Skrevet av Kine:
Jeg, som mange andre har fått føle, nært på kroppen hvordan det er å «miste» noen man er utrolig glad i, til stoffmisbruk. Jeg skriver «miste» for på det nivået det er i dag, føler jeg at jeg har mistet en person som jeg stod veldig nære, kunne dele alt med, skulle ofre alt for, og hjelpe på rett vei.
Og være pårørende til en misbruker er en lang vei, hvor man lærer..
Jeg har opptrådt som storesøster, jeg har sett lys i tunnelen, jeg har blåøyd gått inn i hver en slags hjelpe-aksjon med håp om at det blir bedre. Og at min hjelp har gjort en forskjell. Og at min tilstedeværelse har gjort dagen lysere. Helt til man kommer dithen hvor man ser at hjelpen med godt hjerte blir sett på som en selvfølge, en finger blir en arm som aldri går tom, og hvor man helt i slutten av gaten ser at man faktisk må amputere armen for misbrukeren sitt beste, og for å ikke minst, unngå å utslette seg selv.
Mange opplever trussler, hat, sterkt temperament rettet mot deg og dine. En misbruker klarer etterhvert å se så mørkt og være så marinert av sin egen selvopptatthet, at de tilslutt ikke klarer å se hva man egentlig har gjort for de, ønsker for de, og føler for de. De kan kappe av deg armen og all kontakt i lang tid fordi man sa feil ting på feil sted, eller ytret en mening som ikke er lik deres. Det er sårt, vanskelig og man føler seg utrolig sliten og frustrert når man har prøvd alt, og ikke får mennesket «tilbake».
Min måte å takle dette på har endt med:
– Å akseptere at denne personen per i dag ikke er den jeg husker han som.
– Å ikke være en uttømmelig kilde til hjelp som: forståelse, pengemaskin og ikke minst en slags «mamma» fordi jeg synes synd i situasjonen han er i.
Min måte er å «fraskrive» meg det utrolige ansvaret jeg har følt som eldst. Jeg har nå latt meg selv bli utilgjengelig for mere negativitet og drittslenging. Jeg er fortsatt menneske, familien min er viktig og jeg trenger ikke la de bli ‘innsauset’ i mennesker som utelukkende er negative. Det har vært kjempetøft å faktisk få meg selv til å forstå at jeg ikke klarer å tilby det denne personen ønsker jeg kunne gi. Jeg kan på ingen måte sette meg inn i dette menneskets lidelser, tanker, følelser; ingenting! Og det kan han heller ikke kreve av meg at jeg skal forstå.
Jeg føler at jeg nå har måttet tvinge meg selv vekk fra dette mennesket. For mitt og hans beste, for den andre måten har gjort vondt værre samtidig som han har blitt dårligere. Jeg ønsker ingenting mere enn hjelp for han. Men den hjelpen er ikke min bør å bære. Og det trenger jeg virkelig å innse. Det er trist at sannheten er slik at man må kutte kontakten med de. Men akkurat nå føles det pussig nok best.
Jeg håper han med tiden kommer tilbake. For jeg elsker han fortsatt, min bror: en rusmisbruker.
Erfaringsbloggen 
Det med armen er et sterkt bilde.
Jo flere slike historier jeg leser, om nærmeste pårørende som bruker seg selv opp for en rusmisbruker, og ikke kommer noen vei men snarere må si stopp for ikke å gå til grunne selv, jo tydeligere står det for meg at dette er for stort for enkeltpersoner å ta ansvar for.
Det er storsamfunnet som må ta dette ansvaret. Helsevesenet med sin kompetanse må gis ressurser til å håndtere rusmisbrukerne på en ordentlig måte. Pårørende vil uansett måtte ha en rolle, men det er altfor mye å forvente at de skal ta hovedansvaret.
Det viktigste for dem må være å kunne orke å fortsatt være nærmeste pårørende.
*tørker tårer i øyekroken*
Takk for at du deler historien din, Kine. Det er mange i «vår» situasjon – dessverre. Og dessverre så er det nokså skambelagt å ordene høyt – at man ikke lengre har eller kan ha kontakt. Det sitter dypt forankret i de fleste av oss – det å ikke gi opp familien sin, uansett pris.
På ett eller annet tidspunkt må man forholde seg til spørsmålet: Hvor mange mennesker skal rives med ned, for at ett annet menneske kanskje går til grunne?
Curly, jeg mener som sagt at det er en grense for hvor langt man skal gå, hvor mye man skal brenne seg ut for å hjelpe når det ikke hjelper.
