Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Pårørende’

Det har vært lite aktivitet i Erfaringsbloggen den siste tiden – dels fordi tiden min ikke har strukket til, men også fordi jeg har hatt rystende møter med konsekvensene av min egen åpenhet rundt det å være pårørende til en rusmisbruker.

Fra Erfaringsbloggen åpnet for ca. et halvt år siden, har jeg mottatt mange eposter og kommentarer om hvor flott det er at jeg tør snakke åpent om noe som for mange er svært tabubelagt. Et tabu jeg mener er sammensatt og komplekst – og som handler om mer enn skam. Flere har skrevet at det er godt å lese det jeg skriver, men at de selv synes det er vanskelig å stå frem – noe jeg saktens kan forstå. Jeg har selv vært, og er fortsatt redd.

Jeg har mottatt svært kritiske og dels truende kommentarer etter å ha stått frem som det enkelte har valgt å tolke som et «offer». Med den begrunnelse at det er misbrukeren som er det virkelige offeret, og med spørsmål om hvem jeg tror jeg er – som kan skrive med slik åpenhet og outte nær familie. Jeg har også fått høre at jeg er selvopptatt og ikke skjønner hvordan andre har det.

Med tanke på omfanget og konskevensene et familiemedlems rusmisbruk har – for betydelig flere enn misbrukeren selv – mener jeg fortsatt det er på tide at også disse dimensjonene belyses når tiltak og behandling skal initieres – enten det er av behandlere eller på politisk nivå. For meg handler åpenhet om å skape anledning for andre til å kjenne seg igjen, støtte seg til andres erfaringer og selv komme frem med sin stemme. I tillegg har jeg en sterk politisk agenda når det gjelder min  åpenhet som pårørende.

Åpenhet krever en stemme som virker – og åpenheten, ja den kan oppleves ubehagelig for noen og enhver. Til tross for insinuasjoner om det motsatte, er min åpenhet minst av alt fundert i et ønske om å konkurre om hvem som har det verst, hvem som er det største offeret og hvem som i det hele tatt har rett til å være offer i en slik sammenheng.

For hvem besitter egentlig retten til å definere hva som oppleves å være en urimelig belastning for en annen? Er det riktig at pårørende skal «trues» til taushet, fordi hensynet til misbrukerens vanskeligheter alltid skal komme først – vel vitende om at diskusjoner om hva det gjør med andre – at hun/han ruser seg – fører til dårlig samvittighet hos misbrukeren, økt følelse av utilstrekkelighet og på den måten kanskje er med på å «legitimere» en ny sprekk? Dessuten – kanskje er det akkurat den dosen som gir en dødelig utgang, har du tenkt på hva for et ansvar vi sitter med? Risene bak speilet er mange, og nettopp derfor velger mange å tie…

Personlig er jeg opptatt av at rusmisbrukere skal få et godt og helhetlig behandlingstilbud, og mener dette først kan skje når politikere, såvel som behandlingsapparatet, tør å utforske de samfunnsmessige kostnadene rusavhengighet har – også sett i et pårørendeperspektiv. Vår stemme må høres, selv om vi ofte må hviske lavt.

Advertisements

Read Full Post »

Jeg har i dag hatt en lang og konstruktiv prat med forskningssjef Inger Lise Skog Hansen, som er medlem av det omtalte Rusutvalget, nedsatt av Bjarne Håkon Hanssen. Hun forteller at utvalget har kommet godt i gang med innledende møter og at de begynner å nærme seg en enighet om hva slags tilnærming og fremgangsmåte utvalget skal ha, med utgangspunkt i dets brede mandat (jeg skal oppsumere utvalgets mandat i et senere innlegg).

Da jeg påpekte at det hadde vært stille rundt utvalgets arbeid så langt, kunne hun fortelle at det er vanlig kotyme at slike utvalg jobber i det stille. Det stilles svært strenge krav til konfidensialitet og utvalget uttaler seg utelukkende samlet om saker de jobber med.

