I anledning mitt åpne brev til helseminster Bjarne Håkon Hanssen, har jeg i dag den 16. mars mottatt en epost med avslag på ønsket mitt om å treffe ham eller andre i departementet. Jeg er oppriktig glad for at andre pårørende (slik det henvises til i avslaget), er engasjert i denne debatten. Så langt har jeg allikevel til gode å oppleve saken belyst fra det pårørendeperspektivet jeg opplever å representere.
Med tanke på sammensetningen i det nye utvalget – hvor Thorvald Stoltenberg er «vår representant» (et relativt lite representativt alibi, selv om mannen i seg selv er fantastisk) og hvor INGEN brukere er representert, føler jeg meg på ingen måte trygget på at alle perspektiver vil bli hørt og brakt inn i debatten. Det tidligere omtalte intervjuet med VG går i trykken når Thorvald er ferdig med å feire Jens, slik at han får uttalt seg om min kritikk til utvalgets sammensetning.
Brevet fra Hanssens sekretær lyder som følger:
Hei
Jeg viser til e-post av 17. februar hvor du ber om et møte med statsråd Bjarne Håkon Hanssen.
Statsråden har dessverre ikke mulighet til å møte deg da han har en veldig stå pågang fra pårørende og rusmisbrukere som ønsker møte med statsråden i forbindelse med ”gratis heroin”.
Statsråden er veldig takknemlig for det engasjement som det har blitt rundt saken og har lest ditt innlegg til saken.
Mvh
Hilde Langørgen Lien
Helseministerens sekretær
Dette innlegget er også postet i A Curly life
Erfaringsbloggen 
Dette var et slag i ansiktet…
Men betyr det du skriver her at saken kommer snart? Jeg tror kanskje Thorvald kan være et godt blikkfang. Og han har erfaring, han har jo tross alt trålet Oslos gater etter datteren noen ganger og kjent på kroppen hva det handler om.
Det betyr at de har valgt å vinkle saken litt annerledes og at den kommer snart, ja 🙂
Angående avslaget fra ministeren, så var det selvsagt et skudd i mørket å tro det skulle bli et ja. Føler meg på ingen måte ikke slagen.
Thorvald er en fin mann på alle måter, men han har vært i en særposisjon i samfunnet i mange år – over et par generasjoner. Jeg tror på at den allmenne pårørende også må høres. Ikke på bekostning av ham – men som et svært viktig tillegg!