Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Å leve med en som er pårørende’

Fra anonym innsender som er samboer med en pårørende:

Av alle som har skrevet for Erfaringsbloggen, er jeg antagligvis den som i utgangspunktet vet minst om det å være head-in-the-sandpårørende til en rumisbruker. Til tross for en oppvekst på Oslos østkant, var det få (jeg kan i farten bare si jeg vet om én) klassekamerater, kompiser eller familiemedlemmer som ble rusmisbrukere. Det er selvfølgelig ingenting i veien med å ha hatt en trygg og beskyttet oppvekst, men det betyr også at det finnes en verden befolket av mennesker med et liv og en livsstil du ikke kjenner.

Å komme inn i denne verdenen kan både overraske og sjokkere. Det er tre år siden jeg ble samboer med storesøsteren til en rusmisbruker. Selv om han akkurat da var forholdsvis nykter, har de siste årene være preget av korte, lovende oppturer, og lengre og stadig alvorligere kriser.

Jeg tror det ordet som kanskje beskriver livet som «innvandrer» i rusverdenen best er maktesløshet. For når du kommer inn i denne verdenen har du rett og slett ikke den fjerneste anelse om hva som venter deg. Telefoner på merkelige tidspunkt av døgnet, spøsmål om «lån» av penger, hjelp til å bli kjørt til de fjerneste og merkeligste avkroker og mer eller mindre usammenhengende samtaler på telefon eller via SMS er bare noen av tingene du ikke er, og ikke kan være, forberedt på. Men det aller verste er kanskje å se den man er glad i gå i konstant frykt for at noe skal skje, for den neste telefonen og tekstmeldingen er neste krise – eller det aller verst tenkelige selvfølgelig.

Kall meg gjerne optimist eller naiv, men jeg har virkelig trodd at det var mulig for akkurat denne rusmisbrukeren å komme seg ut av det. At denne optimismen i stor grad har vært basert på uvitenhet skal jeg ikke nekte for, og akkurat nå har selv ikke jeg troa på at dette kommer til å løse seg på den måten min logikk har ment kunne være en mulighet. For vi som kommer fra utsiden vet heller ikke hva som driver en rusmisbruker, hvordan de manipulerer, hvordan de tilsynelatende er i ferd med å komme seg ut av rushelvete, men for så å falle tilbake til gamle synder. Det som på meg kunne virke som en nesten kynisk pessimisme vet jeg nå er realisme, for selv om noen selvfølgelig kommer seg på beina, er vel dette de færreste.

Så ville jeg foretrukket å vært uten kunnskapen om en verden fjern fra den jeg kommer fra? På ingen måte. For selv om den ene krisen til tider har avløst den andre, av mer eller mindre alvorlig art, så ikke bare tror jeg, men vet jeg, at min forståelse for rusmisbrukere og pårørende har gått fra null til litt. Og forståelse er kanskje det pårørende trenger aller mest, for dette er så til de grader en ukjent verden for så veldig mange.

Advertisements

Read Full Post »