I året som gikk hadde jeg mange runder med meg selv i forhold til å skrive og snakke åpent om å være pårørende. Jeg har etterhvert valgt å blogge nokså åpent om det i A curly life. Flere har spurt meg om jeg ikke opplever det som i overkant personlig å dele denne delen av livet med hele verden. Det er kanskje det? Faktumet er at mange foretrekker det å ikke vite . Ignorance is bliss.
Allikevel, det å leve med en rusmisbruker tett inn på livet i mange år, har begrenset livet mitt en hel del. Jeg har vært et gissel – både i min egen skam og sorg. Men, også fordi jeg har følt at jeg har måttet beskytte og hjelpe. Og fordi jeg har brukt resten av tiden på å rettferdiggjøre min egen samvittighet over å ha det bra. Da jeg skulle gjøre opp status for det nye året, bestemt jeg meg for 2009 skal være året for åpenhet. Om jeg kan bidra til større åpenhet om dette temaet på generell basis, så skal jeg det! Jeg mer erfaring enn jeg håper noen andre vil få. For meg har følgende skapt en slags mening med å gå igjennom dette: At jeg kan dele, delta og debattere – så flere kan forstå mer. Og slik oppstod tanken om en erfaringsblogg for pårørende til rusmiddelavhengige.
Min opplevelse er at vi som pårørende til en svært stigmatisert gruppe mennesker, både er usynlige og tause. Dessverre er det fortsatt forbundet med stor skam å ha en rusavhengig sønn, bror eller ektefelle. På grunn av skam og taushet, kommer vi sjelden til ordet i viktige samfunnsdebatter om temaet. Og nettopp den siste ukens debatt om gratis heroin, var det som skulle til for å omsette tanke til handling. Denne debatten aktualiserer etter min mening behovet for å få et fokus på den «tause gruppen». Jeg har derfor kastet meg inn i debatten gjennom blogginnlegg samt et åpent brev til Bjarne Håkon Hanssen. Det har også med utgangspunkt i bloggen min, blitt laget en fin reportasje og en viktig debatt i Drammens Tidende. Torsdag førskommende blir blogginnlegget om gratis heroin også publisert i Dagsavisen.
Dette er ikke tenkt å være en blogg mot gratis heroin, ei heller bare handle om narkotika. Jeg tillater meg allikevel å håpe at flere med meg, ønsker å sette fokus på hva slags konsekvenser denne formen for legalisering vil kunne føre til for oss som pårørende. Det kommer ikke et verdig liv med resepten på heroin. Sidemisbruket opphører ikke selv om heroinen blir gratis. Ei heller den uønskede adferden og den manglende fungeringen vi alle ønsker å slippe og ha i livene våre.
Som min mor så treffende uttalte det:»Jeg føler et tungt politisk press i forhold til fortsatt å holde ut med den narkomane ungen min en stund til. Til tross for redselen jeg føler for mitt eget liv, ditt liv, egen og vår helse. Det blir til slutt et spørsmål om hvor lenge man makter å leve med det. Kan noen egentlig forstå hva det koster å måtte velge bort ett av barna sine, for selv å overleve og for å kunne være der for sine andre barn?»
Hva ville dú ha gjort, om du måtte velge mellom å slippe hånden til han som er i ferd med å forsvinne i mørket, eller følge med ned selv? Tør du kikke bak døren som til slutt måtte lukkes for godt?
Fordi blogging åpenbart nytter, er Erfaringsbloggen nå å regne som åpnet.
Erfaringsbloggen 
Jeg er selv pårørende, men har heldigvis ikke en lang karriere som pårørende.
Heldigvis er narkomane forskjellig og folk som leser her må ikke tro at alle er så forferdlig å ha med å gjøre som det kan høres ut i disse innleggene.
Min personlige erfaring som pårørende er ikke problemene med min sønn, men kampen med et hjelpeapparat uten verken særlig kompetanse eller vilje til å hjelpe.
Alle narkomane er ikke manipulerende og egosentriske som det noen ganger kan høres ut som. Min erfaring som pårørende er at det lønner seg å jobbe med å skape tillit og god kommunikasjon med rusmisbrukeren. Jeg pleier å anbefale pårørende å melde seg inn i Narkoman.net, sitte seg ned å prøve å lære seg mest mulig om hv det vil si og være narkoman.
Den dagen man evner å sette seg inn i hvordan ditt barn eller partner, bror, søster har det vil du blant annet oppdage at du har et veldig godt utganspunkt til å hjelpe. Du vil slutte å se på misbrukeren som en fiende som ødelegger ditt liv, og isteden kunne bruke kreftene på å hjelpe.
For er det noe misbrukeren fremfor alt trenger er det støtte og hjelp til ta seg frem i et brukerfientlig hjelpeapparat. Bruk kreftene dine her og jeg kan love deg at du etter kort tid vil se hvor de store manglende ligger, og det er ikke hos misbrukeren.
