Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Familie og rus’ Category

Jeg har via Twitter kommet i kontakt med Marius Helland Sørensen-Sjømellingen, som er leder av organisasjonen BAR (Barn Av Rusavhengige). Et fantastisk organisasjon jeg skulle ønske fantes da jeg var yngre – men enda viktigere – en organisasjon som trenger ditt og mitt bidrag.  Derfor har jeg sagt ja til å publisere denne mailen, på forespørsel fra Marius. Husk – du kan være Den ene som utgjør en stor forskjell i en annens liv.

Hei, du som er ung voksen og ønsker å bidra som frivillig inn i et nyskapende nettprosjekt for barn og ungdom.
Har du erfaring som barn av rusmisbrukende og/eller psykisk syke foreldre/foresatte som du ønsker å dele med andre som er i samme situasjon? Eller kanskje du synes temaer rundt barn, oppvekst, rus, psykiatri og hverdagsproblemer er spennende? Da er du den vi leter etter!
Barn av rusmisbrukere-BAR er en nyopprettet bruker- og interesseorganisasjon som jobber for å fremme barn av rusmisbrukeres posisjon og stemme i samfunnet. Et av våre tiltak som skal starte opp våren 2010 er et nettbasert samtaletiltak vi har valgt å kalle for “BAR-snakk.”
BAR-snakk
“BAR-snakk” skal være en anonym nettchatt. Tanken og gjennomføringen rundt tiltaket baserer seg på erfaringer som Helseutvalget for homofile har gjort gjennom sin ”Youchat.” Tiltaket skal være et lavterskeltiltak der det kreves lite for å komme i kontakt, og det kreves lite for å få råd, tips eller bare noen som lytter.
Chatten er ment for barn, ungdom og voksne barn av rusmisbrukere hvor man kan snakke med andre som har opplevd det samme eller som har kunnskap på “faget.” Det skal være et ”lufterør” hvis man trenger det, men også en likemanns-rådgivningstjeneste. Målet er at BAR-snakk skal basere seg på frivillig innsats, tirsdag og torsdag 16.00 – 19.00 (Tidspunktene er foreløpige) “Chattesentralen” vil være på BARs kontor i Torggt.1, og frivillige vil få middag før “vakten” starter.
Hvem er du, vi trenger som frivillig?
Du er en ung voksen som kjenner deg i en eller flere av følgende punkter2:
• Som kanskje har egenerfaring som barn av rusmisbrukere og/eller psykisk syke foreldre/foresatte
• Har relevant utdannelse/i utdannelsesom har eller er under relevant utdanning og vil bruke din kunnskap i kontakt med barn og unge samtidig som du lærer mye
• Du har interesse for problematikken rundt barn som pårørende i forhold til rus, psykisk sykdom o.l.
• Du kan være en fordomsfri samtalepartner, med en innstiling om at alle skal møtes med lik respekt og behandling
• Du synes det å sette av en dag eller to i løpet av noen måneder til frivillig arbeid, bare er en glede
• Du setter pris på samarbeid og ønsker å være med å videreutvikle chatten
• Du kan sette av tid til skolering – ca 2 helger og noen ettermiddager i året
• Du er en åpen og ærlig person og som gjerne deler av eventuelle egne erfaringer i forhold til psykiatri, rus og evt annen relevant kunnskap
• Du har ingenting på rullebladet som involverer kriminelle handlinger ovenfor barn og unges – men trenger ikke nødvendigvis ha levd et feilfritt liv selv
I løpet av året håper vi å kunne tilby de frivillige som stiller opp alt fra konsertbilletter, inngang/plass på arrangement i inn og utland, plass på kurs/konferanser, møter med politiker og lignende. I tillegg kan du selvfølgelig bruke oss som referanse videre i livet.
Har lyst til å være frivillig på BAR-snakk, eller kanskje du har noen spørsmål før du bestemmer deg helt? Da skal du vite at du kan ta kontakt med oss, (helt anonymt om du vil) for en videre prat. I BAR praktiserer vi taushetsplikt ovenfor alle vi er i kontakt med, så ingen spørsmål er for store eller små.
Ta kontakt på:
Telefon: 23 21 45 93, epost: post@barweb.no, eller besøk oss i Torggt.1, 0553 Oslo.
P.S Kjenner du noen som burde få denne informasjonen? Send informasjonen videre til alle du kjenner!

