Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘håp’

For et år siden på denne tiden, var jeg stresset med tanke på julen. Dessuten var jeg sint – fryktelig sint. Jeg gruet meg til jul og kastet meg mer enn gjerne ut i diskusjoner om gratis heroin og behandling av rusmisbrukere. Slik kom også Erfaringsbloggen i stand i begynnelsen av 2009. I ettertid ser jeg at jeg ikke alltid har fremstått like nyansert og heller ikke like hjertevarm som jeg ønsker å være – og vanligvis er.

Argumentasjonen har ved flere anledninger båret preg av et inderlig sinne og følelsen av å ha fått så altfor nok. Jeg hadde (og har fortsatt) behov for at verden åpner øynene og tar innover seg hvor mange vi er som belastes – som følge av den rusavhengiges liv.

Jeg er fortsatt skeptisk til utdeling av gratis heroin, og mener som tidligere at fokuset bør være på utbedring av det totale behandlingstilbudet og helheten – hvor også familien inngår som en viktig del. Men, jeg er ikke like skråsikker når det gjelder hva jeg mener om gratis heroin – og heller ikke like sint.

For første gang på flere år kan jeg møte en rusavhengig på gaten i Oslo og se ham i øynene uten å bli sint. Sinnet, en følge av min egen redsel for hva som ventet av press, nye kriser, trusler, lidelse, løgn og manipulering, er borte. Oppgjøret jeg  tok i forbindelse med  julen i fjor var nødvendig – jeg er ikke lenger forbanna, foraktfull og generaliserende. Oppgjøret og avstanden har gitt meg mulighet til å ta tilbake perspektivene.

For noen uker siden, da jeg skulle ta siste toget hjem fra Nationalteateret stasjon, kom jeg i snakk med en rusavhengig som hadde rigget seg til for natten ved nedgangen til togene. Med stolthet og engasjement fortalte han om hvordan han feier gatene og plukker søppel både her og andre steder i byen, fordi det er viktig at det ser pent ut rundt oss – og at det er det minste han kan gi tilbake til byen sin.  Årsaken til at vi kom i snakk i utgangspunktet, var at jeg skulle til å legge noen mynter i koppen som stod diskret ved siden av gitaren hans. Det slo meg, der jeg hastet ned til toget, at det viktigste for ham ikke var å få de 30 kronene jeg puttet i koppen – men at jeg stoppet, lyttet og smilte.

Mens jeg satt på toget gikk det plutselig opp for meg at han jeg møtte – og så – var en annen enn det jeg ville tenkt han var for ett år siden. Han jeg så den natten – var et menneske som kjempet for å beholde verdigheten og som fortalte meg hvor viktig det er at vi lar ham få lov til å høre til.

Noen dager etter etter møtet på Nationalteateret stasjon, var jeg på lanseringsfesten til boken «Uteliv» av David Ålekjær og Jan Luneborg (utgitt på Humanist Forlag). En vakker og hjerteskjærende bok som tar oss med på en helt spesiell byvandring. En bok som gir oss historiene til mange av dem vi går forbi hver dag – de med knekk i knærne, bøyd hode og skamfulle ansikter. Tekstene, i kombinasjon med ærlige og nakne bilder, forteller om skjøre håp, ønsket om aksept og viktigheten av å få lov til å høre til – til tross for sitt utenforskap og uteliv.

Det er mange måter vi kan utgjøre en forskjell på – vi kan bruke en 50-lapp på = Oslo eller søke blikket til en med bøyd nakke og gi vedkommende et varmt smil. Du kan også bidra ved å kjøpe boken Uteliv – hvor overskuddet av boken går til hjelpetiltak for de som bor ute.

Andre og viktige bidrag er nytenkning på det politisk plan. Vi trenger tiltak som sikrer og styrker rusavhengiges pasientrettigheter og som ivaretar – for ikke å si – gir dem tilbake verdigheten.

Men – store reformer og drastiske tiltak løser ikke alt alene. Vi trenger nytenkning også på det personlige plan. Ved å si hei, ikke vike blikket og la dem fortelle sin historie, blir vi gitt unik innsikt og viktige påminnelser om at det finnes et mennesket bak rusen. Et menneske som ønsker tilhørighet og verdighet – akkurat som deg og meg.