Jeg har de siste ukene mottatt mange henvendelser både på epost og på Facebook. Gjennomgående er pårørende opptatt av ettervernet og barneperspektivet i behandlingen av rusmisbrukere. Mange er også svært opptatt av- og bekymret for hvordan pårørende og brukere, sikres å bli hørt under utvalgets arbeid med tanke på dets sammensetning. Skog Hansen forteller at de kommer til å bruke høringer aktivt under arbeidet, og at det jobbes med å legge strategier for dette arbeidet. Jeg påpekte at vi er mange som velger ikke å være organiserte i ulike pårørendeorganisjoner, men at også vi må sikres å bli hørt. Jeg opplevde at Skog Hansen tok denne problemstillingen alvorlig  og lovet å bringe den inn for utvalget.

Skog Hansen har ved flere anledninger vært inne og kikket på Erfaringsbloggen og skal nå også gjøre den kjent for utvalget. Det betyr at gjennom å legge ut tekster i Erfaringsbloggen, så vil vi både direkte og indirekte, kunne påvirke utvalgets arbeid.

Jeg håper derfor at flere nå vil sende inn historier, betrakninger og spørsmål i innleggsform. Ønsker du å være anonym på bloggen, så er det ok.

Inger Lise Skog Hansen og undertegnede er fortsatt enige om å holde kontakten fremover.

Read Full Post »

Møkkete fingre, trusler, Calvin Klein boxershorts, knekk i knærne, håp, Air Jordan sko, avmagret kropp, store planer, knappenålspupiller, Tommy Hilfiger jakke, bønn, uverdighet, tre mobiltelefoner, brutte avtaler, Nixon klokke, desperate rop, løgner, Armani parfyme, oppløsning, tyveri, og baggy Levis.

Triste, dype øyne. En kamp for verdighet og et inderlig ønske om tilhørighet.

Jeg ser det triste og søkende blikket ditt i mørket hver kveld. Jeg lurer på hvor du er – og om du er? Så snur jeg meg rundt og sovner. Jeg må leve selv om du ikke klarer det. Det er snakk om tid. Den som har vært og den som aldri kommer.

Jeg har fortsatt kloremerker etter hånda di som ikke ville slippe.

hand

Read Full Post »

Har du noen gang ropt så høyt og lenge at du mistet stemmen? Vel, det har jeg – men endelig er den tilbake.

Det har vært stille rundt -og i Erfaringsbloggen de siste ukene. Noe som er et resultat av at jeg, midlertidig riktignok,  mistet stemmen. Etter overveldende uker med oppslag både i dt.no og i Dagsavisen, gikk jeg inn i nye og svært hektiske uker fylt med usikkerhet og spenning rundt tidspunktet for når et VG-intervju skulle komme på trykk og usikkerhet rundt et mulig TV-opptreden. Da historien min omsider kom på trykk – og etter all oppmerksomheten som fulgte i kjølevannet, fikk jeg en mental utladning og jeg ble stemmeløs.

Det å snakke åpent for hele verden, om en stor og sår del av livet, ble en annerledes belastning enn det jeg hadde trodd på forhånd. Det å fortelle åpent om min egen historie, dramatiske valg og på den måten blottstille meg selv og min egen familie var selvsagt belastende i seg selv – men ikke mer enn jeg var forberedt på. Det som derimot overrasket og overveldet meg, var sympatien og alle meldingene med «synes synd på». Som den»ordner og fikser-damen» jeg vanligvis er, møtte jeg plutselig en sliten og sårbar dame i døra. En dame som trengte tid til å dvele ved konsekvensene av det å stå frem, samt tid til å fordøye den siste tidens store avgjørelser.

