Ikke pårørende, men forstående utenforstående?

Jeg er ikke pårørende til rusmisbrukere. Jeg har ingen rusmisbrukere i min nærmeste familie, dermed angår ikke denne problematikken meg. Takk og pris!

 

Eller hva? Er nå det så sikkert?

 

Nei, det er det ikke. Visst angår den meg. Hvor langt ut fra misbrukeren strekker egentlig begrepet pårørende seg? Mor og far, det er selvsagt. Søsken, det er også selvsagt. Søskenbarn – da er man også pårørende, men ikke nødvendigvis like nært. Det er ikke alle søskenbarn man har like mye kontakt med. Men hva med deres foreldre? Som er tante og onkel?

 

Og hva om kollegaen tvers over gangen, han som du har et nært vennskapelig forhold til, som du betror deg til og omvendt, hva om han forteller deg at en i hans familie er rusmisbruker? Og at det berører ham, påvirker livet hans?

 

Da er du pårørende.

 

Hva om han ikke forteller det, men du ser at det er noe som plager ham?

 

Da er du like fullt pårørende.

 

Vi er alle pårørende, på en eller annen måte. Jeg tror knapt det er noen som ikke kjenner noen som enten er rusmisbrukere eller som har en i nærmeste familie. Da Curly begynte å nøste opp om dette i bloggen sin ble jeg veldig grepet av det hun skrev, fordi det appellerte til min menneskelighet. Posten hennes om gratis heroin, et tema som jeg egentlig ikke hadde tenkt så mye over, fordi det ikke angikk meg, åpnet øynene mine. Hva er det egentlig vi gjør om vi gir de tyngste brukerne gratis heroin? Hva gjør det med brukerne? Og hva gjør det med deres nærmeste, som har kjempet mot misbruket i mange år at de plutselig skal få det gratis av staten?

 

Hva er konsekvensene? Går politikerne våre i dybden for å analysere virkningene av tiltakene de foreslår, eller bestemmer de seg etter å ha stukket fingeren i været og kjent hvilken vei valgvinden blåser?

 

Hva skjedde med «kunnskap»? Hva med å låne øre til dem som kjenner problemene på kroppen, de pårørende? Hva med å låne øre til dem som jobber med rusmisbrukere? Som kjenner til alle de krevende tilleggsvirkningene av rusmisbruke. Kriminaliteten. Sidemisbruket. Adferdsendringene. Manipuleringene. Og som vet at det kreves mer enn bare å fjerne symptomene på rusmisbruket, men at det kreves tett oppfølging og omsorg over tid. Og som vet at det koster penger.

 

Jeg er pårørende jeg også. Jeg har bare ikke tatt det helt inn over meg. Jeg har en yngre fetter på Vestlandet som har slitt med rusmisbruk og kriminalitet siden han var ungdom, med alt det har medført av trøbbel for hans mor. Min tante. Men de er så langt unna, og dermed lett ute av sinn.

 

Jeg har en fetter til, en litt eldre en. Idrettsmannen som etter karrieren ble finansmann, tjente store penger, investerte fortjenesten videre, og tjente mer penger…

 

…og glemte at han skulle ha betalt skatt av fortjenesten. Tapte den neste investeringen, ble ute av stand til å betale skattekravet, og måtte til slutt inn under statens gjeldsordning. Ble ufør og lever på trygd, flyttet til Thailand, med lett tilgang til billig alkohol og hvem vet hva. I hvertfall har adferden endret seg kraftig. Trusler og utpressing mot både bror og foreldre, som er min fetter, tante og onkel.

 

Og jeg tenker – hva gjør det med meg? Det gjør vondt, selv om jeg lever i min egen beskyttede boble langt unna. Hvor vondt må det ikke gjøre for dem som står enda nærmere?

 

Kan jeg gjøre noe?

 

Jeg kan kanskje ikke redde de to fetterne mine. Men jeg kan hjelpe deres nærmeste pårørende til å klare hverdagene ved å være nær, bry meg om dem. Vise dem at de ikke er alene. Det samme med ”kollegaen over gangen”, tilby seg å være nær. Forstående utenforstående.

 

Det skal ikke mye til for å hjelpe.