Read Full Post »

Erfaringsbloggen har mottatt en mail fra en kvinne som ønsker å skrive noe som kan forklare hvordan det er å leve med en mor som er medavhengig/muliggjører for sin far som er alkoholiker. Hun har sendt dette:
 
 Dette er hentet fra boken «Mot til å forandre» ( AL-Anon)
 
MEDAVHENGIG
 
…Den som hadde overvåket forholdet mellom meg og alkoholikeren, hadde sansynligvis trodd at det var jeg som var gal! Det er jeg som leter fra bar til bar, lager oppstyr på offentlige steder og blir hysterisk over små detaljer. Det er jeg som kommer med unnskyldninger og som avskyr alt jeg gjør!!
Det er ikke riktig klokt!!

Jeg tenker ikke over hva jeg gjør for alkoholikeren. Jeg innser ikke at jeg hindrer ham fra å ta konsekvensene for sine egne handlinger når jeg betaler regningene hans som er forallt, eller kommer med unnskyldninger for ham. Egentlig er jeg et hinder for hans forandring- men ser det ikke..!
 
Ingenting er enkelt lenger! Jobben er stressende! Omgivelsene krevende! Jeg har alltid liten tid- og hele min oppmerksomhet er fokusert på alkoholikeren, men jeg forstår ikke at jeg er under press! Jeg er utmattet- men ser det ikke.

Jeg benekter – men ser det ikke.
 
Jeg er medavhengig – men ser det ikke……..
 
Hilsen en sliten datter

Read Full Post »

Ångesten är vår följesvänn…

Låt oss begrava den tillsammans med sjukdommen…

Min Dotter- Narkomanen del 2

Jag vaknar med ett ryck, undrar vad som väckte mig.

Sätter mig förvirrad upp och så hör jag det igenn…

telefonen…

Dess envisa ilskna signal sliter mig ur min dvala

jag kastar mig ur sängen

känner hur hjärtat bulltar hårt

andas stötvis, händerna klamma av svett.

Sliter til mig telefonen och viskar…

-Hallå?

Inget svar…

hör bara en hjärtskärandes gråt

Jag nästan skriker

-HALLÅ

Knärna känns degiga och svaga

och jag sjunker ned på en stol, sneglar mot klockan, halv 4

Ångesten griper tag i mig, kramar mitt hjärta

vågar inte andas, viskar försiktigt

Hallå är du där?

Är det du gumman?

Snälla svara…

Vad händer, var är du, allt bra?

Allt kommer i en enda lång sättning

före jag tvingar gråten ned i magen…

– Mamma hjälp

En viskandes svag röst når mig

når mitt innre och skickar våg på våg av panik artad ångest

slungar mig, svag og hjälplös ned i en stol

– Mamma han dör, å gud han dör, han andas inte, snälla andas… andas..

Gråten river å sliter i mitt barn, i mig, i oss…

Frågar mellan hennes djupa hulk,

har du ringt ambulansen?

Kan du känna om hjärtat slår?

Är luftvägarna öppna?

Du måste hjälpa han att andas…

Jag hör sirenen i bakgrunden

jag hör hennes gråt,

jag hör hur hon sliter

drar han i rätt ställning

hur hon andas och båser, gråter och blåser

andas älskling, andas…

snälla kom tillbaka… andas…

gråter å blåser

gråter å blåser…

– Hej vad har hänt här?

en vänlig röst i allt kaos

-jag tar över nu…

-Mamma låt han inte dö, snälla, låt han få leva…

Jag älskar han ju…

Jag viskar försiktigt

gumman vad?

Vi är i en Park mamma

I en park i Oslo

suget vann

vi klarade inte stå emot…

Han dör ifrån mig…

En överdos…

HERRE GUD MAMMA…

Du skriker, gråter, och jag kan inte hjälpa

Mitt hjärta blöder, min själ skriker

ångesten kramar mig hårt och får mig att gråta

Du är 60 mil från mig

ensam med din största skräck

Så hör vi…

Han andas nu…

Vi tar han med oss

Han fick en hög dos motgift

och kommer att vakna sjuk.

Vi tar han med oss, vill du följa med?

Mamma, jag måste lägga på nu, jag fölger med

förlåt att jag väckte dig, förlåt för att vi skrämde dig

Förlåt för att livet har blitt så här.

