I dag leste jeg en artikkel om ensomheten rusavhengige skrives ut til etter endt behandling. Artikkelen omhandlet manglende oppfølging og behandling etter utskrivelse. Jeg skulle ønske den også handlet om ensomheten og tomheten mange må leve med resten av livet fordi de aldri blir bra nok for dem rundt seg. Og at det fulgte med en liste over ting som kan gjøre ensomheten litt mindre. Et slags «ensomhetens quick fix».
Som mange kanskje vet, har jeg en bror som har slitt med rusproblemer store deler av livet. Jeg har tidligere vært nokså åpen om hvilke utfordringer jeg opplevde som pårørende. Jeg har vært en av dem som har ropt om å inkludere oss i behandlingen, og om ikke å gi heroin på resept. Jeg har også lang erfaring som ansatt i psykiatrien, og har jobbet mye med det mange ynder å kalle dobbeltdiagnoser – som om de ikke er hele mennesker, og/eller er dobbelt så vanskelige som andre. Ropene mine står fortsatt ved lag – selv om jeg hverken er såret eller sint lenger.
Men, lei meg og redd, det er jeg. For ensomheten.
Broren min har nå vært rusfri over en lengre periode, og sjelden har jeg sett et menneske ta større grep om eget liv, enn ham. Sjelden har jeg sett noen investere så mye i å gjøre opp for seg – for å kunne være både far, sønn og bror. For å kunne studere, jobbe og betale regninger – akkurat som oss andre. Sjelden har jeg sett en mer ydmyk og reflektert mann enn min bror. Men sjelden har jeg også sett en med mer skam i blikket, og med et sterkere ønske om bekreftelse, enn ham.
Jeg har alltid tenkt om min bror at han ikke passet til å være rusavhengig. Han var (og er) rett og slett for klok og anstendig til å leve det livet han gjorde i noen år. Jeg vet at han alltid har hatt de samme ønskene for livet sitt som meg, men vi har hatt ulike forutsetninger når det gjelder å kunne leve dem ut. Nå har han omsider kommet dit at også han tilsynelatende kan leve det livet han ønsker. For endelig innfrir han den uendelig lange listen av forventninger og krav, som sett gjennom samfunnets øyne, definere oss som gode mennesker – men som i praksis viser seg ikke å være nok allikevel.
Resultatet av et liv med rus innebærer for mange et utall brutte relasjoner og en økonomi det kan ta et liv å rette opp. Det innebærer alltid å være forsvarsposisjon – men samtidig være svært ydmyk. Det er et liv hvor mange rundt en aldri klarer å glemme det som har vært, og hvor nye mennesker som kommer inn i livet, aldri vil bli klare til å vite alt. Det er et liv som i praksis betyr å bære på mange hemmeligheter – vel vitende om at samfunnets dom over levd liv aldri opphører. Det er en tung bør å bære for en som kun har tre ønsker: å bli inkludert, få være likeverdig og slippe å være ensom resten av livet.
Fra å være en som benyttet alle rundt seg mye, ser jeg nå et menneske som bruker mange av sine krefter på å skåne andre. En som hele tiden forsøker å være oppmuntrende og positiv. Som er den første til skrive anerkjennende kommentarer til andre på Facebook. En som ser andre. Og en som gir av seg selv, men som aldri opplever at det han gir er bra nok eller mye nok. Jeg ser en som får lite eller ingenting tilbake.
Samtidig krever vi – samfunnet – rusfrihet og utholdenhet. At han skal velge det livet vi mener er godt og riktig. Alt uten å løfte en finger for å gjøre ensomheten litt mindre.
Merknad: Et sted i teksten skriver jeg at jeg alltid har tenkt om min bror at han ikke passer til å være rusavhengig. Det betyr ikke at jeg mener andre passer til det. Setningen beskriver en følelse og tanke jeg tror (og vet) mange pårørende har. En tanke som bunner i at man hverken kan se for seg- eller ønsker et slikt liv for noen man er glad i.
Kristin Oudmayer
(Innlegget er postet med samtykke fra min bror)
Så flott at du skriver om dette fordi det er et meget stort problem for mange rusavhengige som prøver å ta tak i eget liv.
Det er lett å holde seg unna rusmidler på en institusjon eller i fengsel, men det er når du blir overlatt til deg selv i det «normale» samfunnet problemene ofte oppstår og det blir vanskelig og holde seg unna rus og «gamle» bekjentskaper. Ikke fordi en vil ruse seg, men ensomheten og skammen blir så stor at det blir vanskelig å holde seg unna. Da er det enklere å sammenligne seg med de gamle bekjentskapene som tross alt har gjort like mye – om enn ikke mere ulovelig og gale ting enn meg selv og da virker ikke det jeg gjorde så galt allikevel…, og det å ha noen å prate med, selvom det går i de samme uinteressante temaene om igjen og om igjen er det tross alt bedre enn ensomheten i lengden.
