Jeg har i dag hatt en lang og konstruktiv prat med forskningssjef Inger Lise Skog Hansen, som er medlem av det omtalte Rusutvalget, nedsatt av Bjarne Håkon Hanssen. Hun forteller at utvalget har kommet godt i gang med innledende møter og at de begynner å nærme seg en enighet om hva slags tilnærming og fremgangsmåte utvalget skal ha, med utgangspunkt i dets brede mandat (jeg skal oppsumere utvalgets mandat i et senere innlegg).
Da jeg påpekte at det hadde vært stille rundt utvalgets arbeid så langt, kunne hun fortelle at det er vanlig kotyme at slike utvalg jobber i det stille. Det stilles svært strenge krav til konfidensialitet og utvalget uttaler seg utelukkende samlet om saker de jobber med.
Jeg har de siste ukene mottatt mange henvendelser både på epost og på Facebook. Gjennomgående er pårørende opptatt av ettervernet og barneperspektivet i behandlingen av rusmisbrukere. Mange er også svært opptatt av- og bekymret for hvordan pårørende og brukere, sikres å bli hørt under utvalgets arbeid med tanke på dets sammensetning. Skog Hansen forteller at de kommer til å bruke høringer aktivt under arbeidet, og at det jobbes med å legge strategier for dette arbeidet. Jeg påpekte at vi er mange som velger ikke å være organiserte i ulike pårørendeorganisjoner, men at også vi må sikres å bli hørt. Jeg opplevde at Skog Hansen tok denne problemstillingen alvorlig og lovet å bringe den inn for utvalget.
Skog Hansen har ved flere anledninger vært inne og kikket på Erfaringsbloggen og skal nå også gjøre den kjent for utvalget. Det betyr at gjennom å legge ut tekster i Erfaringsbloggen, så vil vi både direkte og indirekte, kunne påvirke utvalgets arbeid.
Jeg håper derfor at flere nå vil sende inn historier, betrakninger og spørsmål i innleggsform. Ønsker du å være anonym på bloggen, så er det ok.
Inger Lise Skog Hansen og undertegnede er fortsatt enige om å holde kontakten fremover.
Erfaringsbloggen 
Flott, de var hyggelig å lese at et av medlemmene vil følge med i erfaringsbloggen.
Vil med dette gjerne melde ifra om; Klaas Wilting (tildligere politimester i Amsterdam, og medarkitekt av den «liberale holdningspolitikken») fra nederland som ressursperson. ifm. den norske ideen om å «finne opp kruttet en gang til,» unnskyld den skarpe tonen!
-Og, vil gjærne, med all respekt, spørre utvalget om å tenke igjennom følgende «skarpe» utrykk. ; Hva i huleste tror man en skal finne ut, som ikke andre allerede Har funnet ut,! Og, er det «bare et politisk utvalg?, Dette vil bli et spørsmål, dersom utfallet vil bli en passiv holdning til problematikken.
-Og, vil også gjerne gi en hint om tanken; Fremtiden vil ikke dømme Norges handlinger, og «manglende sådan,» på en nådig måte. Har vi/ og vil vi ha råd til å «ofre» alle lidende og syke mennesker, med et rusproblem, på det offentlige alteret?
-Og, til slutt så må en ikke glemme å se bort/ igjennom at tildligere rusmisbrukere, som har klart seg ut av sin avhengighet på andre måter, har lett for å være «tøffere» mor de som er ved starten av slutten!! (På samme vis som de mest fanatiske røykemotstandere, gjerne er dem som har vært storrøykere før!)
-Og,:) så vil jeg hilse til Thorvald Stoltenberg, og si, jeg har full tillitt til ham som leder av utvalget, og jeg er glad for at det er hans sønn som er Statsminister. Tror det faktisk er flott med denne «følsomme» saken. Det er heller ikke sikkert at det vil være riktig av Norge å kopiere andre nasjoners handlingsmåter «selvfølgelig,» men har et håp om at andere erfaringer og resultater, kan spille en rolle i vår måte å handtere dette alvorlige spørsmålet på.
-Og, kan jeg bidra med Noe, så er jeg her! mvh
På 70`-`80 tallet ble det ofte fokusert på det store omfanget i Amsterdam, av synlig narkotikabruk i det offentlige rom. Mener det er viktig å se dette i et større perspektiv, og ikke sammenblande det faktum, og den «liberale» politikken, som var spesiell for byen Amsterdam.
Det kan nok dokumenteres fra mange forkjellige hold, at byen Amst. avlastet flere av de andre nordiske hovedstadene i Europa. Også Narkomane fra andre storbyer i Nederland, «rømte» til hovedstaden, for å «lette» sin hverdag mm.
Nederlands alvorlige narkoproblem i disse årene, må/ kan derfor til en grad, tilskrives andere lands manglende/ feilslåtte politikk på dette område.
Nederland gjorde den store feilen allerede før 1940-50, da man så på opiatavhengihet blant invandrere fra østen/ China, som et kulturellt problem, som ikke gjald etniske Hollendere. Mange ville nok snudd seg en gang til i graven, om det forholdet kunne vært rettet opp! Chinesere dominerte derfor Heroinmarkedet i Ned. helt frem til 80`tallet. mvh.