Jeg jobber til daglig med oppfølging av barn som pårørende til psykisk syke. Et arbeid som i stor grad består av å snakke med foreldrene – både den friske og den syke, om barna. I tillegg til nettverksarbeid og samarbeide med BUP, barnevern, helsesøster etc, så inviteres barna ofte til en samtale på sykehuset. Disse samtalene foregår helst med begge foreldrene tilstede. Når dette ikke er mulig, foregår det alltid med en annen viktig voksenperson, slik at barna har noen å snakke med – og dele erfaringen med i etterkant. Det er mange paralleller mellom det å snakke med barn om psykisk sykdom og det å snakke om rus. I min jobb handler ofte samtalene om begge deler.
Barn av rusavhengige foreldre tilhører dessverre ofte den gruppen med barn som vi ikke ser. Den ene siden av dette er at disse barna ofte blir kløppere på å dekke over og skjule hva slags belastninger de lever under. De fleste av oss liker å forholde seg til veloppdragne (om enn stille) barn, og setter altfor sjelden spørsmålstegn ved overdreven snillhet, flinkhet og hunger etter å tilfredstille andre. Barna som utagerer belastningene sine, blir lett irritasjonsmomenter i klassesammenhenger – og litt for ofte og enkelt tilskrives adferden forklaringer som: «Han har sikkert ADHD» – eller enda verre: «Han er rett og slett slem» (satt litt på spissen riktignok). Jeg har selv undervist for skolepersonell, og til tross for økende kunnskap blant ansatte i skoler og barnehager, stilles det altfor sjelden spørsmålstegn ved hvorfor barnet er så pleasing eller utagerende.
Barna forblir usynlige også fordi vi voksne ikke ønsker å vite. Hvilket bringer meg til mitt andre viktige poeng – hvorfor stilles ikke spørsmålene?
Jeg mener fraværet av spørsmålstegn ofte skyldes den enkle grunnen; at kunnskap forplikter. Ikke bare i forhold til å romme og tåle de vonde følelsene man risikerer at barna lar komme til uttrykk, men også fordi vi kanskje må ta stilling til ubehagelige problemstillinger som: Bør jeg kontakte foreldrene og konfrontere dem med det jeg vet? Er det grunnlag for å sende bekymringsmelding til barnevernet? Hva blir konsekvensene av det for meg og min familie? Risikerer jeg å ødelegge mer ved å tilkjennegi min bekymring? Skal man anta at folk alltid klarer å rydde opp i sine egne saker selv?
Min erfaring – både i arbeidet med barn, men også fra mitt eget liv med rus i familien – er at når jeg kontakter andre hjelpeinnstanser – være seg barnehage, helsesøster eller en bestefar, så får jeg bekreftet min bekymring. Så godt som alltid treffer jeg på mennesker der ute som både har sett og vært bekymret før jeg tok kontakt. Mennesker som gir meg viktig informasjon jeg ikke hadde fra før.
Man skal selvsagt trå varsomt når man står ovenfor handlinger som kan føre til store konsekvenser for andres liv. Men dessvere, så er de færreste av oss tøffe nok til å blande seg og ta et oppgjør. De fleste av oss velger den enkleste løsningen; å lukke øynene og håpe at det finnes noen der ute som er tøffere enn meg.
Det skal ikke underslåes at det medfører et visst ubehag å være den som melder bekymring – enten det er til foreldrene i første omgang, skolen eller barnevernet. Men hva risikerer man?
I verste fall får familien det gjelder noen vanskelige uker. I beste fall har du reddet et barn fra usynlighetens helvete.
Erfaringsbloggen 
Barna er dem som lider mest, men synes minst i slike situasjoner. Alt for mange av dem må være «foreldre» for egne foreldre, passe på dem, dekke over deres misbruk og klare seg selv. Det finnes ingenting som kan erstatte en tapt barndom.
Dessverre er det ikke bare enkeltindivider som spiller fallitt i forhold til en del av de usynlige barna, det gjør også skoleledelse og offentlige instanser. Det er en alt for høy terskel i forhold til å varsle og ofte går ikke bare frykt, men også prestisje foran hensynet til barna.
Vi er rett og slett redde for å bli upopulære her til lands, redde for å ta feil, og da gjør vi heller ikke noe enn å forsøke å hjelpe.
Du påpeker noe svært viktig, Nikko – at vegringen mot å gripe inn også handler om prestisje. Prestisje til hvilken pris…
På en annen side, i min jobb – hvor det i blant er et tema i hvilken grad man må/skal varsle – så er jeg ydmyk og bevisst i forhold til at det heller ikke må vippe andre veien. At det går prestisje i å melde, fordi vi sitter som bedrevitende og mener mangt om hvordan folk bør leve livene sine.
