Det har vært lite aktivitet i Erfaringsbloggen den siste tiden – dels fordi tiden min ikke har strukket til, men også fordi jeg har hatt rystende møter med konsekvensene av min egen åpenhet rundt det å være pårørende til en rusmisbruker.
Fra Erfaringsbloggen åpnet for ca. et halvt år siden, har jeg mottatt mange eposter og kommentarer om hvor flott det er at jeg tør snakke åpent om noe som for mange er svært tabubelagt. Et tabu jeg mener er sammensatt og komplekst – og som handler om mer enn skam. Flere har skrevet at det er godt å lese det jeg skriver, men at de selv synes det er vanskelig å stå frem – noe jeg saktens kan forstå. Jeg har selv vært, og er fortsatt redd.
Jeg har mottatt svært kritiske og dels truende kommentarer etter å ha stått frem som det enkelte har valgt å tolke som et «offer». Med den begrunnelse at det er misbrukeren som er det virkelige offeret, og med spørsmål om hvem jeg tror jeg er – som kan skrive med slik åpenhet og outte nær familie. Jeg har også fått høre at jeg er selvopptatt og ikke skjønner hvordan andre har det.
Med tanke på omfanget og konskevensene et familiemedlems rusmisbruk har – for betydelig flere enn misbrukeren selv – mener jeg fortsatt det er på tide at også disse dimensjonene belyses når tiltak og behandling skal initieres – enten det er av behandlere eller på politisk nivå. For meg handler åpenhet om å skape anledning for andre til å kjenne seg igjen, støtte seg til andres erfaringer og selv komme frem med sin stemme. I tillegg har jeg en sterk politisk agenda når det gjelder min åpenhet som pårørende.
Åpenhet krever en stemme som virker – og åpenheten, ja den kan oppleves ubehagelig for noen og enhver. Til tross for insinuasjoner om det motsatte, er min åpenhet minst av alt fundert i et ønske om å konkurre om hvem som har det verst, hvem som er det største offeret og hvem som i det hele tatt har rett til å være offer i en slik sammenheng.
For hvem besitter egentlig retten til å definere hva som oppleves å være en urimelig belastning for en annen? Er det riktig at pårørende skal «trues» til taushet, fordi hensynet til misbrukerens vanskeligheter alltid skal komme først – vel vitende om at diskusjoner om hva det gjør med andre – at hun/han ruser seg – fører til dårlig samvittighet hos misbrukeren, økt følelse av utilstrekkelighet og på den måten kanskje er med på å «legitimere» en ny sprekk? Dessuten – kanskje er det akkurat den dosen som gir en dødelig utgang, har du tenkt på hva for et ansvar vi sitter med? Risene bak speilet er mange, og nettopp derfor velger mange å tie…
Personlig er jeg opptatt av at rusmisbrukere skal få et godt og helhetlig behandlingstilbud, og mener dette først kan skje når politikere, såvel som behandlingsapparatet, tør å utforske de samfunnsmessige kostnadene rusavhengighet har – også sett i et pårørendeperspektiv. Vår stemme må høres, selv om vi ofte må hviske lavt.
[…] Den vanskelige åpenheten « Erfaringsbloggen erfaringsbloggen.wordpress.com/2009/08/26/den-vanskelige-apenheten – view page – cached #Erfaringsbloggen RSS Feed Erfaringsbloggen » Den vanskelige åpenheten Comments Feed Erfaringsbloggen Erfaringsbloggen har åpnet Rusutvalgets — From the page […]
Jeg lider av familiesykdommen alkoholisme. Det er ikke jeg som drikker, men jeg er medavhengig, og er vokst opp i et hjem med alkoholmisbruk blant noen av de voksne. Jeg er VBA – voksent barn (og søsken) av alkoholiker. Jeg har hatt stort utbytte av å lese i bloggen.
Jeg vil gjøre alle leserne oppmerksomme på Al-Anon og tilsvarende selvhjelpsgrupper.
For min del setter jeg anonymitetsprisippene i AA og Al-Anon høyt. Mange tror at dette er forbundet med en skam over å være pårørende, men slik er det ikke (for meg). Anonymitet gir både en frihet til å kunne være åpen og ærlig, men viktigere enn det er faktisk at det fjerner mitt egoistiske behov for å hevde meg på egne eller andres vegne. Jeg kan ha mine meninger uten å påtvinge andre dem, uten å fremstå som den (eneste?) som gjør rett. Vi kan ikke forandre andre mennesker, vi kan kun ta vare på oss selv. Anonymiteten betyr ikke at ingen vet hvem jeg er – men at MIN PERSON ikke skal stå i fokus.
«Since we can`t truly know what is best for other people, our opinion about what they should or shouldn`t do is likely to do more harm than good.»
Takk for at du deler dine erfaringer – jeg kommer gjerne tilbake til denne bloggen.
Tiltredes!
Kjenner meg så godt igjen i det du sier. Jeg er barn av rusavhengige og kjenner godt følelsen av å gå på en knivegg mht. det å prøve å ta hensyn til den rusavhengige og samtidig ofte halvhjertet prøve å ta hensyn til seg selv. Den dårlige samvittigheten hvis man har sagt eller gjort noe som «sårer, skader, gjør ting værre» for den rusavhengige osv.
Samtidig er man ofte så alene fordi kanskje nesten ingen andre vet at man lever med avhengighet i nær familie. Synes det er bra at du våger å ha åpenhet rundt dette, og håper at du ikke lar deg true til taushet. Det er ingen som har rett til å true deg, eller dømme deg.
Kristin, vi skulle absolutt hatt flere som deg. Sånne som tør å kjempe, selv når sakens kjerne er så tung som med rusmisbruk. All støtte, og ære til deg som orker!
Stor klem fra Mylian.
Kris og Terri – takk for fine tilbakemeldinger, og velkommen som lesere av Erfaringsbloggen.
Jeg tror som dere at det er viktig å sette ord på det man opplever, og ikke minst skille på hva som er «mitt» og hva som er den rusavhengiges ansvar osv.
Det er flott å høre AA og Al- Anon – du er hjertelig velkommen til å skrive et innlegg om dem her i bloggen. Det er så viktig at den informasjonen blir gjort tilgjengelig for enda flere.
Mylian – du er hjertegod, og jeg er glad for din støtte! *klem*
Jeg bøyer meg ned og kysser dine føtter!
Hvorfor skal vi tie om alt? Jo høyere vi roper, jo mer får vi utrettet. Tror jeg.
Gneis – Jeg tror du har rett. For å bli hørt, så må vi heve stemmen. Det nytter ikke å sitte og vente på å bli oppdaget.
Hyggelig å se deg i bloggen.