Jag älskar dig…

Sitter i natten med telefonen mot mitt öra

allt jag hör är den överbedövandes tystnaden efter du lagt på

tårarna fyller mina rödkantade ögon

kroppen skakar

svetten klistrar håret till pannan

Hjärtat slår hårt i bröstet

dunk

dunk

dunk

Sitter i natten å låter tankarna vandra,

hur länge ska jag orka?

Hur länge ska vi kämpa?

Hur länge ska vi vänta på hjälpen dom lovade oss?

Sitter ensam och ser morgonen gryr

solens strålar når inte in till mitt innre

hjärtat känns tungt och ihåligt

Ser frost blommer på mitt fönster

blommar för att dö och svinna henn…

Pip, pip…

Mobilens svaga ljud når mig.

-Hei min älskade mamma, tack för all hjälp i natt…

Det går bra med oss…

I dag fick vi beskjed att packa, vi åker på behandling.

Ville bara att du skulle veta…

Vi älskar dig så…

Vi ser dig på den andra sidan, när kampen är vunnen…

Tack och kram från oss båda

Ditt älskade Barn…

Jag andas

Andas

Andas och gråter

Axlarna skakar i krampaktig gråt

Jag känner lättnad

Men vet att den nya kampen börjar nu…

Kampen för ett liv

Kampen för er två…

Tack min dotter, tack för du valde livet

Tack mitt barn, för att jag får följa med

Tack mitt barn för att allt kan bli bra

Tack mitt barn

-Tack Mamma…

Read Full Post »

På en gata utanför glasmagasinet i Oslo

sjunker en sliten kropp ihop.

Han skakar, svetten silar

ansiktet är blankt

och ögonen bottenlösa av tomhet.

Hans byxor är våta framme i skrittet av urin

tårarna rinner

å han viskar

-MAMMA

Han kryper,

provar att resa sig upp,

mens medmänniskorna skyndar förbi,

några slänger ett blick över axelen,

rynkar på näsan och tar ett steg till sidan.

En ensam kvinna står vid hans sida

fumlar med sin mobil

desperasjonen i blicket får henne att se död ut.

Hon gråter tyst för sig själv mens hon väntar.

Mannen ligger stilla,

hans spruckna läppar provar att forma ett ord

kvinnan böjer sig ned, stryker han över kindet,

viskar små ord om kärlek

trygghet

och et adjö…

Hans sista skrik hörs över gatans larm

-MAMMA…

Så blir han liggande stilla

Ambulansen kommer, men försent

hans liv går inte att rädda

Bara ennu en missbrukares död

 

Kvar på gatan utanför glasmagasinet

står en ensam kvinna å gråter tyst för sig selv…

 

Jag gråter med dig…

 

Zinna

Read Full Post »

Skrevet av Kine:

Jeg, som mange andre har fått føle, nært på kroppen hvordan det er å «miste» noen man er utrolig glad i, til stoffmisbruk. Jeg skriver «miste» for på det nivået det er i dag, føler jeg at jeg har mistet en person som jeg stod veldig nære, kunne dele alt med, skulle ofre alt for, og hjelpe på rett vei.
Og være pårørende til en misbruker er en lang vei, hvor man lærer..

Jeg har opptrådt som storesøster, jeg har sett lys i tunnelen, jeg har blåøyd gått inn i hver en slags hjelpe-aksjon med håp om at det blir bedre. Og at min hjelp har gjort en forskjell. Og at min tilstedeværelse har gjort dagen lysere. Helt til man kommer dithen hvor man ser at hjelpen med godt hjerte blir sett på som en selvfølge, en finger blir en arm som aldri går tom, og hvor man helt i slutten av gaten ser at man faktisk må amputere armen for misbrukeren sitt beste, og for å ikke minst, unngå å utslette seg selv.

Mange opplever trussler, hat, sterkt temperament rettet mot deg og dine. En misbruker klarer etterhvert å se så mørkt og være så marinert av sin egen selvopptatthet, at de tilslutt ikke klarer å se hva man egentlig har gjort for de, ønsker for de, og føler for de. De kan kappe av deg armen og all kontakt i lang tid fordi man sa feil ting på feil sted, eller ytret en mening som ikke er lik deres. Det er sårt, vanskelig og man føler seg utrolig sliten og frustrert når man har prøvd alt, og ikke får mennesket «tilbake».

