Erfaringsbloggen nærmer seg en uke gammel. Responsen så langt har vært overveldende. Bloggen har hatt nærmere 1700 treff i løpet av sine første levedager. Over 80 mennesker har meldt seg inn i Erfaringsbloggen på Facebook i løpet av de tre siste. Det rauser på med hyggelig omtale i andres blogger, og mange har allerede linket til Erfaringsbloggen. Sonitus har fanget opp flere av sakene, og har således hjulpet til med å spre nyheter. Jeg har fått utallige meldinger på Facebook og jeg har mottatt mange sms. Via Twitter har jeg vært i kontakt med intet mindre enn tre journalister som muligens ønsker å lage en sak om bloggens funksjon sett opp mot undertegnedes kjepphest i disse dager; gratis heroin. Tre nye forfattere har skrevet innlegg. Enda to ny forfattere kommer til å publisere innlegg i løpet av de neste dagene. Kort sagt har responsen vært både rørende og enorm. Erfaringsbloggen har mange historier å fortelle.
Det som imidlertid har gjort særlig inntrykk, er meldinger jeg har fått som epost og på Facebook. Meldinger som beskriver personlige historier med sterk nærhet til temaene i bloggen. Flere uttrykker at de selv ønsker å skrive innlegg eller kommentere, men at det oppleves for nært og vanskelig. Enkelte forteller at bloggen og dens tema vekker til live refleksjoner rundt eget og tidligere misbruk. Blant dem som ønsker å bidra og kommentere, men som lar være, er det noe faktorer som går igjen: Redselen for å bli gjenkjent og redselen for å blamere familien ytterligere. Flere angir redselen for at misbrukeren skal føle seg uthengt og utlevert, som en av hovedårsakene til at de lar være. Hensynet til den avhengige går foran behovet for å fortelle sin egen historie. 
Dette er følelser jeg kjenner meg godt igjen i. Jeg har gått mange og lange runder med meg selv om hensynet til den rusavhengige i min familie (etter 15 år), skal gå foran nødvendigheten av å belyse avhengighet – sett fra de nærmeste sitt ståsted.
Det å være rusavhengig medfører ofte å leve et svært navlebeskuende liv, som primært handler om å få dekket sine egne behov etterhvert. Til tross for dette, er de sjelden eller aldri alene om å bære konsekvensene av misbruket. Det er fortsatt et faktum at rusavhengige tilhører en gruppe svært stigmatisert gruppe mennesker. Fordi stigmaet, redselen og særlig hensynsfølelsen står så sterkt i de fleste, forblir de pårørende en taus og usynlig gruppe mennesker.
Flere har sendt en stor takk for at denne bloggen dras i gang. De skulle så gjerne bidratt selv, men er slitne og på randen av de kan klare. Det å sette ord på det i tillegg, vil – som en dame skrev til meg i går – gjøre den livsnødvendige avstanden til realitene betydelig mindre. Familier blir utbrente og mangler overskudd til å stå i skammen og redselen. På den måten mister de muligheten til å formidle hva slags belastninger de faktisk lever med. Mange av oss har vært borte fra jobb – ikke bare i forsøk på å hjelpe vedkommende som ruser seg, men også fordi vi blir syke og utslitte av bekymring, trusler, løgner og manipulering. Vi lever på mange måter et ubeskyttet liv hvor også uskyldige barn blir involvert i alvorlige episoder, og lever med bekymringer barn ikke skal ha.
Av disse årsakene tvinges pårørende – både direkte og indirekte, til taushet. Og slik har det seg at pårørende altfor sjelden blir hørt i viktige samfunnspolitiske debatter og sammenhenger.
Slik har det seg at Erfaringsbloggen trenger ditt bidrag.
Dette er jo et særdeles viktig perspektiv. At de som er aller mest berørt ikke blir hørt, fordi de ikke orker å heve stemmen, eller ikke våger.
For egen del vil jeg bare si at har en enorm respekt av dem som lever i denne situasjonen, og klarer å få hverdagen til å gå sånn nogenlunde rundt. Jeg skjønner at det er tøft å skulle stå fram i tillegg, av hensyn både til seg selv og til egen familie, men noen skam skal det ikke være forbundet med å være åpen.
Snarere respekt og beundring for mennesker som holder ut mer enn man skulle tro var mulig.
Vet du, GW – jeg har tenkt mye på hvorfor man hører så lite om denne gruppen pårørende – egentlig om pårørende generelt. Gjennom tilbakemeldinger som nevnt i innlegget over, ble det plutselig synlig hvorfor jeg selv heller ikke har orket å heve røsten før nå. Skammen er for min del et tilbakelagt stadium for mange år siden. Men hensynet til vedkommende som ruser seg, redselen for represalier – i kombinasjon med å gå på konstant tomgang, har gjort det umulig.
[…] Mange foreldre gir direkte eller indirekte signaler om at familien skjuler en forferdelig hemmelighet hjemme. Det skamfulle barnet inviterer derfor ikke med seg venner hjem, […]
[…] på VG-nett. I denne prosessen opprettet jeg – som en direkte følge av den voldsomme responsen – Erfaringsbloggen, som VG generøst både omtalte og lenket til i den siste saken på VG-nett. Parallelt opprettet […]
Ja det er akkurat slik som » Et rop om hjelp med en lukket munn» sier det!! Man er opplært til å skjule, dekke over, ikke snakke om «det vonde».. Man skal late som om alt er iorden!
Er det merkelig man ikke våger å snakke???
Syns den er så bra den fortellingen om «Flodhesten i stua». Alle ser jo flodhesten, den ruver, og dominerer hele rommet, men allikevel er det ingen som sier noe. Man later som den ikke er der..Helt uvirkelig egentlig at det går an! Og når ikke ektefelle, besteforeldre, eller tanter/onkler sier et eneste ord når «flodhetsen» er på sitt verste…hva skal da barnet tenke??
Jeg for min del ble fullstendig forvirret, fordi jeg skjønte at noe var fryktelig galt, men ingen av mine nærmeste bekreftet dette!! Er det merkelig man føler skam som barn i en sånn situasjon?
Som voksnen sliter jeg med akkurat de samme problemene; Skamfølelse, angst, lav selvfølelse, enorm skyldfølelse!..og ikke minst MANGEL på forståelse på HVORFOR jeg sliter…