Det er en ekstremt vanskelig balansegang dette, mellom hensynet til barnt man er bekymret for og den belastningen det må være for foreldre å eventuelt bli feilaktig mistenkt for å forsømme barna sine. Det handler jo også om rettsvern. Men det er likevel barna som er den svake parten, og som trenger mest beskyttelse.
Jeg mener nok at det er bedre at en forelder blir urettmessig «mistenkt» enn at et barn for mye for ødelagt barndommen…
Samfunnet har et stort ansvar ift å beskytte dem som ikke kan beskytte seg selv – herunder barn. Hver og en av oss har ansvar for å forholde seg til det vi ser, selv om det medfører et visst ubehag. Min erfaring fra jobb og forsåvidt privat, er at barnevernet eksempelvis, sjelden går for brått og voldsomt frem. Tvert i mot kommer de ofte altfor sent i bildet – ofte grunnet manglende informasjon.
Når det er sagt, så bør vi som «vanlige mennesker» tørre å gripe inn før det er åpenbar omsorgssvikt. Når jeg snakker om å melde bekymring – så mener jeg ikke barnevernet i første omgang.
Jeg har vel ikke noe særlig erfaring fra min nærhet om dette, men syns ofte jeg ser saker i media som er veldig skjevt vinklet. Det virker som om noen er ute etter å «ta» barnevernet, mens man heller burde styrke det – av hensyn til barna.
Og mange tror dessverre at barnevernet er ute etter DEM. Min erfaring er at når de først er i bildet, så er deres fokus BARNETS beste. Logisk – men trist nok, så er ikke nødvendigvis barnas beste det som passer foreldrene best…
Jeg er et usynlig barn, og har vokst opp med psykisk syke i nær familie. I det siste er jeg blitt fortalt enkelte episoder fra barndommen, som jeg hadde glemt. Eller, snarere fortrengt.
Det jeg spør, er hvorfor jeg blir fortalt dette nå? Hvorfor var det ingen som grep inn da det skjedde?
Jeg var ti år gammel og organiserte besøk på legevakten. Jeg ringte legevakten, ringte en drosje og ledsaget familiemedlemmet til legen. Vel fremme ventet jeg på venteværelset, og tok en telefon til et annet familiemedlem for å opplyse om situasjonen. Jeg trengte å snakke med noen.
Dette er bare en enkel episode. Jeg var bare et barn, og tok ansvar for vedkommende til jeg var nitten år gammel. Da jeg fikk en utagerende oppførsel, synes øvrig familie at jeg oppførte meg selvisk. De spurte hvorfor jeg reagerte slik, men jeg kunne ikke gi noe svar. Det tok flere år før jeg lærte hvorfor.
De var der da det skjedde, men ingen sa noe. Jeg undres hvorfor. De så at jeg tok ansvar, men ingen grep inn. Jeg fikk ikke være barn eller ungdom, og ble altfor tidlig voksen. På en annen side, har jeg erfaringer og lærdom om mennesket, som selv faglærte kan trakte lenge etter.
Jeg syntes det var gripende å lese denne artikkelen. Ikke bare fordi du belyser et emne som er så viktig, men fordi det er rørende velskrevet. Arbeidet du gjør daglig, foruten skrivekunsten du behersker, er enestående.
Det viktigste for barn i en slik situasjon, er i alle tilfeller at de blir sett. Alt annet får komme i annen rekke. Når man har en ansvarsfølelse, er det vanskelig å gi slipp på den. Barnet forstår kanskje ikke at det står alene, men den dagen det reflekterer over situasjonen må det være godt å vite at noen grep inn. Det var noen som brydde seg.
Jeg er et usynlig barn, og har vokst opp med psykisk syke i nær familie. I det siste er jeg blitt fortalt enkelte episoder fra barndommen, som jeg hadde glemt. Eller, snarere fortrengt.
Det jeg spør, er hvorfor jeg blir fortalt dette nå? Hvorfor var det ingen som grep inn da det skjedde?
Jeg var ti år gammel og organiserte besøk på legevakten. Jeg ringte legevakten, ringte en drosje og ledsaget familiemedlemmet til legen. Vel fremme ventet jeg på venteværelset, og tok en telefon til et annet familiemedlem for å opplyse om situasjonen. Jeg trengte å snakke med noen.