I løpet av ukene som stemmeløs har jeg gjort flere store oppdagelser. Det har vært en tankevekker å oppdage hvor berørt mine egne barn har vært av å ha en mor som er nær pårørende til en rusmisbruker. Som mange andre har også jeg tenkt at jeg i stor grad har klart å beskytte dem – tross alt. Og at jeg dessuten, i kraft av å jobbe med barn som pårørende, har snakket mye og «riktig» med dem underveis. Allikevel så oppdaget jeg gjennom engasjementet rundt bloggen og kontakt med media, at det ble skapt et nytt og større rom for mine egne barn til å lese om -og sette ord på opplevelser og spørsmål knyttet til rusmisbruk, vår familiehistorie og min egen oppvekst. Det har vært intense og viktige uker til ettertanke.

visjonerGjennom det å stå frem i landets største avis som søsteren til en narkoman – og samtidig selv være ansatt i hjelpeapparatet – har det åpenbart seg en rekke optimistiske fremtidstanker.

Ikke uventet var det mange daværende og tidligere pasienter som leste VG de intense dagene dette pågikk. I den siste saken på VG-nett, ble det også lagt ut en lenke til Erfaringsbloggen. Gjennom Erfaringsbloggen kan man klikke seg videre til min personlige blogg A Curly life. På den måten fikk (får) de også mulighet til å lese om hva som opptar meg i livet mitt utenom jobb. Det har ikke manglet på tilbakemeldinger!

Jeg opplever nå at jeg som miljøterapeut blir menneskeliggjort, og at mine erfaringer som privatperson anerkjennes også i terapeutisk øyemed. Noe som forøvrig er en relativt ny tanke i den lukkede delen av psykiatrien hvor jeg jobber. Tidligere har det, etter min oppfatning, vært et skadelig og misforstått stort fokus på viktigheten av å skille mellom det profesjonelle og personlige/private. Vi skal bekrefte og anerkjenne folks smerter og traumer, men uten å tilkjennegi at mange av oss faktisk har levd et liv og har en stor erfaringskoffert vi henter (det mange oppfatter som) fraser á la – Ja, jeg forstår hvordan du har det. Klart det er vondt, ja det skjønner jeg… Men uten «lov» til å tilkjennegi hvordan vi faktisk vet.

En tidligere pasient ringte meg på jobb for å si at hun hadde lest VG – og at både hun og mannen nå virkelig forstod hvorfor jeg forstod så mye. En annen pasient, med en oppvekst nokså lik min egen, sa ved en anledning – I alle mine år i hjelpeapparatet, har jeg aldri opplevd å møte noen som deg – en som er som meg, og som har klart seg bra. Jeg har jo tenkt at det må finnes flere, men ingen har sagt noe om sine egne erfaringer. Det å kunne snakke med deg om hvordan du opplevde de samme tingene som jeg går igjennom, er med på å gi meg håp om at jeg også kan få et godt liv en gang.

Intervjuet i VG og opprettelsen av Erfaringsbloggen har på ingen måte revolusjonert måten jeg jobber på. Forskjellen er  at jeg med større legitimitet – fordi mine erfaringer nå uansett er offentlige – kan snakke høyt om dem. Nå kan ordene sies høyt uten redsel for å bli uglesett av kollegaer som mener jeg ved å tilkjennegi dem, krysser grensene mellom profesjonell og personlig/privat. For tenk, i 2009 er vi fortsatt opptatt av å opprettholde tydelige skiller mellom pasient og hjelper…

Jeg har i mange år vært overbevist om at mitt viktigste redskap i møte med mennesker i krise, er den tidvis overfylte kofferten jeg har med meg overalt. En erfaringskoffert fylt med opplevelser som gjør meg menneskelig, og som skaper troverdighet når bærekraftige- og livsviktige allianser skal bygges.

Selv om det på ingen måte var intensjonen da jeg opprettet Erfaringsbloggen, så håper jeg bloggen også kan bidra til å skape større legitimitet rundt det å bruke egne erfaringer også i kraft av å være «profesjonell» hjelper. Og at vi gjennom det å tørre og bruke egne erfaringer, klarer å hviske ut de misforståtte skillene mellom pasient/klient og hjelper. Men viktigst av alt; bloggen skal være med å skape arenaer som gjør at flere stemmer blir hørt. Stemmer som blant annet Stoltenbergs rusutvalg trenger å høre for å kunne ta kvalifiserte beslutninger når den tid kommer.

