«Å lukke døren» er et begrep jeg som utenforstående iblant har hørt om fra pårørende til rusmisbrukere. Med det oppfatter jeg at man stenger den det gjelder ute fra familien, fra vennekrets, fra hva det måtte være han vil inn til. Man lukker døren etter å ha prøvd å nå fram med hjelp, støtte, forståelse og behandling så lenge at man ikke kommer lenger, at man ikke har mer å gi i møtet med det destruktive.
Det handler rett og slett om å beskytte seg selv, for ikke selv å bli dratt med i dragsuget.
Jeg har selv barn, og kjenner styrken i båndene til dem. Det finnes ikke noe sterkere. Jeg er selv barn, jeg har søsken, og kjenner også styrken i båndene til mine egne foreldre og lillesøster. Tanken på at de skulle kunne virkelig stenge døren for meg synes helt uvirkelig, nærmest uhyrlig.
Selv «Den bortkomne sønn» fra bibelhistorien ble sluppet inn da han kom krypende med halen mellom beina.
Likevel skjer det altså at noens rusmisbruk og tilhørende adferdsmønster blir så destruktivt og truende at de aller nærmeste ikke har andre muligheter for å klare seg enn å stenge døren. Det er så tøft at det nesten ikke er til å fatte, men noen ganger nødvendig. Det handler om flere mennesker, egen familie, egne barn, egenvennekrets. I rusmisbrukerens verden er det bare selv’et som gjelder, alt annet blir uvesentlig.
Jeg vet ikke om jeg hadde klart det, men det er en enkel logikk i det også: For å kunne hjelpe andre må du først redde deg selv.
Den som lukker døren slutter nemlig ikke nødvendigvis å hjelpe. Hjelpen tar heller andre former, og foregår på andre arenaer. Som Curly med denne bloggen. Det er særdeles prisverdig. Det er takket være slike som henne at vi utenforstående kan få åpnet øynene våre og få et glimt av hvordan det er å være pårørende.
Erfaringsbloggen 
Godt skrive, kjære deg. Dei pårørande har også rett til å overleve.
Takk, Goodwill – det var et rørende innlegg på mange måter. Det er alltid noe i, at noen en dør lukkes så åpnes en annen. Samtaler med journalister og andre som jobber med kommunikasjon, bekrefter at det er på tide at vi som gruppe står frem og krever ordet i viktige debatter.
Fordi noen dører har måttet lukkes, så har jeg nå overskudd til å stå i døråpningen – med døren åpen og rope ut til verden.
Avil, de pårørende er misbrukerens viktigste ressurs, tross alt. Men ikke hvis de bukker under.
Curly, du når fram ned budskapet også!
Det er mye kjærlighet og omsorg i å sette grenser.
Fint innlegg!
Med gode bidragsytere, så når man frem med budskapet, GW 🙂
Saltkråkan – det var fint sagt, og noe det er viktig aldri å glemme 🙂
Flott skrevet!
Det er greit for alle å få en viss pekepinn på hvordan det er å være pårørende til en misbruker, slik at handlemåtene kan komme frem i ett annet lys, som er lettere å både forstå og akseptere. 😉
Utrolig god lesning! Jeg prøver selv som VBAA’r å «lukke døren». Fordi jeg er utkjørt av pappas drikking og mammas fornekting av problemet.. Og som mor til to små har jeg følt meg tvunget til å sette foten ned overfor pappa. Men det er en ufattelig smertefull avgjørelse!! Jeg er nedtynget av skyldfølelse, angst og tristhet! Det er som om eg vil gå til grunne av sorg av og til. Men det som gir meg håp er at de små barna mine får lov å vokse opp i et hjem uten rus og den utryggheten jeg opplevde!
Jeg MÅ bare klare det for dem!!
Det å ha en alkoholiker i familien ødelegger mange liv. Vi blir alle syke av det! Det verste er at det er så tabu. Man er opplært til å tie, og skjule problemet..på den måten får man aldri bearbeide sorgen.. Jeg fikk aldri spørsmål som barn om hvordan JEG hadde det,,og har heller aldri fått det som voksen! Folk spør bare om hvordan det går med pappa!
Det som også er så vanskelig og sårt er at den edrue forelderen heller ikke er «tilstede». Hun/han bruker mesteparten av sine krefter på den som drikker..
Å gud hvordan jeg skulle ønsket at mamma eller pappa kunne sett MEG og min sorg! Og FORSTÅTT meg! Det innser jeg nå at neppe kommer til å skje…
Takk for en fantastisk blogg!!!!
Jeg er selv rusavhengig og mottar metadon på 4 året og nå er det på tide og gå videre og det vil si å trappe ned og av metadonen.
Jeg har jobbet ved siden av mitt rusmisbruk i alle år til mer eller mindre hell. Jeg synes selv jeg fungerte utmerket så lenge jeg hadde tilgang til heroin, men jeg ser jo det i dag at det gjorde jeg ikke.
Det at pårørende «lukker døren» kan være den positive konsekvensen den rusavhengige er i behov av for å nå sin terskel for når nok er nok for seg selv. Jeg har flere venner inkludert meg selv som sier » den dagen jeg kun fikk lov til å komme inn til mine foreldre for å få en kopp kaffe og å spise meg mett for så å bli sendt ut igjen, ja, da forsto jeg at nå må noe gjøres».
De fleste er i behov av å se konsekvensene av hva vi gjør og jo tidligere konsekvensen er tydelig og sterk er sjansen større for at den rusavhengige forhåpentligvis setter seg ned for å tenke igjennom hva han/hun vil gjøre.
Dette gjelder jo ikke for alle og jeg forstår det kan være meget tøft og hjerteskjærende for pårørende og lukke døren, men det jeg vil si med denne kommentaren er at det også kan bety slutten på rusing og begynnelsen på en avrusing og rehabilitering 🙂