Innlegget er også postet i A Curly Life

Read Full Post »

Om rus og evig kjærlighet, innsendt av Mylian:

Klokken er godt over 04.00. Jeg har akkurat klart å komme meg inn døra hjemme etter endt arbeidsdag. Jeg jobber som servitør og bartender, så stort sett brukes mine våkne timer på å jobbe. Ikke fordi jeg har så utrolig lyst, men fordi du tvinger meg til det. Du er samboeren som aldri bidrar økonomisk, du er pengesluket. Men jeg elsker deg, derfor jobber jeg gjerne 80 % av mine våkne timer. De restrerende timene, de bruker jeg oftest på å undre på hvor du er. Du vet hvordan turnusen min fungerer, jeg henger den alltid opp på kjøleskapet for deg, når ny turnusrunde begynner. Jeg vet hvor mye det skremmer deg å ikke ane hvor jeg er. Akkurat det, er hva som fortsatt sier meg at du elsker meg. For du og jeg, vi er så utrolig ulike. Vi er motpoler, men motpoler som er skapt for hverandre. Jeg har aldri rørt stoff, jeg drikker meg heller full på vodka en kveld. Du er stoffmisbruker. Jeg er nordisk, lys. Du er noe større enn meg, og cubansk. Jeg er ordinær i mine øyne, mens du derimot er den vakreste mannen jeg har lagt øynene mine på.

Vannet i vannkokeren er enda varmt. Du må ha gått ut, rett før jeg kom hjem. Jeg så deg ikke da jeg kjørte hjem, enda jeg kikket etter deg. Hvor er du, skatten min? Skal du gjemme deg i mørket i hele natt, eller kommer du hjem til meg? Jeg sukker, og lager meg en kopp te. Jeg aner ikke når du kommer hjem. OM du kommer hjem. Du har alltid full kontroll på hvor jeg er, og hva jeg gjør. Jeg misunner deg ikke det, men noen ganger skulle jeg bare ønske å vite om du er trygg. Jeg trenger ikke vite hva du gjør, jeg vil bare så gjerne vite om du er trygg. Om du ikke kommer deg hjem, har du en plass å sove? Min største skrekk er å finne deg utendørs, på en benk. Livløs, uten puls. Hele min verden kommer til å rase sammen da. Jeg ser mot rundtbordet mellom sofaen og veggen. Det ligger et brev der? Det er ikke første gang jeg kommer hjem til brev fra deg, og jeg blir like redd hver gang.

«Kjæreste Mylian. Når du kommer hjem, kan du trygt legge deg til å sove. Jeg kommer hjem ikke lenge etter deg, må bare ut en liten tur. Jeg lover, imorgen skal jeg stå opp sammen med deg, og lage deg frokost. Jeg elsker deg, Mylian. Ha tro på meg, en liten stund til. Det er alt jeg ber om.
Din Aron»

Jeg blir sint. Du vet bedre enn å be meg om noe som helst. Jeg ofrer nesten all min våkne tid på deg, og resten av tiden okkuperer du drømmene mine. Desverre våkner jeg alltid, alltid til den samme narkomanen som har lovet meg forandringer lenge. Jeg slukker alt av lys, og legger meg. Du kommer ikke hjem i natt. Du er ute en plass, og ruser deg. Jeg vil ikke ha deg hjem ruset, og det vet du godt. Du respekterer meg enda i den grad at du ikke kommer hjem i den tilstanden. Enn så lenge. Vi er i ferd med å miste hverandre, motpoler gjør som regel det.

Jeg våkner av at du kommer krypende inntil meg. Varmen din kjennes god ut mot huden min. Dette er hva som gjør at jeg fortsatt elsker deg, uansett hva du gjør. Skatten min, ikke tro noe annet. Du blåser meg i nakken, og stryker meg over maven. – Vennen, du vet jeg elsker deg. Mylian, du er alt jeg har. Jeg snur meg mot deg. Hva jeg kan vente meg, aner jeg ikke. Du er stort sett ruset for tiden, men av og til lar du meg få se mannen min. Derfor er du fortsatt min, på grunn av disse glimtene om at du enda finnes der inne. Gjemt, bak all rusen, jaget og grusomhetene rusen skaper. For jeg vet nemlig at det ikke er deg jeg møter når du kommer hjem ruset. Det er rusen jeg møter, ikke min Aron.