Min måte å takle dette på har endt med:
– Å akseptere at denne personen per i dag ikke er den jeg husker han som.
– Å ikke være en uttømmelig kilde til hjelp som: forståelse, pengemaskin og ikke minst en slags «mamma» fordi jeg synes synd i situasjonen han er i.

Min måte er å «fraskrive» meg det utrolige ansvaret jeg har følt som eldst. Jeg har nå latt meg selv bli utilgjengelig for mere negativitet og drittslenging. Jeg er fortsatt menneske, familien min er viktig og jeg trenger ikke la de bli ‘innsauset’ i mennesker som utelukkende er negative. Det har vært kjempetøft å faktisk få meg selv til å forstå at jeg ikke klarer å tilby det denne personen ønsker jeg kunne gi. Jeg kan på ingen måte sette meg inn i dette menneskets lidelser, tanker, følelser; ingenting! Og det kan han heller ikke kreve av meg at jeg skal forstå.

Jeg føler at jeg nå har måttet tvinge meg selv vekk fra dette mennesket. For mitt og hans beste, for den andre måten har gjort vondt værre samtidig som han har blitt dårligere. Jeg ønsker ingenting mere enn hjelp for han. Men den hjelpen er ikke min bør å bære. Og det trenger jeg virkelig å innse. Det er trist at sannheten er slik at man må kutte kontakten med de. Men akkurat nå føles det pussig nok best.

Jeg håper han med tiden kommer tilbake. For jeg elsker han fortsatt, min bror: en rusmisbruker.

Read Full Post »

Har du noen gang tenkt på hvordan man svært ofte tar hensyn til hvordan omgivelsene vil ta i mot et budskap – hvordan man tilpasser historier og utelater detaljer? Og hvordan man derfor – om det er et ubehagelig budskap, ofte lar være å formidle det av hensyn til den andres følelser, selv om man egentlig har behov for å dele det?

I dag er det nærliggende å tenke seg at den andres følelser handler om juleglede. Det er tross alt natt til 1.juledag når dette skrives. Derfor er jeg også ambivalent til om jeg skal poste dette lille notatet om min julekveld. Om jeg virkelig skal formidle at jeg har hatt mitt livs verste julaften – på en dag hvor alle skal vise kjærlighet, glede og oppleve samhold?

For de fleste av oss er julen forbundet nettopp med disse følelsene. Ja, tenk – til og med for meg! Og kan hende er det også derfor det gjør ekstra vondt, når ikke julekvelden ble slik jeg ønsket og er vant til – men omtrent som forutsett, bare enda litt verre.

Før jeg skriver videre, vil jeg formidle én viktig ting: Dette er ikke skrevet i selvmedlidenhet og heller ikke skrevet med et ønske om å bli synes synd på. Jeg kan strengt tatt ikke tenke meg noe verre og mindre nyttig akkurat nå. Derimot vil jeg at du som leser dette, bare tåler at min julaften ikke har vært århundrets høydare – helt uten å komme med bedrevitende løsninger, og helt uten å synes veeeldig synd på meg. Jeg vil helt enkelt bare at du tåler at jeg er tankefull og trist.

Jeg vet at mange har fått med seg at jeg har hatt en noe vekslende oppladning til denne julefeiringen. Mange vet også at jeg for noen uker siden tok en viktig avgjørelse i forhold til hvordan denne julen skulle feires – og med hvem. En del færre har nok fått med seg at jeg måtte gjøre om denne avgjørelsen nærmest i siste liten – og hvorfor.

Men, altså; min julaften handlet om kompliserte familieforhold. Om min bror – som sovnet – både under middagen, etter middagen, under pakkeutdelingen og under kaffen. Som sølte ut glasset sitt minst to ganger og som veltet et telys uten å ense det. En bror som tidvis snakket usammenhengende, men samtidig – i våkne øyeblikk, som en «stor kar» med urealistiske lovnader om blant annet merkeklær til barna.  En stor mann som gråt av savn etter sitt eget barn, og som lukket øynene og forsvant inn i en egen indre verden når gleden og de oppstemte diskusjonene ble for høylydte rundt ham.  En mann som ikke eier skrupler og som ikke husker eller vedkjenner seg de siste måneders (manipulative og truende) turbulens, som var årsaken til at han for noen dager siden ikke var velkommen til feiring. Den handlet om en onkel til to prinsesser som ikke fant ham igjen – selv om de kjente igjen skallet hans – og som på sitt barnlige vis forsøkte å gjøre ham glad og forvisse seg om at han hadde en fin julaften som fikk være her sammen med oss som er glad i ham. Min julekveld handlet om min mor som er utslitt og syk av bekymring, mine idealistiske og kloke stebrødre, om sorg, uro og vantro over hva vi har vært vitne til i kveld. Det siste vel vitende om at det var siste gang – hvertfall for mitt vedkommende.

