandling med heroin.