Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘muliggjører’

Et modig og ærlig innlegg fra en kvinne som kaller seg Elna

Jeg er pårørende til en alkoholiker (min far) og har tidligere vært kjæreste med en narkoman og en alkoholiker. Dette er historien de fleste pårørende ikke liker å høre. Dette er ingen romantisk historie, dette er virkeligheten. Det handler om hvor lavt man kan synke som menneske, ikke på grunn av rus, men på grunn av avhengigheten til en rusavhengig person. Det som ofte forveksles med dyp og intens kjærlighet, det som jeg kanskje aldri har kjent siden, den vanvittige følelsen av tilhørighet, av å bety noe for noen, av å kunne få lov til å være viktig i et annet menneskes liv. At noen trengte meg.


Jeg var 18 år første gangen, pen, blondt langt hår, akkurat hjemme etter et studieår i England med masse selvtillitt og gode tanker om fremtiden. Jeg forelsket meg hodestups i en mann fra karibien, ikke var han vakker, definitivt ikke rik, han bodde på blåkorsklinikken i  småbyen jeg bodde i og hans ”drug of choice” var rein hjemmebrent som han styrtet ned i små slurker mens han holdt seg for nesa og drakk vann ved siden av. Han var 11 år eldre enn meg og hadde så godt som ingen fremtid. I løpet av det året vi var sammen holdt jeg nærmest sagt hodet hans over vannet. Jeg holdt han i livet ved å vekke han fra koma, hjelpe han å gå på toalettet når nyrene hans sviktet, kjøpe mat til han og hjelpe han å spise. Gi han penger til mer sprit, som heldigvis var billig. Jeg levde i en boble. Jeg trodde at min godhet skulle frelse han. Jeg levde hans liv. Samtidig var jeg den typiske flinke piken. Jeg fikk flere seksere enn femmere på gymnaset og sverget på at jeg skulle studere psykologi for å kunne hjelpe andre i hans situasjon. Jeg ville så gjerne hjelpe. Ingen makt i denne verden kunne fått meg til å gi opp. Til slutt ble han sendt ut av landet på grunn av manglende oppholdstillatelse og seks måneder senere tok han sitt eget liv. Det var en grusom periode i mitt liv. Det var ingenting nobelt med det jeg gjorde, men det forstod jeg ikke før senere.


Syv år senere fant jeg meg enda en rusavhengig. Narkoman denne gangen og situasjonen gjentok seg. Jeg var den flinke, den straighte, den gode og snille. Jeg elsket det. Plutselig følte jeg meg verdifull igjen. Jeg hadde en oppgave og det var å hjelpe min kjære narkoman. Jeg var viktig for at han skulle overleve. Igjen hadde jeg den følelsen. En barmhjertig samaritan der andre hadde gitt opp. Han innrømmer det selv i ettertid at kanskje han ikke hadde overlevd, eller at det kanskje hadde gått dårligere om jeg ikke hadde vært der. Men sykdommen er progressiv helt uavhengig av meg og leder enten til fengsel, institusjoner eller død. For ham ble det institusjon etter å ha avansert til sprøyter med heroin. Men han var jo ikke sånn plata-narkoman, han var jo intellektuell, spennende, belest, bereist, med et fantastisk nettverk. Alle likte han. Og alle elsket å ha ham med på fest. Folk betalte til og med dopet hans for at han skulle komme. Når han var der ble festen alltid morsom. Og jeg fortvilet.


Dette var krefter sterkere enn meg, igjen, men jeg nektet å gi opp. Da han endelig og mot alle odds kom seg til behandling inviterte han meg til familieuka på klinikken. Da var jeg allerede et vrak, en skygge av meg selv. Og jeg tenkte akkurat det som moren min sa, jammen det er jo ikke jeg som er narkoman. Jeg har jo ikke noe problem, jeg er jo flink og gjør det jeg skal. Jeg går jo alltid på jobb og studerer og er bare snill og flink. Jeg var jo en engel. Det var så vanvittig at noen skulle tørre å påstå noe annet om meg. Fy faan, jeg var så sint. Men det la seg. Nysgjerrigheten tok overhånd og jeg kom meg på den familieuka. Og jeg må kunne si at det forandra livet mitt.


Der lærte jeg mye rart. Jeg lærte at jeg også hadde et problem, det var jo ikke tvil om det, men jeg var så skamfull! Det var så flaut å skulle ha et problem på grunn av et annet menneskes problem. Det var alle typer pårørende i familiehuset vi bodde i. Det var samboere, mødre, fedre, søstre og brødre, kjærester og ektefeller. Vi var 12 personer og hadde gruppesamtaler og individuelle samtaler. Jeg tenkte at jeg bare var der for nysgjerrighetens skyld, men sprakk med en gang terapeuten sa til meg at han forstod at jeg var sliten. Wow, det åpnet øynene mine. Jeg var jo sliten. Jeg var jo helt ferdig. Jeg som hadde vært så sterk. Jeg var helt kake. Og jeg hadde ikke sett hva som skjedde med meg. Jeg hadde ikke sett at jeg hadde satt hele livet mitt på hold og ikke en eneste gang kjent etter hvordan jeg hadde det selv. Det ble veldig mye konstruktiv grining den uka. Vi brukte opp flere pakker kleenex og kalte oss kleenex-klubben. Vi hadde også masse selvironi og lo minst like mye av oss selv.