Jeg er selv i en rehabiliteringssituasjon og har opplevd mye av det du skriver om, men jeg levde lenge i det skjulte hvor jeg hadde en god og et konservativt yrke på dagtid og måtte omgåes «Oslos underverden» etter arbeidstid. Imidlertid var det vanskelig å ha mange såkalte vellykkete venner og kollegaer også fordi jeg følte meg ennå mere mislykket og gikk derfor ennå dypere inn i rusen når jeg hadde mulighet. Det gikk så langt at jeg begynte å ruse meg på jobb også og det måtte jo gå galt til slutt.
Nå har jeg vært så heldig å vært på kurs og foredrag med blandt annet Mia Törnblom og hun sa noe lurt som jeg tok til meg. Det var at jeg måtte gjøre opp med de jeg hadde skadet, hvilket er i AA og NA programmet, men hun la også til at jeg ikke måtte forvente at alle ville tilgi meg, men at jeg allikevel skulle prøve. Det viktigste av alt er tross alt å kunne tilgi seg selv! Ikke se for mye bakover, men heller se fremover ! Det har jeg nå nesten klart og jeg merker at jeg er kommet mye lenger. Men ennå snart 6 år etter jeg kuttet ut rusen, så kommer det enkelte ting frem igjen og jeg får helt vondt i magen ved å tenke på at dette har jeg faktisk gjort…., men det blir litt enklere å takle for hver gang.
Jeg var også heldig på et godt tidspunkt i min rehabilitering å få en jobb i REHABpiloten AS – mennesker i endring, og her har jeg fått benytte meg av bakgrunnen min i forbindelse med å holde kurs for tidligere rusavhengige, innsatte, pårørende og ansatte som er ansvarlige for rusavhengiges rehabilitering i NAV, LAR, kommuner osv., og jeg sitter som brukermedvirker i enkelte grupper og dette har hjulpet meg godt på vei for å komme ut av ensomheten og å kunne se positivt på fremtiden. Jeg har også opparbeidet meg tillit igjen hos familie og venner, men dette har også tatt tid. Det har kommet litt etter litt bare ved at jeg har vært meg selv å holdt meg til det jeg har sagt jeg vil og skal gjøre, og når venner og familie ser at jeg gjør det jeg sier jeg skal gjøre osv. Så opparbeides tillitsforholdet sakte, men sikkert igjen. Dette tar tid!
Jeg var på en konferanse for personer med dobbeltdiagnose rus og psykiske lidelser i forrige uke og lærte utrolig mye av enkelte foredragsholdere, det var velbrukte dager 🙂 Vi har mye å lære av hverandre.
Nå er jeg dessverre snart uten jobb og har vært litt fortvilet av den grunn, men håper allikevel at jeg kan starte for meg selv å jobbe og utdanne meg videre innen feltet rus og avhengighet for jeg har mye mer å tilføre basert på egen og andres erfaringer. Jeg er også en pårørende i og med min samboer gjennom snart 20 år også er tidligere rusavhengig og vet hva det vil si å være på den siden også.
Når jeg nå først er inne på det å være pårørende vil jeg samtidig takke deg for engasjementet ditt mot gratis heroin! Min samboer og enkelte kollegaer og jeg er også imot dette etter å ha vært i henholdsvis Sveits og Danmark å snakket med «brukere» der som mottar gratis heroin. Det er mye annet vi kan gjøre bedre og jobbe videre med i stedet for å sette igang et slikt prosjekt nå, slik at det blir enda flere halvhjertede og uferdige prosjekter gående. Det er bedre å sette inn flere ressurser på det vi allerede har og utbedrer disse mener jeg. Imidlertid er det dessverre endel pårørende som tror at prosjektet med å gi ut gratis heroin vil være den reddende engelen for sine, men der tror jeg dessverre de tar feil :-). Jeg har snakket med flere pårørende om dette, og jeg forstår deres synspunkter, men det blir som å lette rusavhengigheten deres tror nå jeg.
Dette ble en lang og kanskje noe usammenhengende kommentar, men det er ment som et kompliment til ditt engasjement og kanskje noen tips om hva som har hjulpet meg på veien 🙂
Takk for en meget interessant blogg!
Lene