Jeg har endelig fått tilbake stemmen. Jeg takker for tålmodigheten dere som har sendt meg meldinger, både på epost og gjennom Erfaringsbloggen på Facebook, har utvist. Jeg lover å publisere innlegg fortløpende de nærmeste dagene og håper flere føler seg kallet til å bidra med egne innlegg.

Read Full Post »

I anledning mitt engasjement som pårørende sett opp mot forslaget om gratis heroin – og i forbindelse med opprettelsen av Erfaringsbloggen – ble jeg for 14 dager siden intervjuet av VG. Intervjuet er å finne i papirutgaven i dag (antageligvis ikke over hele landet grunnet andre nyheter) og på VG-nett hvor du kan lese artikkelen her

Read Full Post »

Erfaringsbloggen nærmer seg en uke gammel. Responsen så langt har vært overveldende. Bloggen har hatt nærmere 1700 treff  i løpet av sine første levedager. Over 80 mennesker har meldt seg inn i Erfaringsbloggen på Facebook i løpet av de tre siste. Det rauser på med hyggelig omtale i andres blogger, og mange har allerede linket til Erfaringsbloggen. Sonitus har fanget opp flere av sakene, og har således hjulpet til med å spre nyheter. Jeg har fått utallige meldinger på Facebook og jeg har mottatt mange sms. Via Twitter har jeg vært i kontakt med intet mindre enn tre journalister som muligens ønsker å lage en sak om bloggens funksjon sett opp mot undertegnedes kjepphest i disse dager; gratis heroin. Tre nye forfattere har skrevet innlegg. Enda to ny forfattere kommer til å publisere innlegg i løpet av de neste dagene. Kort sagt har responsen vært både rørende og enorm. Erfaringsbloggen har mange historier å fortelle.

Det som imidlertid har gjort særlig  inntrykk, er meldinger jeg har fått som epost og på Facebook. Meldinger som beskriver personlige historier med sterk nærhet til temaene i bloggen. Flere uttrykker at de selv ønsker å skrive innlegg eller kommentere, men at det oppleves for nært og vanskelig. Enkelte forteller at bloggen og dens tema vekker til live refleksjoner rundt eget og tidligere misbruk. Blant dem som ønsker å bidra og kommentere, men som lar være, er det noe faktorer som går igjen: Redselen for å bli gjenkjent og redselen for å blamere familien ytterligere. Flere angir redselen for at misbrukeren skal føle seg uthengt og utlevert, som en av hovedårsakene til at de lar være. Hensynet til den avhengige går foran behovet for å fortelle sin egen historie. skam

Dette er følelser jeg kjenner meg godt igjen i. Jeg har gått mange og lange runder med meg selv om hensynet til den rusavhengige i min familie (etter 15 år), skal gå foran nødvendigheten av å belyse avhengighet – sett fra de nærmeste sitt ståsted.

Det å være rusavhengig medfører ofte å leve et svært navlebeskuende liv, som primært handler om å få dekket sine egne behov etterhvert. Til tross for dette, er de sjelden eller aldri alene om å bære konsekvensene av misbruket. Det er fortsatt et faktum at rusavhengige tilhører en gruppe svært stigmatisert gruppe mennesker. Fordi stigmaet, redselen og særlig hensynsfølelsen står så sterkt i de fleste, forblir de pårørende en taus og usynlig gruppe mennesker.

Flere har sendt en stor takk for at denne bloggen dras i gang. De skulle så gjerne bidratt selv, men er slitne og på randen av de kan klare. Det å sette ord på det i tillegg, vil – som en dame skrev til meg i går – gjøre den livsnødvendige avstanden til realitene betydelig mindre. Familier blir utbrente og mangler overskudd til å stå i skammen og redselen. På den måten mister de muligheten til å formidle hva slags belastninger de faktisk lever med. Mange av oss har vært borte fra jobb – ikke bare i forsøk på å hjelpe vedkommende som ruser seg, men også fordi vi blir syke og utslitte av bekymring, trusler, løgner og manipulering. Vi lever på mange måter et ubeskyttet liv hvor også uskyldige barn blir involvert i alvorlige episoder, og lever med bekymringer barn ikke skal ha.

