Noen refleksjoner fra en som verken er rusmisbruker eller pårørende, men som har stor sympati med alle dem som har dette tett innpå eller i mange tilfeller fullstendig fyller hverdagen…
Fortvilelsen ved å se sine nærmeste ødelegge seg uten midler til å gripe inn og fortvilelsen ved å måtte innse at ens egen trygghet er truet av sine nærmeste må være svært tungt å bære. At vi ikke ser et større sinne fra denne gruppen mot det offentlige er egentlig utrolig, men det kan ha sammenheng med at denne gruppen har mer enn nok med sine nære ting og helt sikkert mer enn nok med saksbehandlere og systemet hver for seg. At noen nå snakker høyt og tydelig i det offentlige rom er veldig fint å se. Denne fortvilelsen kan lett gå over i sinne.
Sinne er positivt hvis det fører til økt fokus og mer kraft bak riktige avgjørelser. Så jeg håper alle som kjenner et sinne mot et forslag om å forsyne sine nærmeste med gratis narkotika bidrar til å sette kraft bak et rungende ”nei” slik at dette ikke blir en realitet.
Det er helt fundamentalt i all oppdragelse, håndhevelse av lover, i vennskap, i arbeidslivet, etc. at man belønner positiv adferd og lar uønsket adferd få konsekvenser. At en ressurssterk gruppe villaeiere bekjemper simpel vinningskriminalitet ved å dele ut gratis rusmidler er skammelig og en fallitterklæring fra velferdsstaten. Ofrene her er rusmisbrukerne selv og ikke minst pårørende. Den negative adferden må få konsekvenser som bidrar til en positiv adferd. Gratis rusmidler til en rusmisbruker er ikke positivt for misbrukerne og alle de tusenvis rundt dem. La oss tenke oss det samme for skapdrankere og spillegale. En halvflaske om dagen på blåresept eller en tusenlapp om dagen på kredittkortet til nettpoker i det offentliges regi.
Det sentrale her er mennesker med en grusom skjebne som ikke har kontroll på livet sitt og som systematisk, som sagt uten kontroll, ødelegger livet til seg selv og dem som er glad i dem. De må oppleve en konsekvens som gjør at de igjen får kontroll. Å be en som er slave av sitt eget rusmisbruk stille til frivillig behandling er ikke godt nok. Men det fører til at institusjonene i dag siler ut og behandler kun de mest motiverte. Det er mange nok ”kunder” og da kan man sile. Tvungen rusavvenning er det eneste riktige.
Mine barn, som ikke er tenåringer enda, skal for det første ikke bli rusmisbrukere…..håper jeg hvertfall. Og om de skulle bli det, skal mine folkevalgte hjelpe meg til å tvinge dem ut av dette…..og ikke ved å dele ut mer rus.
Stakkars alle dere som virkelig er i dette. Jeg bare synser det beste jeg kan. Og blir opprørt likevel. Stakkars dere. Stakkars dere som har ledere i landet vårt som ofrer deres nærmeste i kampen mot villainnbrudd og et penere Jernbanetorg. Dere har min største sympati.
Read Full Post »
Erfaringsbloggen 