Dette er bare en enkel episode. Jeg var bare et barn, og tok ansvar for vedkommende til jeg var nitten år gammel. Da jeg fikk en utagerende oppførsel, synes øvrig familie at jeg oppførte meg selvisk. De spurte hvorfor jeg reagerte slik, men jeg kunne ikke gi noe svar. Det tok flere år før jeg lærte hvorfor.
De var der da det skjedde, men ingen sa noe. Jeg undres hvorfor. De så at jeg tok ansvar, men ingen grep inn. Jeg fikk ikke være barn eller ungdom, og ble altfor tidlig voksen. På en annen side, har jeg erfaringer og lærdom om mennesket, som selv faglærte kan trakte lenge etter.
Jeg syntes det var gripende å lese denne artikkelen. Ikke bare fordi du belyser et emne som er så viktig, men fordi det er rørende velskrevet. Arbeidet du gjør daglig, foruten skrivekunsten du behersker, er enestående.
Det viktigste for barn i en slik situasjon, er i alle tilfeller at de blir sett. Alt annet får komme i annen rekke. Når man har en ansvarsfølelse, er det vanskelig å gi slipp på den. Barnet forstår kanskje ikke at det står alene, men den dagen det reflekterer over situasjonen må det være godt å vite at noen grep inn.
Det var noen som brydde seg.
Jeg har handlet flere gang både privat og i jobb og prisen er høy.
Lise Marie – takk for at du deler utdrag av din historie i Erfaringsbloggen. Dessverre så tror jeg mange barn har opplevd og fortsatt opplever det du gjorde. Men, jeg tror allikevel at det har skjedd store forbedringer i det offentlige når det gjelder å se barna.
Jeg lurer også på hvorfor du blir opplyst om dette i ettertid, og hvorfor ingen grep inn da det stod på. Kan hende var de «glad til» for å slippe å blande seg. De hadde jo flinke, lille deg til. Og kanskje opplevde de selv at de støttet deg og var der for deg – om du skulle ha behov for det. Som om et barn har ordene for hva det trenger hjelp til i en slik situasjon…
Du og jeg har våre historier, Lise Marie. Og vi er priviligerte på den måten at vi kan bruke våre erfaringer i møte med andre mennesker. Når vi sier vi forstår noen i lignende eller samme situasjon, så er gjør vi det – fra hjertet.
Wenklang – vil du si at prisen har vært for høy, eller ville du ha gjort det igjen?
Hva med lærere og andre akademiske «overgripere» som behandles som hellige kyr i systemet?
Jeg vokste opp i et normalt hjem med normale problemer, normal festfyll, normal krangling, normal fattigdom/rikdom, normalt stort sett alt.
Det som nesten ødela meg var en spesiell lærer, som på tross av en drøss «bekymringsmeldinger» fra flere foreldre enn mine, fremdeles er ansatt i skoleverket.
Alt for mange som jobber med barn burde ikke gjort det. Sett ut i fra min egen barndom, min datter og ikke minst venner og venners barn og erfaringer.
May – jeg er helt enig med deg. Det er mange voksenpersoner som dessverre ikke burde jobbe med barn. Jeg har selv opplevd å bli ydmyket, oversett og uthengt av en lærer, og har opplevd ekstrem forskjellsbehandling. Alt fordi jeg tilhørte en av de første skilsmissefamiliene på stedet vi bodde – og rett og slett fordi jeg aldri noensinne har vært A4 (hvis noen egentlig er det da…) Det hjalp heller ikke på at jeg var svært skoleflink og stilte mange spørsmål. Tvert i mot…
Det er forferdelig at man ikke kan beskytte barn mot slikt, og det er i mange tilfeller trist at regelverket fremfor noe, beskytter «overgriperens» rettigheter som ansatt.
[…] alkoholikere er ofte usynlige og predisponerte for en rekke alvorlige emosjonelle og sosiale […]
Viktig artikkel. Dette kunne like gjerne blitt skrevet om barn som opplever seksuelle overgrep.
Selv om det er ikke er «synlige» problemer, som rus og psykisk sykdom i noen tilfeller er, kan det være helt andre, og utenkelige, ting som ligger bak.
Folk «velger» å ikke se, man kan ikke se.
Ei utfordring er å spe budskapet, – se det utenkelige! Ikke vent! Grip inn!
Veien er ikke lang, før de nevnte og kanskje mer kjente, problemene trer inn.
Dette innlegget, og ellers bloggen til Curly og mange andre, er viktige innspill.
Takk for konstruktiv kommentar, Maria – og jeg (Curly) synes sammenligningen med barn som opplever seksuelle overgrep er høyst relevant.
Vi må slutte å være så redde for å bry oss – og bry oss om.