Av disse årsakene tvinges pårørende – både direkte og indirekte, til taushet. Og slik har det seg at pårørende altfor sjelden blir hørt i viktige samfunnspolitiske debatter og sammenhenger.

Slik har det seg at Erfaringsbloggen trenger ditt bidrag.

Read Full Post »

sharedexperiencelogosplashI året som gikk hadde jeg mange runder med meg selv i forhold til å skrive og snakke åpent om å være pårørende. Jeg har etterhvert valgt å blogge nokså åpent om det i  A curly life. Flere har spurt meg om jeg ikke opplever det som i overkant personlig å dele denne delen av livet med hele verden. Det er kanskje det? Faktumet er at mange foretrekker det å ikke vite . Ignorance is bliss.

Allikevel, det å leve med en rusmisbruker tett inn på livet i mange år, har begrenset livet mitt en hel del. Jeg har vært et gissel – både i min egen skam og sorg. Men, også fordi jeg har følt at jeg har måttet beskytte og hjelpe. Og fordi jeg har brukt resten av tiden på å rettferdiggjøre min egen samvittighet over å ha det bra. Da jeg skulle gjøre opp status for det nye året, bestemt jeg meg for 2009 skal være året for åpenhet. Om jeg kan bidra til større åpenhet om dette temaet på generell basis, så skal jeg det! Jeg mer erfaring enn jeg håper noen andre vil få. For meg har følgende skapt en slags mening med å gå igjennom dette: At jeg kan dele, delta og debattere – så flere kan forstå mer. Og slik oppstod tanken om en erfaringsblogg for pårørende til rusmiddelavhengige.

Min opplevelse er at vi som pårørende til en svært stigmatisert gruppe mennesker, både er usynlige og tause. Dessverre er det fortsatt forbundet med stor skam å ha en rusavhengig sønn, bror eller ektefelle. På grunn av skam og taushet, kommer vi sjelden til ordet i viktige samfunnsdebatter om temaet. Og nettopp den siste ukens debatt om gratis heroin, var det som skulle til for å omsette tanke til handling. Denne debatten aktualiserer etter min mening behovet for å få et fokus på  den «tause gruppen». Jeg har derfor kastet meg inn i debatten gjennom blogginnlegg samt et åpent brev til Bjarne Håkon Hanssen. Det har også med utgangspunkt i bloggen min, blitt laget en fin reportasje og en viktig debatt i Drammens Tidende. Torsdag førskommende blir blogginnlegget om gratis heroin også publisert i Dagsavisen.

Dette er ikke tenkt å være en blogg mot gratis heroin, ei heller bare handle om narkotika. Jeg tillater meg allikevel å håpe at flere med meg, ønsker å sette fokus på hva slags konsekvenser denne formen for legalisering vil kunne føre til for oss som pårørende. Det kommer ikke et verdig liv med resepten på heroin. Sidemisbruket opphører ikke selv om heroinen blir gratis. Ei heller den uønskede adferden og den manglende fungeringen vi alle ønsker å slippe og ha i livene våre.

Som min mor så treffende uttalte det:»Jeg føler et tungt politisk press i forhold til fortsatt å holde ut med den narkomane ungen min en stund til. Til tross for redselen jeg føler for mitt eget liv, ditt liv, egen og vår helse. Det blir til slutt et spørsmål om hvor lenge man makter å leve med det. Kan noen egentlig forstå hva det koster å måtte velge bort ett av barna sine, for selv å overleve og for å kunne være der for sine andre barn?»

Hva ville dú ha gjort, om du måtte velge mellom å slippe hånden til han som er i ferd med å forsvinne i mørket, eller følge med ned selv? Tør du kikke bak døren som til slutt måtte lukkes for godt?

Fordi blogging åpenbart nytter, er Erfaringsbloggen nå å regne som åpnet.

Read Full Post »