Du er nykter denne natten. Jeg takker min skaper for at det var mannen min jeg fikk hjem, ikke rusen. – Jeg har vært nykter i tre dager. Jeg ville ikke at du skulle møte meg langs den veien. Du kysser meg på nesen. – Aron, jeg elsker deg. Du er min verden. Rusen derimot, klarer jeg ikke stort mer av. Du nikker, og holder hardt rundt meg. – Jeg trenger hjelp. Nå. Jeg nikker. Natten ble vår, og den ble intens. Vi hadde en lang, og god samtale, der jeg fikk et større innblikk i deg, fordi du valgte å slippe meg innpå igjen. Det er lenge siden siste du gjorde det. Takk, Aron. Det er godt å få sovne i armene dine igjen, helt rolig og avslappet. Jeg er kun avslappet og balansert når jeg får være i armene dine, skatt.

Jeg våkner av lukten av frokost. Stekte egg og bacon. Yndlingsfrokosten min, som jeg aldri orker å lage. Det står kaffe på nattbordet til meg. Jeg lurer på om jeg finner bare frokost, eller om jeg finner mannen min og en avis i tillegg. Jeg hører nynning og plystring fra kjøkkenet. Du er hjemme, og forhåpentligvis nykter. Jeg vet ikke om jeg tåler enda et nederlag igjen. Først en fantastisk natt, for å så våkne til ødelagt magi? For magi er hva du er for meg. Du er han som holder meg i live, han som gjør dagen min verdt å kave seg igjennom. Ikke ødelegg meg enda mer. Du har gjort nok skade nå, skatt.

Etter et år med stadige tilbakefall, fikk jeg mannen min tilbake. Jeg fikk en nykter og god samboer, som igjen har vist meg magien ved tosomheten. Den i utgangspunktet han lærte meg å like. Vi hadde et turbulent og vanskelig år, der det var flere nedturer enn oppturer. Han var i ferd med å ødelegge meg totalt, men noe fikk ham til å bli nykter. Og jeg takker min skaper for det. Jeg fikk alt jeg kunne ønske meg, etter et år i helvette. Rusen hans gikk ikke bare ut over ham. Den gikk ut over meg som samboer, og øvrig familie. Jeg fikk kjenne på kroppen hvordan det var å bo sammen med en narkoman. Han var lite til stede, jeg var konstant blakk et år på grunn av ham, og jeg satt med en konstant frykt for å få beskjed om at skatten min var død.

Jeg fikk fire år med min Aron, før han gikk bort nå i vinter på grunn av kreft. Et av de årene var preget av stoffmisbruk, mens restrerende tre år var nydelige. Og innimellom all faenskapet han utsatte meg for det året, husker jeg enda glimt av ubeskrivelige gode stunder. Jeg lærte meg på grunn av stoffmisbruket å sette enorm pris på den mannen han var. Misbruket lærte meg å elske de gode sidene hans, og å fokusere på de.

Vi hadde nok klart oss mye bedre uten stoffmisbruket. Det er tungt å skulle ha et samliv med en narkoman, og som oftest lar det seg ikke gjøre på noen god måte. Men vi klarte det, og jeg er umåtelig glad for det. Så min oppfordring til alle pårørende til narkomane. Gi dem en sjanse, vær der. Når de først klarer å komme seg ut av helvette, er man glad for at man orket å lide seg gjennom det. Og det stemmer ikke at om man en gang er narkis, så er man det for alltid. Noen kommer seg helt ut av det, og er oppegående og nydelige mennesker i etterkant. Men vi må være villige til å gi dem den sjansen.

Jeg og Aron valgte å flytte fra hjembyen vår, for å få en ny start. Vi slapp endel ekle blikk og reaksjoner, og det hjalp Aron veldig å komme seg bort ifra byen. Vi fikk nedbetalt siste rest av gjeld, og flyttet. Det ble vår redning.

 Så min oppfordring til alle pårørende er å ikke gi opp. Når dine nære og kjære klarer seg, er det så godt å se. Og det gjør alt verdt det.

Read Full Post »

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.