Plutselig hadde bobla sprekt. Jeg kunne senke skuldrene for nå var spillet over. Jeg kunne ikke lure noen der. Og det var deilig. Etter dette fulgte flere år med tilfriskning. For meg! Jeg ble kjent med meg selv. Jeg kunne nøste tilbake i tid og kjenne hvor jeg hadde de vonde følelsene fra. Jeg hadde fornektet eller ”glemt” at min egen far jo var alkoholiker og at jeg virkelig kunne oppgaven med å leve med en rusavhengig. Jeg hadde skikkelig peiling. Jeg visste hvordan man dekte over og passet på og var lojal innad i familien og liste meg på tå og ta hensyn og ikke minst å være sterk. Og min styrke ble min egen verste fiende. Hvis ingen hadde stoppet meg kunne jeg blitt med helt ned på bunnen. Det er ingen som tror disse tingene om meg. Det er ingen som tror at jeg har prøvd forskjellige typer narkotika for å være mest mulig nær min kjære narkoman. At jeg har vandret gatelangs gråtende i Oslonatta for å lete etter min kjære narkoman, at jeg har tatt opp lån for å hjelpe, at jeg har kastet bort flere år av livet mitt på grunn av et annet menneske. Jeg er jo ikke sånn. Jeg er jo så selvstendig, tøff, sterk osv. Det stemmer liksom ikke med bildet. Men nå vet jeg at jeg er i stand til å nesten utslette meg selv.


Nå vet jeg også bedre. Jeg vet at det er ok å stenge døra for en narkoman, jeg vet at det å praktisere ”tøff kjærlighet” ofte er den eneste utvei. Jeg vet hva som er mitt ansvar og hva som ikke er det og et annet voksent menneske er aldri mitt ansvar. Jeg vet nå at det ikke er kjærlighet. Kjærlighet er å la andre mennesker få oppleve konsekvensene av sine egne handlinger. Den personen som barn av alkoholikere ofte er mest sint på og bærer mest nag til er ofte den personen som ikke ruset seg. Den som var et bittert offer, alltid klaget over situasjonen, men som likevel ble der, ved sin partners side. Den som gjemte eller helte ut spriten i vasken, vel vitende om at slike tiltak ikke hjelper. Den som var med på å lage de ulogiske reglene om å holde på familiehemmeligheten, opprettholde skammen og vise en falsk fasade utad.  Så lenge alt så bra ut på overflaten så var det greit. Men jeg vet også hvordan jeg kan sko meg på andres lidelse. Hvordan jeg føler meg betydningsfull når jeg ikke har et snev av egenverd eller selvfølelse å bygge på. Da kan en rusavhengig eller et menneske med problemer være den helt store herlige flukten.


Mylian skrev sin rørende og fine historie her. Hun snakker om de glimtene som gjør alt verd strevet. Jeg vil advare mot et sånt syn. For det første, var det kun glimt av den gode og fantastiske personen man ville ha når man først valgte å dele sin kjærlighet med noen? Noen ganger er glimtene nok til at vi orker å fortsette skriver hun. Jeg vet det, alle som er følelsesmessig tilknyttet en rusavhengig ser mennesket bak. Det er ikke det som mangler. Det er muligheten til å se den andres sykdom som noe man ikke kan gjøre noe med.

Jeg vet at mange ikke liker å høre dette, men vi som pårørende kan ikke få et annet menneske til å slutte og ruse seg. Vi kan hjelpe, ja. Men ofte er vår velmenende hjelp bare til skade. Det finnes pårørende som betaler regningen, dekker over, kjøper dop eller alkohol, pleier, steller, ringer arbeidsgiver med unnskyldninger, rett og slett er bufferen den rusavhengige trenger for å kunne fortsette misbruket. Dette virker veldig ulogisk på mange pårørende, men det er det som er å være en muliggjører.

La oss snu på det, da! Er det de pårørendes feil om en narkoman ikke klarer seg? Om vedkomne dør, er det på grunn av manglende omsorg fra familie og venner? Det er like lite en pårørendes skyld som det er den pårørendes skyld at en narkoman klarer seg og blir nykter og skaper seg et nytt liv. Dette handler også om den rusavhengiges verdighet. En rusavhengig skaper seg sitt eget liv og sliter som oftest også med dårlig samvittighet ovenfor velmenende familie og venner. Det å stenge en dør eller flere kan vise seg å være det den avhengige trenger for å forstå konsekvensene av egne handlinger. Det er det som handler om vekst. Som pårørende har jeg aktivt hindret andre menneskers vekst gjennom å ta på meg ansvar som ikke var mitt. Det er en hard dom, men jeg vet jo også at jeg også hadde et problem, jeg trengte også hjelp og jeg klandrer ikke meg selv for dette. Veien til helvete er som kjent brolagt med de beste intensjoner og mine gode intensjoner var ikke alltid de beste for den rusavhengige jeg så gjerne ville hjelpe.


Jeg gir ikke råd, og mener at andre også burde avstå fra å gi råd, så lenge man ikke blir spurt, men jeg svarer gjerne på spørsmål og er gjerne med på å diskutere. Jeg mener ingenting om hva andre velger for seg og sine, men jeg ønsker å dele mine erfaringer som også har blitt min styrke. Jeg ville ikke vært min livserfaring foruten. Jeg vet også at det finnes muligheter til å lykkes, jeg unngår bruk av ordet håp, mange lever hele livet i et håp som hindrer dem i å aktivt se etter løsninger. Men det er absolutt mulig å bli frisk av sykdommen avhengighet, men vi som er pårørende må stå for vår del av jobben, og det handler om å ta oss selv på alvor og se hvor vi slutter og andre mennesker begynner. Vi må ta vare på oss selv og rette pekefingeren innover. Det begynner med meg.

Advertisements

Read Full Post »