Kilder:
Innlegg
Kommentarer

Innlegg tagget ‘Bekymring’

Jeg jobber til daglig med oppfølging av barn som pårørende til psykisk syke. Et arbeid som i stor grad består av å snakke med foreldrene – både den friske og den syke, om barna. I tillegg til nettverksarbeid og samarbeide med BUP, barnevern, helsesøster etc, så inviteres barna ofte til en samtale på sykehuset. Disse samtalene foregår helst med begge foreldrene tilstede. Når dette ikke er mulig, foregår det alltid med en annen viktig voksenperson, slik at barna har noen å snakke med – og dele erfaringen med i etterkant. Det er mange paralleller mellom det å snakke med barn om psykisk sykdom og det å snakke om rus. I min jobb handler ofte samtalene om begge deler.

usynlige-barn2Barn av rusavhengige foreldre tilhører dessverre ofte den gruppen med barn som vi ikke ser. Den ene siden av dette er at disse barna ofte blir kløppere på å dekke over og skjule hva slags belastninger de lever under. De fleste av oss liker å forholde seg til veloppdragne (om enn stille) barn, og setter altfor sjelden spørsmålstegn ved overdreven snillhet, flinkhet og hunger etter å tilfredstille andre. Barna som utagerer belastningene sine, blir lett irritasjonsmomenter i klassesammenhenger – og litt for ofte og enkelt tilskrives adferden forklaringer som: «Han har sikkert ADHD» –  eller enda verre: «Han er rett og slett slem» (satt litt på spissen riktignok). Jeg har selv undervist for skolepersonell, og til tross for økende kunnskap blant ansatte i skoler og barnehager, stilles det altfor sjelden spørsmålstegn ved hvorfor barnet er så pleasing eller utagerende.

Barna forblir usynlige også fordi vi voksne ikke ønsker å vite. Hvilket bringer meg til mitt andre viktige poeng – hvorfor stilles ikke spørsmålene?

Jeg mener fraværet av spørsmålstegn ofte skyldes den enkle grunnen; at kunnskap forplikter. Ikke bare i forhold til å romme og tåle de vonde følelsene man risikerer at barna lar komme til uttrykk, men også fordi vi kanskje må ta stilling til ubehagelige problemstillinger som: Bør jeg kontakte foreldrene og konfrontere dem med det jeg vet? Er det grunnlag for å sende bekymringsmelding til barnevernet? Hva blir konsekvensene av det for meg og min familie? Risikerer jeg å ødelegge mer ved å tilkjennegi min bekymring? Skal man anta at folk alltid klarer å rydde opp i sine egne saker selv?

Min erfaring – både i arbeidet med barn, men også fra mitt eget liv med rus i familien – er at når jeg kontakter andre hjelpeinnstanser – være seg barnehage, helsesøster eller en bestefar, så får jeg bekreftet min bekymring. Så godt som alltid treffer jeg på mennesker der ute som både har sett og vært bekymret før jeg tok kontakt. Mennesker som gir meg viktig informasjon jeg ikke hadde fra før.

Man skal selvsagt trå varsomt når man står ovenfor handlinger som kan føre til store konsekvenser for andres liv. Men dessvere, så er de færreste av oss tøffe nok til å blande seg og ta et oppgjør. De fleste av oss velger den enkleste løsningen; å lukke øynene og håpe at det finnes noen der ute som er tøffere enn meg.

Det skal ikke underslåes at det medfører et visst ubehag å være den som melder bekymring – enten det er til foreldrene i første omgang, skolen eller barnevernet. Men hva risikerer man?

I verste fall får familien det gjelder noen vanskelige uker. I beste fall har du reddet et barn fra usynlighetens helvete.

Les hele posten »

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.