Dessuten handlet min julekveld om å måtte snakke med mine gråtende barn på sengekanten, og forklare at: Ja, det er vondt å se ham slik. Jeg forstår at dere ble både triste og redde. Det ble jeg også. Det er ikke barns ansvar å sørge for at voksne har det bra og tar kloke valg. Han hadde nok tatt for mye medisiner – men nei,  jeg tror ikke han hadde tatt narkotika. Ja, man kan huske litt dårlig av enkelte medisiner. Ja, jeg håper lykkekatten du gav ham i julegave, og som har brakt deg lykke; også bringer lykke for onkel. Nei, vi kan ikke slette minnene vi har etter å ha sett ham slik, men vi kan finne gode måter å leve med dem på – selv om det er vondt nå. Vi må huske på at det at vi lot ham få komme hit i dag, var å gjøre noe veldig fint både for ham, men også for flere andre. Jeg er stolt av dere, og vi skal være stolte av å ha ønsket ham velkommen. Ja, han hadde veldig triste øyne i dag. Det er lov å glede seg over alt man har fått og opplevd ellers i dag, selv om han har det vondt. Det er lov å gråte og være sint for at det ble slik akkurat på julaften. Det er ikke hemmelig for andre at vår julaften ble slik. Ikke si mer til andre enn dere orker – men jeg tror det er lurt at pappa får vite litt.

Og nei, dere skal aldrialdrialdri ALDRI måtte oppleve dette én eneste gang til, jentene mine…

Heldigvis bestod kvelden også av deilig mat, fine samtaler, barneglede og overraskende pakker. Allikevel, vår julekveld handlet mest av alt om at det ikke fantes noe annet alternativ akkurat denne kvelden.

 

Innlegget er postet i A Curly life  25/12-08



Read Full Post »

Lukke døren?

«Å lukke døren» er et begrep jeg som utenforstående iblant har hørt om fra pårørende til rusmisbrukere. Med det oppfatter jeg at man stenger den det gjelder ute fra familien, fra vennekrets, fra hva det måtte være han vil inn til. Man lukker døren etter å ha prøvd å nå fram med hjelp, støtte, forståelse og behandling så lenge at man ikke kommer lenger, at man ikke har mer å gi i møtet med det destruktive.

Det handler rett og slett om å beskytte seg selv, for ikke selv å bli dratt med i dragsuget.

Jeg har selv barn, og kjenner styrken i båndene til dem. Det finnes ikke noe sterkere. Jeg er selv barn, jeg har søsken, og kjenner også styrken i båndene til mine egne foreldre og lillesøster. Tanken på at de skulle kunne virkelig stenge døren for meg synes helt uvirkelig, nærmest uhyrlig.

Selv «Den bortkomne sønn» fra bibelhistorien ble sluppet inn da han kom krypende  med halen mellom beina.

Likevel skjer det altså at noens rusmisbruk og tilhørende adferdsmønster blir så destruktivt og truende at de aller nærmeste ikke har andre muligheter for å klare seg enn å stenge døren. Det er så tøft at det nesten ikke er til å fatte, men noen ganger nødvendig. Det handler om flere mennesker, egen familie, egne barn, egenvennekrets. I rusmisbrukerens verden er det bare selv’et som gjelder, alt annet blir uvesentlig.

Jeg vet ikke om jeg hadde klart det, men det er en enkel logikk i det også: For å kunne hjelpe andre må du først redde deg selv.

Den som lukker døren slutter nemlig ikke nødvendigvis å hjelpe. Hjelpen tar heller andre former, og foregår på andre arenaer. Som Curly med denne bloggen. Det er særdeles prisverdig. Det er takket være slike som henne at vi utenforstående kan få åpnet øynene våre og få et glimt av hvordan det er å være pårørende.

Read Full Post »

Older Posts »