Prinsesser fortjener bedre enn at mor har slitt seg ut til ingen nytte. Det gjør mor også.
Lett å si, men svært vanskelig å gjennomføre…
Hør fra en tidligere misbruker…
«Elsk meg når jeg fortjener det minst, det er nemlig da jeg trenger det mest.»
Utrolig sterk historie du skriver, men uten å kjenne hans intensjoner og ønsker om å bli rein er det vanskelig å uttale seg om hvordan du skal gå frem…
Bare vær sterk, og send gode tanker.
Ja, jeg hører ordene fra en tidligere misbruker.. Men ta det fra ei som bodde med en misbruker over lengre tid – i enkelte tilfeller krever det for mye av et menneske, man må rett og slett «amputere armen» som det sies lengre opp her.. Og man må gjøre det i tide.. Jeg venta litt for lenge – og fire år etter sliter jeg fremdeles med kraftig posttraumatisk stress og panikkangst.
jeg TROR man kan sende gode tanker og være sterk, selv om man velger å amputere armen.
det er en tøff ting å gå gjennom for alle som er involvert. og for de som også ikke er det, men lever med de som er involvert.
Heldigvis, Helene – tankene er gratis og tollfrie 🙂
Men når det er sagt – jeg er selvsagt enig i at man skal tenke gode tanker osv om man har overskudd til det. Har man det ikke – for det skjer faktisk at man ønsker misbrukeren ditt peppern og andre ting gror – så skal man ikke ha dårlig samvittighet for det. Jeg ser på det som et tegn på hva slags belastninger folk har levd under over tid. Når man er endelig er rustet til å ta avstand (tro meg, det koster krefter), så må ikke andre pålegge «oss» å tenke gode tanker om vedkommende.
Nå mener ikke jeg at du pålegger noen det, Helene – jeg snakker metaforisk. Det jeg ønsker å ha frem, er at det må være aksept for slippe hånda eller amputere armen – og at folk rundt må ha tiltro til at den avgjørelsen er riktig – og ikke moralisere over den.
@Loony – jeg er ikke sikker på om jeg er udelt enig i uttrykket elsk meg mest osv. Min erfaring er at det nærmest er ensbetydende med å måtte tåle, tåle, tåle – og tilgi, tilgi, tilgi… Men, til hvilken pris?
curly:
jeg er HELT enig i det du sier. . .
for innimellom så er man uansett om man har amputert armen eller ikke enten både så sliten at man tenker bare svarte tanker, eller at man innimellom kan tenke gode tanker..
ingen ting er bare svart og hvitt. ting har nøyanser og farger.
ingen skal tvinges til noe, og man må leve sitt eget liv og erfare og gjøre feil på egenhånd. ‘
man kan være glad i noen ( misbrukeren i dette tilfelle) selv om de volder deg stor smerte og man faktisk har kuttet kontakten.
jeg skal ikke konstantere noe, men det er mine tanker og følelser..
ingen ting er bare en ting heller.
en sak har alltid flere sider.
Jo, litt svart og hvitt er det faktisk. Sørgelig men sant: Misbrukeren velger selv sitt liv. Vi som har vært så uheldige å knytte nære bånd til vedkommende, HAR IKKE SJANS til å påvirke hans (for det er jo ofte en han) valg.
Dette sier jeg etter å ha brukt uforholdsmessig mye tid, empati, penger, kjærlighet og oppmerksomhet på en misbruker. Det han ville, var å gå under, let’s face it! Trass i utallige innleggelser og nice tries fra hjelpeapparatet og sånne som meg.
Saken har ikke så fordømt mange sider: Hvis folk vil streite seg opp, har de anledning til det. Hvis de IKKE vil det, men foretrekker å gå under i selvmedlidenhet og rus, har de anledning til det også. Men det er lite smart å følge med i dragsuget. Du trenger begge armene dine selv 😉
Det gjelder å innse sin begrensning. Jeg gjorde ikke det, og kunne lett skrevet en roman om følgene, men det får være til en annen gang… Dette bare som et råd til de som er i en begynnerfase. Du kan ikke utføre mirakler! Sorry!
hei brent barn, man må lese litt mellom linjene ja.. vil man gå under så må de få lov..
men om man kan merke at det faktisk er ett rop om hjelp under, at de vil ha hjelp men akkurat der og da ikke er sterke nok.. så er det vanskeligere…
man skal ikke ofre seg selv for en hver pris