Takk for et viktig innspill som er med på å vise bredden i de utfordringene det ligger i å være pårørende til en rusavhengig.
Denne bloggen er ikke ment som en syteblogg, men en blogg hvor folk åpent og ærlig kan dele sine erfaringer. Den heller ikke ment å fremme stigmatiseringen av de rusavhengige. Du har rett i at ikke alle misbrukere er manipulerende osv. Men det er viktig å ta høyde for at antall år en person har vært misbruker, hvor lenge man har stått ved en misbrukers side – og i hvilken grad man har vært berørt og stilt opp, vil prege den pårørendes opplevelser, holdninger og til slutt valg.
Man kan tolke deg dit hen at Curly (som er admin i denne bloggen og skriver dette svaret), i de 15 årene hun har vært ved sin brors side, ikke har evnet å sette seg inn i eller å forstå. Gudene skal vite at det er mye man ikke kan forstå – og at det ikke finnes bare én løsning. Men en ting er etter min mening sikkert; det er at ingen er tjent med at man selv sliter seg ut og går til grunne som følge av forsøk på å hjelpe og støtte gjennom år. Det er svært viktig at det skapes rom for å kunne fortelle om den andre siden av misbruket – som i mange tilfeller handler om løgn, tyverier, trusler og vold.
Det er tøft å gjøre slike erkjennelser om en av sine nærmeste. Det er vondt å bruke ord som manipulerende, løgner osv. Like fullt beskriver disse ordene for mange en sannhet – og for egen del kan det best sammenlignes med en evigvarende sorg, det gradvis å se noen man er glad i forandre seg og blir borte som person.
Det betyr dog ikke at det ikke synd på de rusavhengige – og at de ikke skal ha rett til den best tenkelige hjelpen – til rett tid. Det skal de! Og den kampen må aldri ta slutt. Vi har ingen miste.
Jeg mente ikke med mitt innlegg å si at dine erfaringer er feil for det er de ikke, jeg ønsker egentlig å gi en nyansert bilde av en rusavhengig, din erfaring er den som oftest kommer frem i media og andre sammenhenger, dette henger selvfølgelig sammen med at det også er den vanskeligste av de alle.
For ikke å øke fordommene ønsker jeg derfor å fortelle at de ikke er sånn at alle narkomane har denne personligheten. Det er helt feil nemlig.
Narkomane er like forskjellige som resten av befolkningen.
Å sette grenser som pårørende er veldig viktig, det er samtidig viktig å formidle hva det er man setter grenser for, nemlig rusingen og adferden foråsaket av rusingen, ikke mennesket.
Jeg har selv måttet sitte grenser mange ganger og grensene mine er satt ved at jeg ikke tolererer rusing, rusatferd og brukerutstyr hjemme hos meg.
Dette er grenser som jeg har jobbet knallhardt med helt fra starten, og tror jeg har lykkes med det, selv om det mange ganger har holdt hardt, har lempet han ut, kjørt han hjem, ja til og med tilkalt politi.
Det har verdt hardt men verdt det. Jeg har videre stilt krav om at for å få lov å bo hjemme, noe han har gjort i perioder må han søke behandling.
Det har han også gjort, han har som de fleste gått inn og ut noen ganger av behandling.
Selv har jeg brukt mye tid som jeg skrev tidligere på å hente erfaring fra andre rusavhengige eller tidligere rusavhengige, jeg kan vel trygt si at det kom et aldri så lite gjennombrudd den dagen jeg til fulle forsto hvilke utfordringer rusavhengige står overfor.
Jeg har for eksempel nesten sluttet å tro på såkalte fagfolk, de kan svært lite, og det de kan er veldig teoretisk.
Jeg vet selvfølgelig ikke hvilke erfaringer du har gjort, du har jo vært i dette lenge, du er sikkert sliten og jeg tviler virkelig ikke på at du har prøvd å forstå din bror.
Spørsmålet mitt blir allikevel om du har latt deg affisere av tenkningen til fagfolk, eller om du har klart å konsentrere deg fullt ut i å stole på at din bror snakker sant.
Mitt råd til alle pårørende er slutt å hør på alle fagfolk, lytt til din egen intuisjon og sunne fornuft og ikke minst de som har vært der.
Glemte å føye til at det går bra med min sønn i dag, han er rusfri på ventemedisin til inntak i Lar. Det betyr selvfølgelig ikke at jobben er gjort, vil nok komme mange skjær i sjøen fremover men vi er på rett vei.
Igjen, takk for at du deler dine erfaringer – det er viktig å skape bredde i denne debatten som det finnes få eller ingen fasitsvar på. Dessuten er det som du så riktig påpeker; ingen narkomane som er helt like – heldigvis!
Glad for å høre at det går bra med din sønn i dag og jeg håper det vil vare også i fremtiden. Det virker hevet over en hver tvil at du er en svært viktig støttespiller for ham 🙂
http://urbansuzi.wordpress.com/
Jeg har bare lyst å si noen om mine erfaringer som rusavhengig.